– Et land som vil være best på menneskerettigheter, kan ikke la mennesker leve slik

– Det var veldig hyggelig å få en takk for innsatsen. Men det som er viktig, er oppmerksomheten som kan bli om dette saksfeltet, sier Tor Berger Jørgensen til Utrop.

Gjennom ti år som styreleder i Mennesker i Limbo har han møtt hundrevis av personer som lever i Norge uten lovlig opphold, også kalt «papirløse».

– Hvis flere politikere faktisk møtte disse som mennesker, ville de fått et helt annet bilde, sier han.

Et liv med mennesker på utsiden

Engasjementet for sårbare mennesker begynte i ung alder. 

I begynnelsen av karrieren reiste han til Japan som misjonær. Han ble der i 15 år.

– Jeg fikk leve i en annen kultur som aksepterte mitt nærvær. Det har gitt meg et hjerte for mennesker som selv lever som innvandrere.

Jørgensen understreker at engasjementet ikke handler om hvilken religion noen tilhører.  

– Den kristne troen er et verdigrunnlag, sier  han.

I 2000 ble han domprost i Bodø. Fem år senere ble han biskop i Sør-Hålogaland.

Arbeidet med mennesker på utsiden av samfunnet fulgte ham også som biskop.

En sommer lot han romfolk slå opp telt i bispehagen.

– Det ble en stor sak. Jeg mente de ble behandlet for strengt av kommunale myndigheter. Mistenksomheten mot dem var vanskelig.

Å leve i limbo

– Tror du nordmenn forstår hvordan det er å leve som papirløs?

– Nei. De fleste vet verken hvor få de er eller hvordan de lever. Det finnes mange forestillinger om dem, men lite kunnskap.

Han mener mange ikke forstår hvor vanskelig hverdagen blir når du mangler gyldige identitetspapirer og et norsk fødselsnummer.

– De kan ikke gifte seg. De har problemer med bankkonto, BankID og en rekke praktiske ting som de fleste av oss tar for gitt.

Han mener dette handler om langt mer enn praktiske utfordringer.

– Når noen forteller at de ikke tør forelske seg eller planlegge framtiden, da skjønner du hva det gjør med et menneske. 

Når noen forteller at de ikke tør forelske seg eller planlegge framtiden, da skjønner du hva det gjør med et menneske. 

Jørgensen sier at mange har bodd i Norge i både ti og tjue år. 

– De har venner, nettverk og barn som kjenner Norge som sitt hjem. 

Mange lever med et endelig avslag og vet ikke når de kan bli sendt ut av landet.

–  Noen tør knapt gå ut døra når politiet gjennomfører kontroller.

Jørgensen har også besøkt papirløse på Politiets utlendingsinternat på Trandum flere ganger.

Internatet brukes til personer som skal sendes ut av Norge eller der myndighetene arbeider med å avklare identiteten deres.

Møtene gir sterke inntrykk.

– Det er et fengsel. Og folk bør ikke bli sittende der i ukevis mens myndighetene prøver å få papirene i orden, sier han.

– Han gjorde alt myndighetene ba ham om

Jørgensen peker på at situasjonen til de papirløse ble mye verre i 2011. Da mistet mange muligheten til å jobbe

– Fram til dette levde mange gode liv. De jobbet, betalte skatt og forsørget seg selv. Nå ble mange skjøvet ut av samfunnet.

– Er det et menneske som har gjort spesielt inntrykk på deg?

– En person jeg har fulgt  tett, er Nasim, en iransk kurder som har bodd i Norge i over ti år. 

Han  kom til Norge med falsk identitet – noe Jørgensen mener mange flyktninger blir rådet til for å beskytte familien hjemme.

Senere fortalte Nasim hvem han egentlig var, skaffet DNA-dokumentasjon og gjorde det norske myndigheter ba om.

– Men det hjelper ikke heller. Han blir fortsatt ikke trodd. Det er nådeløst, sier Jørgensen.

Nasim venter nå på å bli tvangsreturnert til Iran når UDI og UNE opphever den midlertidige utreiseplikten på grunn av forholdene i landet.

Etterlyser amnesti

– Hva mener du bør gjøres for denne gruppen?

– Vi kan være uenige om politikken. Men vi må ikke miste respekten for menneskene. 

Vi kan være uenige om politikken. Men vi må ikke miste respekten for menneskene. 

Han mener Norge må kunne føre en innvandrings- og asylpolitikk som samtidig ivaretar menneskeverdet.

– Vi burde hatt en amnestiordning, eller en annen løsning med tydelige og medmenneskelige kriterier. Her bør botid, familiesituasjon, rulleblad og vilje til å arbeide telle positivt. 

Aldri vurdert å gi opp

– Blir du noen gang motløs?

– Jo, selvfølgelig kan man bli motløs. Når man opplever at det skjer så lite over lang tid, er det lett å kjenne på frustrasjon.

Han har imidlertid aldri vurdert å gi opp.

– Håpet ligger i menneskene jeg møter. Jeg har møtt utrolig mye varme, mot og utholdenhet hos mennesker som lever under svært vanskelige forhold. De trenger noen som står sammen med dem.

Han trekker også fram alle som frivillig bruker tid på å hjelpe.

Til slutt vender Tor Berger Jørgensen tilbake til spørsmålet som har fulgt ham gjennom mange år.

Hvorfor klarer vi ikke å rydde opp for noen få tusen mennesker?

–  For meg er det aldeles ufattelig, sier han.

Så blir han stille et øyeblikk.

– Det er drømmen min. At folk en dag stopper opp og sier: «Kjære venner – hva er det vi holder på med?»