Foto: DMT
Når solen går ned over den historiske bydelen Jew Town i Kochi, tar Keith Hallegua på seg kippaen og går gjennom de brosteinsbelagte gatene mot Paradesi-synagogen.
Turen er kort. Men i dag går han ofte alene.
Hallegua er det siste lokale medlemmet av synagogen og den eneste jøden som fortsatt bor i Jew Town, ifølge en ny reportasje fra nyhetsbyrådet AP.
Under den jødiske høytiden shavuot tidligere i år visste han allerede før han gikk hjemmefra at det ikke ville være nok jødiske menn til en minjan – forsamlingen på ti menn som tradisjonelt kreves for en full gudstjeneste i synagogen.
En 458 år gammel synagoge uten menighet
Paradesi-synagogen ble bygget i 1568 og er et av de mest synlige minnene etter det jødiske livet i Kerala på Indias sørvestkyst.
I dag er bygningen fortsatt bevart, med blå og hvite kinesiske porselensfliser, belgiske lysekroner, glasslamper og en utskåret Torah-ark.
Turistene kommer fortsatt.
Men menigheten som bygningen en gang var sentrum for, er nesten borte.
Hallegua forteller AP at han aldri hadde forestilt seg at han skulle ende opp som den siste jøden i Jew Town.
– Jeg ble født som jøde i India, og jeg skal dø i India som jøde, sier Keith Hallegua.
De fleste reiste til Israel
Cochin-jødene har en historie i Kerala som går flere hundre år tilbake, og enkelte tradisjoner knytter den jødiske tilstedeværelsen i området til mer enn to tusen år tilbake i tid.
Den første skriftlige dokumentasjonen på en etablert jødisk bosetning i Kerala stammer fra rundt år 1000, da en lokal hersker ga jødiske innbyggere rettigheter i området.
I århundrer utviklet det seg egne jødiske miljøer med synagoger, mattradisjoner, musikk og religiøse skikker.
Men etter etableringen av Israel i 1948 endret situasjonen seg dramatisk.
På 1950-tallet emigrerte størstedelen av Cochin-jødene til Israel. Hus, synagoger og gravplasser ble stående igjen i India.
I dag bor færre enn 5.000 jøder i hele India, ifølge AP.
To jødiske tradisjoner
Historien om Cochin-jødene er heller ikke historien om ett homogent miljø.
Hallegua tilhører Paradesi-jødene, en gruppe med røtter blant sefardiske jøder som blant annet kom fra Spania og Portugal etter forfølgelsene der på 1400- og 1500-tallet.
Elias «Babu» Josephai tilhører derimot det malabarijødiske miljøet, med langt eldre røtter i Kerala.
Historisk eksisterte det også sterke sosiale skiller mellom de jødiske gruppene.
Paradesi-jødene hadde høyere sosial status, mens malabarijøder og etterkommere etter frigjorte slaver ble utsatt for diskriminering og hadde begrensede rettigheter i Paradesi-synagogen.
De gamle skillene har i stor grad mistet betydning etter at flertallet emigrerte, men de er fortsatt en del av kulturarven som skal bevares.
Holder synagogen levende alene
På den andre siden av Kochi forsøker 70 år gamle Elias Josephai å gjøre det samme for den malabarijødiske tradisjonen.
Han har brukt flere år på å restaurere Kadavumbagam-synagogen i Ernakulam etter at bygningen ble ødelagt og forfalt.
Gudstjenester holdes sjelden.
Til vanlig er det Josephai selv som tenner lampene og sørger for at bønnene fortsatt blir lest.
Da AP møtte ham, mintes han maten bestemoren lagde under shavuot og tiden da synagogen var full av mennesker, bønn og sang.
– Det kommer aldri tilbake, sier Josephai.
Likevel fortsetter han.
Foran Torah-arken holder han en oljelampe brennende, slik han lovet bestemoren etter at søsknene hans flyttet til Israel i 1972.
Muslim lærte jødisk broderi
Men historien blir ikke bare bevart av de siste jødene.
Noe av det mest særpregede ved APs reportasje er rollen naboer med andre religioner har fått.
M.C. Praveen, som er hindu, er tillitsvalgt ved Paradesi-synagogen. Han vokste opp sammen med jødiske familier i Jew Town, deltok på sabbatsmiddager og spilte cricket ved synagogen.
For ham er bevaringen av den jødiske arven blitt en livsoppgave.
Han ønsker at framtidige generasjoner skal kjenne historien til menneskene som en gang fylte gatene rundt synagogen.
En annen som viderefører tradisjonen, er muslimske Thaha Ibrahim.
Han hadde et nært forhold til Sarah Cohen, som var en av de siste eldre jødiske kvinnene i området.
Cohen lærte Ibrahim tradisjonelt Cochin-jødisk broderi.
Etter hennes død fortsatte han å drive brodeributikken hennes i Synagogue Lane.
Nå lærer han også sønnen sin håndverket, slik at tradisjonen kan fortsette enda en generasjon.
Muslimer, kristne og hinduer hjalp til
Også restaureringen av Josephais synagoge illustrerer hvordan kulturarven har blitt et felles ansvar.
Ifølge AP ble lampene i synagogen donert av en muslim.
En kristen ga en tavle med De ti bud.
En hinduisk stiftelse betalte for lysekronene.
Dermed er synagogen som skal bevare historien til et stadig mindre jødisk miljø samtidig blitt restaurert av mennesker fra tre andre trosretninger.
Det står i kontrast til et internasjonalt offentlig ordskifte der forholdet mellom religioner ofte først blir synlig gjennom konflikt.
I Kochi handler religionsmøtet også om hvem som passer på naboens historie når naboen ikke lenger er der.
Åpnet museum med tusen år gammelt dokument
Tidligere i år åpnet lederne ved Paradesi-synagogen også et museum om den jødiske historien i Kochi.
Blant gjenstandene finnes kobberplater knyttet til et kongelig dokument fra rundt år 1000 som ga det jødiske miljøet rettigheter og religiøs frihet.
Synagoger, museer, fotografier, gravsteder og muntlige fortellinger er blitt stadig viktigere etter hvert som den levende menigheten har blitt mindre.
Utfordringen er likevel at bygninger og gjenstander ikke alene kan bevare en kultur.
Tradisjonene består også av melodier, familiehistorier, mat, språk og små ritualer som aldri nødvendigvis blir skrevet ned.
Hallegua husker blant annet sefardiske melodier blandet med lokale musikalske uttrykk, morens chili-kylling og bestemorens hektiske forberedelser før pesach.
– Ingen igjen til å fortelle historiene
Josephai forsøker nå å bygge opp både bibliotek og museum ved Kadavumbagam-synagogen.
Han håper at en jødisk organisasjon kan overta ansvaret når han selv ikke lenger klarer det.
For ham haster det.
– Når jeg er borte, er det ingen igjen som kan fortelle disse historiene, sier Josephai.
Det er kanskje den største utfordringen for små minoriteter som Cochin-jødene.
En bygning kan restaureres.
Et gammelt dokument kan legges i en monter.
Men når de siste menneskene som selv husker ritualene, historiene og familiene forsvinner, risikerer også deler av den levende kulturarven å forsvinne med dem.
I Kochi forsøker de siste jødene derfor å overføre historien før det er for sent.
Og noen av menneskene som nå skal bære den videre, er deres hinduistiske, muslimske og kristne naboer.
