Er Norge et ulikhetsfellesskap?

17. mai minner oss om at Grunnloven ikke bare handler om fortiden. Den handler også om hva slags fellesskap vi vil være i fremtiden.

I 1814 samlet 112 Eidsvollsmenn seg: soldater og offiserer, embetsmenn og forretningsfolk, bønder og prester. De hadde ulike bakgrunner og ulike interesser, men var forent i én idé: drømmen om selvstyre og selvstendighet. Drømmen om en egen grunnlov.

De sverget: «Enige og tro til Dovre faller.»

Den norske Grunnloven ble født av ønsket om å løsrive landet fra fremmed makt og fremmed styring, og sikre Norge som et fritt, selvstendig og selvstyrt rike.

Et fundament for frihet

Grunnloven la fundamentet for folkestyre og folkemakt. Den pekte mot et representativt demokrati, ikke enevelde.

Den etablerte maktfordeling mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndighet. Den sikret borgerrettigheter: retten til å stemme, retten til å eie, vern mot vilkårlig frihetsberøvelse, og retten til ytring og organisering.

Over tid har dette skapt noe helt spesielt: en sterk tillit. Tillit mellom borgere, og tillit mellom folket og dem som styrer.

Nøysomhet kombinert med hardt arbeid, fellesskap og solidaritet, og viljen til å ta ansvar i en verden preget av nød, har gjort Norge til et godt sted å bo. For alle som lever her.

Det norske huset

Det norske huset rommer i dag mennesker med ulikt opphav, ulik arv og ulike livserfaringer. Vi lever under den samme paraplyen av lover og regler.

Vi er ikke et uenighetsfellesskap, slik det noen ganger hevdes. Vi er enige om mye mer enn det vi er uenige om.

Jeg vil heller si at vi er et ulikhetsfellesskap. Et fellesskap der mennesker med ulike erfaringer enes om noen grunnleggende verdier og spilleregler.

Vi er ikke først og fremst et uenighetsfellesskap. Vi er et ulikhetsfellesskap.

Disse spillereglene bygger på Grunnloven. Verdiene er romslige nok til å omfatte oss alle, så lenge de ikke undergraver lovverket eller fellesskapet.

Et veiskille

I en tid preget av trumpisme i USA, høyrepopulisme i Europa og økende bruk av religiøse, etniske og nasjonalistiske ideologier verden over, står også Norge ved et veiskille.

Vil vi bevare et raust samfunn som øver seg på å møte mennesker med respekt og menneskelighet – uansett bakgrunn, hudfarge, arv, tro og meninger?

Eller vil vi, med både berettigede og uberettigede begrunnelser, begynne å dele mennesker inn i stadig skarpere grupper av «oss» og «dem»?

Det er et spørsmål som hører hjemme på 17. mai. For nasjonaldagen handler ikke bare om flagg, barnetog og is. Den handler også om hva slags samfunn vi vil bygge videre.

Mangfold krever kloke valg

I dag har om lag én av fem som bor i Norge, opphav fra andre land. De har kommet hit av ulike grunner. De lever her. De arbeider her. De bidrar til å bygge landet videre.

Dette mangfoldige Norge byr på både utfordringer og muligheter. Nettopp derfor må vi satse klokt.

Vi må fornye og videreføre norsk språk, kultur og historie – både hos den oppvoksende generasjonen og hos nye landsmenn.

Når vi stiller krav, må vi også legge til rette. Opplæring, inkludering og deltakelse er ikke svakhet. Det er langsiktig styrke.

Når vi stiller krav, må vi også legge til rette. Opplæring, inkludering og deltakelse er ikke svakhet – det er langsiktig styrke.

Norge må gis videre

Med tålmodighet og ansvar må vi ta vare på det Norge vi elsker. Ikke ved å gjøre fellesskapet smalere, men ved å gjøre det sterkere.

Grunnloven minner oss om at frihet, folkestyre og fellesskap ikke er selvfølgeligheter. De må forsvares, fornyes og gis videre.

Det er vårt ansvar å gi Norge videre til generasjonene som kommer – sterkere, friere og mer samlet.

Gratulerer med dagen.

Abonnér på Utrop for bare 75 kr i mnd

Få ukentlig GRATIS nyhetsbrev utrop.no/nyhetsbrev