Foto: Pixaby
På overflaten kunne de knapt ha stått lenger fra hverandre.
Britiske Sohail Ahmed ble radikalisert inn i islamistisk ekstremisme. Amerikanske Evan McLaren beveget seg inn i den ytterliggående høyresiden og fikk etter hvert en sentral rolle i den amerikanske alt-right-bevegelsen.
I dag har begge tatt avstand fra miljøene de tilhørte.
Under Arendalsuka møttes de for å snakke om hva som førte dem inn i ekstremismen – og hva som til slutt fikk dem ut, skriver forskning.no.
Til tross for svært forskjellige ideologier pekte historiene deres mot flere av de samme mekanismene: søken etter identitet og tilhørighet, tydelige forestillinger om hvordan menn skal være, følelsen av å stå utenfor og ideologier som tilbyr enkle forklaringer på kompliserte problemer.
Ble lært opp til å se Vesten som fienden
Ahmed vokste opp i Øst-London i en familie med pakistansk bakgrunn.
Han beskriver selv oppveksten som sterkt preget av en streng form for islam. På sin egen nettside forteller han at han ble lært opp til å betrakte ikke-muslimer og også andre muslimske retninger med fiendtlighet.
Samtidig slet han med at han var homofil.
Ahmed har senere forklart at konflikten mellom seksualiteten og den religiøse ideologien bidro til selvhat og gjorde ham mer mottakelig for radikalisering. I slutten av tenårene kom han så langt at han vurderte å begå vold i London.
Men tvilen begynte etter hvert å vokse.
Blant annet oppdaget han at virkeligheten ikke passet med forestillingen om Vesten som en entydig fiende av muslimer. Han begynte også å undersøke vitenskapelige spørsmål han tidligere hadde lært å avvise, og beskriver dette som en del av prosessen som førte ham bort fra ekstremismen.
I dag arbeider han med forebygging av ekstremisme og terrorisme.
Fra alt-right til kamp mot høyreekstremisme
Evan McLaren kom inn i et helt annet ideologisk miljø.
Han ble en del av den amerikanske alt-right-bevegelsen og hadde en sentral rolle i National Policy Institute, organisasjonen som lenge var knyttet til den profilerte hvitnasjonalisten Richard Spencer.
McLaren har senere forklart at han var politisk uerfaren og usikker på seg selv da han først ble trukket inn i miljøet.
Han fant et sosialt fellesskap, begynte å skrive for miljøet og avanserte etter hvert til en lederposisjon.
I dag bor McLaren i Norge og arbeider mot høyreekstremisme og radikalisering. Utrop har tidligere omtalt ham som en tidligere høyreradikal som nå aktivt motarbeider rasisme.
Han har også advart om hvordan kvinnefiendtlighet og digitale miljøer kan bidra til å trekke unge menn i ekstrem retning.
«Islamistisk og høyreekstrem radikalisering springer ut av forskjellige ideologier, men behovet for identitet, fellesskap og tydelige svar kan være slående likt.»
Strenge forestillinger om kjønn
Et av temaene som binder historiene sammen, er kjønn.
Forskning.no beskriver hvordan strenge kjønnsroller og forestillinger om maskulinitet kan inngå i både islamistiske og høyreekstreme miljøer.
For Ahmed ble konflikten mellom hans homoseksualitet og den religiøse ideologien en del av radikaliseringen.
På den ytterliggående høyresiden har McLaren senere særlig advart mot kvinnefiendtlighet. Han har skrevet at nettmiljøer knyttet til den såkalte «mannosfæren» kan trekke frustrerte unge menn inn i stadig mer ekstreme verdensbilder.
Forsker Iris Beau Segers ved Universitetet i Oslo forsker blant annet på ytre høyre, mobilisering mot kvinner og skeive, innvandring og ekstremisme. Hun har også vært tilknyttet forskning på drivkreftene bak både høyreekstrem og islamistisk radikalisering i Nordvest-Europa.
Dette kan være viktig fordi ekstremistiske bevegelser ikke bare tilbyr politiske svar. De kan også tilby bestemte roller, identiteter og forestillinger om hvordan menn og kvinner bør leve.
Ideologiene er forskjellige – mekanismene kan overlappe
Det betyr ikke at islamisme og høyreekstremisme er det samme.
Ideologiene har ulike historiske røtter, fiendebilder, mål og politiske prosjekter. Men erfaringene til Ahmed og McLaren illustrerer hvorfor forskere og forebyggere også undersøker mekanismene som kan gå på tvers av ideologiene.
Følelsen av å være utenfor kan gjøre et miljø som tilbyr sterk tilhørighet attraktivt.
Personlige konflikter kan få en politisk eller religiøs forklaring.
Og en ideologi kan gi et menneske en tydelig fortelling om hvem som har skylden for problemene vedkommende opplever.
Også tidligere norske ekstremister har beskrevet slike fellestrekk. I et tidligere forebyggingsprosjekt fortalte en tidligere radikal islamist og en tidligere nynazist om betydningen av tilfeldigheter, isolasjon fra familie og gamle venner og opplevelsen av å bli sett og tatt på alvor i ekstreme miljøer.
Hva får noen til å begynne å tvile?
Historiene til Ahmed og McLaren peker også mot et av de vanskeligste spørsmålene i forebyggingsarbeidet: Hva får et menneske som har investert identitet, vennskap og verdensbilde i et ekstremt miljø, til å snu?
For Ahmed begynte ideologien å slå sprekker da erfaringene hans ikke lenger stemte overens med verdensbildet han hadde lært.
McLaren har på sin side beskrevet en lengre prosess der han tok avstand fra alt-right-miljøet han tidligere hadde vært en del av.
I 2025 argumenterte han under Arendalsuka for at radikalisering også bør forstås som et folkehelseproblem, og ikke bare som et spørsmål for politi og sikkerhetstjenester.
Historiene reiser dermed et spørsmål for norsk forebygging: Bør tiltak mot islamistisk og høyreekstrem radikalisering i større grad undersøke det de to fenomenene har til felles – samtidig som de ideologiske forskjellene tas på alvor?
For Ahmed og McLaren er svaret ikke lenger bare akademisk. Begge bruker i dag sine egne erfaringer fra ekstreme miljøer til å forsøke å hindre at andre går samme vei.
