Foto: Claudio Castello
Kong Haralds begravelse ble en historisk avskjed med en konge som hadde gjort det norske fellesskapet større. Seremonien i Oslo domkirke ga sorgen et verdig uttrykk. Gjennom taler, tekstlesning, lystenning og musikk kom nærheten til menneskene frem. Her var det mye å være takknemlig for, og mye arrangørene fortjener ros for.
Stortingspresident Masud Gharahkhani satte ord på kongens folkelighet. «Kong Harald var nær folk. Og han var seg selv», sa han i minnetalen. Det var også et sterkt bilde i seg selv: Masud, en innvandrere og som har det høyeste offentlige vervet i Norge etter Kongen, sto der som stortingspresident og formidlet nasjonens takk til kongen. Slik fikk avskjeden vise noe av det Norge Harald hadde vært med på å anerkjenne.
Skuespiller Ameli Isungset Agbota ved Det Norske Teatret bidro med lesning fra Paulus’ første brev til korinterne. Teksten handler om kjærlighet som tåler, viser velvilje og avstår fra å krenke. Den avsluttes med ordene: «Og størst av dei er kjærleiken.» Det var en treffende tekst i avskjeden med en konge som så ofte hadde løftet frem nettopp kjærlighet og medmenneskelighet.
Mangfoldet fikk stemmer
Musikken gjorde også avskjeden rikere. Hillari Alison Conlu var solist på «Abide with Me», sammen med et ensemble som blant andre besto av Sanyu Christine Nsubuga, Sisi Suzanna Fatou Sumbundu, Natnael Asgedom og Numa Edema Norderhaug. Sangere fra ulike deler av norsk musikkliv sto sammen i en av nasjonens mest høytidelige stunder.
Samtidig leste Mathis Eira fra Samisk kirkeråd bibeltekst, og mennesker med kristent, humanistisk, buddhistisk, jødisk og muslimsk livssyn tente lys. Blant dem var Nancy Herz, Rachel Mizrachi og Bushra Ishaq.
Dette ga seremonien en inkluderende kraft. Mennesker med forskjellig tro og bakgrunn fikk delta i selve avskjeden. De fikk bidra med stemmene sine, kunsten sin og tilstedeværelsen sin. Slik ble mangfoldet en naturlig del av høytideligheten.
Kongen som gjorde plass til oss
Haralds betydning for det flerkulturelle Norge kan vanskelig måles i seremonier og taler alene. Likevel kunne ordene hans gi mennesker en anerkjennelse som manglet andre steder.
I hagefesttalen i 2016 omtalte han mennesker som hadde innvandret, som nordmenn. Ulike religioner, livssyn og kjærlighetsliv hørte hjemme i den samme fortellingen om landet. Han gjorde tilhørigheten romsligere.
For den som stadig blir spurt hvor man egentlig kommer fra, kan en slik anerkjennelse bety mye. Kongen ga uttrykk for at vi allerede var en del av Norge. Dagens seremoni klarte på mange måter å videreføre dette budskapet.
Nettopp derfor ble kontrasten til båretransporten så merkbar for meg.
Da heder kunne ligne en tilhenger
Kongens båre ble fraktet på en kanonlavett trukket av en bil. Lavetten ble brukt mellom Slottet, Oslo domkirke og Akershus festning. Transporten inngikk i den militære æresmarkeringen.
Det er nødvendig å forstå denne sammenhengen. Men kunnskap om hensikten fjerner ikke spørsmålet om hvordan bildet virker.
For den som ikke kjenner tradisjonen, kan en kanonlavett ligne en tilhenger. Da kan det oppstå en ubehagelig avstand mellom respekten man føler for kongen, og uttrykket man opplever at transporten gir ham. Det som er ment som høytidelig heder, kan se hverdagslig og kjølig ut.
Innvandrere har heller ingen felles forståelse av begravelse. Noen kjenner militære gravferdstradisjoner godt. Andre forbinder den siste reisen med helt andre former for bæring, utsmykning og høytidelighet. Også mennesker uten innvandrerbakgrunn kan reagere på det visuelle uttrykket.
Slike reaksjoner bør møtes med interesse. De kan springe ut av kjærlighet til kongen og et sterkt ønske om at han skulle få en avskjed som viste hvor høyt han var verdsatt.
Bildene må også kunne forstås
Når bildene deles internasjonalt, følger forklaringen ikke nødvendigvis med. Et kort videoklipp kan bli sett av mennesker som aldri har hørt ordet kanonlavett. Da møter de først og fremst en kiste på hjul bak en bil.
Det gir etter mitt syn grunn til å stille spørsmål ved kommunikasjonen. Kunne innrammingen rundt transporten vært annerledes?
Det er for sterkt å kalle hele avskjeden en internasjonal katastrofe. Seremonien ga mange sterke bilder av et åpent og inkluderende Norge. Kritikken bør derfor rettes presist mot båretransportens uttrykk og risikoen for at det formidlet noe annet enn den tilsiktede hederen.
En arv å føre videre
Det viktigste fra denne dagen er likevel avskjeden med kongen og omtanken for familien hans. Talene, sangen og deltakelsen fra mennesker med ulik bakgrunn ga oss en varm påminnelse om hva Harald hadde betydd.
Han etterlater oss også en oppgave. Fellesskapet han snakket om, må vedlikeholdes gjennom handling. Det krever at vi lytter til hvordan andre opplever Norge, også når reaksjonene deres utfordrer tradisjoner vi selv tar for gitt.
Dagens seremoni viste hvor sterkt det kan være når flere får bidra til en felles fortelling. Det er dette vi bør ta med oss videre: Et Norge der mennesker kan kjenne seg igjen, ta plass og høre til.
Kong Harald gjorde plass til oss. Nå må vi ta vare på den plassen – for hverandre.
