Integreringsdebatten: Tiltakene finnes – men hvorfor blir de ikke brukt?

Caritas Norge samlet torsdag  politikere, forskere og praktikere til «Den store integreringsdebatten» under Arendalsuka.

Utgangspunktet for arrangementet var et spørsmål som har fulgt norsk integreringspolitikk lenge: Hvis myndighetene allerede vet mye om hvilke tiltak som virker, hvorfor gjennomføres de ikke mer systematisk?

Blant deltakerne var Fafo-leder Hanne Cecilie Kavli, IMDi-direktør Libe Rieber-Mohn, VG-kommentator Shazia Majid, SV-politiker Amina Bitar og statssekretær Kjetil Vevle. Caritas Norge arrangerte debatten.

Arbeid og norskopplæring bør skje samtidig

Et av tiltakene som går igjen i forskning og offentlige dokumenter, er at norskopplæring og arbeidsrettede aktiviteter bør kombineres framfor å gjennomføres som to separate trinn.

Introduksjonsprogrammet skal allerede inneholde norskopplæring og arbeids- eller utdanningsrettede elementer. Regjeringens egen stortingsmelding om integreringspolitikken peker samtidig på at kommunene organiserer tilbudene ulikt, og at samarbeidet mellom kommunen og Nav fortsatt varierer betydelig.

For flyktninger kan det bety at hvor de bosettes, påvirker hvor raskt de får kontakt med arbeidslivet og hvor tett oppfølgingen blir.

Regjeringen har selv slått fast at mange aktører og fragmentert bruk av virkemidler er en barriere for integreringsarbeidet.

– Utfordringen er ikke bare å finne nye integreringstiltak, men å sørge for at kunnskapen som allerede finnes faktisk brukes likt og systematisk.

Store forskjeller mellom kommunene

Kommunene har en sentral rolle i introduksjonsprogrammet, men står relativt fritt til å organisere arbeidet.

Myndighetene anbefaler blant annet at deltakerne får en fast programrådgiver som kan koordinere norskopplæring, arbeidstiltak, utdanning og kontakt med arbeidsgivere.

Likevel viser offentlige dokumenter at det er forskjeller mellom kommunene i hvordan dette gjennomføres. Også samarbeidet mellom Nav og kommunene varierer.

Under de store ankomstene fra Ukraina har kapasitetsproblemer og uklare ansvarsforhold i enkelte kommuner gjort utfordringene tydeligere.

Regjeringen peker blant annet på at noen Nav-kontorer opplever å bli koblet for sent inn i kvalifiseringsløpet.

Få får formell utdanning gjennom introduksjonsprogrammet

Et annet tiltak som forskningen peker på, er at flere flyktninger med lav utdanning bør få mulighet til å fullføre videregående opplæring eller fagutdanning.

Regjeringen har selv omtalt formell kompetanse som avgjørende fordi det norske arbeidsmarkedet har få jobber uten krav til utdanning.

Likevel har andelen deltakere som får formell utdanning gjennom introduksjonsprogrammet vært lav.

Fra 2021 til 2022 falt andelen som tok grunnskoleopplæring som del av programmet fra 25 til 10 prosent, mens andelen som fikk videregående opplæring falt fra 11 til 5 prosent. Noe av nedgangen skyldtes at mange ukrainske flyktninger allerede hadde relativt høy utdanning.

Myndighetene har samtidig pekt på praktiske problemer: ansvar for realkompetansevurdering kan være uklart, vurderingene kan ta lang tid, og enkelte kommuner har begrenset tilgang til passende utdanningstilbud.

Utdanning kan koste nå – men lønne seg senere

En av de vanskelige avveiningene i integreringspolitikken handler om kostnader.

Det kan være billigere på kort sikt å få en person raskt inn i en lavtlønnet jobb enn å finansiere flere år med utdanning.

På lengre sikt kan regnestykket være motsatt.

I regjeringens integreringsmelding vises det til samfunnsøkonomiske beregninger fra Brochmann II-utvalget som anslår at en flyktning med grunnskoleutdanning kan bruke opptil ti år på å fullføre videregående opplæring i Norge før investeringen blir samfunnsøkonomisk ulønnsom.

Det skyldes blant annet at formell utdanning kan gi høyere sysselsetting og mer stabil tilknytning til arbeidslivet over tid.

Norsk på arbeidsplassen er fortsatt ikke tilgjengelig for alle

Språkopplæring er et annet område der avstanden mellom anbefaling og praksis kan være stor.

Norsk kan læres i klasserom, men språk utvikles også gjennom kontakt med kolleger og praktiske arbeidssituasjoner.

Likevel har myndighetene tidligere dokumentert at bare rundt 30–35 prosent av kommunene tilbyr norskopplæring på kveldstid, i helger, på praksisplassen eller digitalt.

For ukrainere viste kartleggingen at rundt 70 prosent ikke hadde tilbud om norskopplæring på arbeidsplassen.

Det kan gjøre det vanskeligere å kombinere jobb og språkopplæring, særlig for personer som allerede er kommet inn i arbeidslivet.