Museer vil bevare kulturarv – men hvem bestemmer når eierne vil noe annet?

Konservatorer, museumsfolk og forskere fra hele verden møtes i Oslo 14.–18. september til ICOM-CCs internasjonale konferanse.

Årets tema er «Cultural Connections in Conservation», og programmet tar opp hvordan bevaring av kulturarv ikke bare handler om teknikk, men også om makt, eierskap og kulturell tilhørighet.

Arrangørene peker selv på at konservering i noen tilfeller kan øke den kulturelle avstanden mellom en gjenstand og miljøet den kommer fra.

Når bevaring kan bli et problem

Museer er bygd rundt ideen om å bevare gjenstander for framtiden. Men for enkelte religiøse, seremonielle eller kulturelt viktige objekter kan selve bevaringen være kontroversiell.

Noen gjenstander er laget for å brukes, slites ned eller inngå i ritualer. Andre kan ha regler for hvem som kan se dem, berøre dem eller oppbevare dem.

– Spørsmålet er ikke bare hvordan noe skal bevares, men hvem som har retten til å bestemme hva som skal skje med det.

Det betyr at en teknisk riktig konserveringsmetode ikke nødvendigvis oppleves som kulturelt riktig av menneskene eller samfunnene gjenstanden tilhører.

Urfolksstemmer får større plass

Konferanseprogrammet inneholder flere bidrag om urfolks perspektiver på konservering og museumsarbeid.

Blant temaene er kulturelt forankret konservering og hvordan konservatorer med urfolksbakgrunn kan få større innflytelse i fagfeltet.

Anne May Olli presenterer blant annet arbeid med et internasjonalt nettverk for konservatorer med urfolksbakgrunn.

Dette peker mot en større endring i museumssektoren: Faglige avgjørelser skal i mindre grad tas uten kontakt med samfunnene kulturarven kommer fra.

Hvem får siste ordet?

Konflikten blir tydelig når museets mål og opprinnelsesmiljøets ønsker ikke er de samme.

Et museum kan mene at en gjenstand bør restaureres eller stilles ut. Et urfolk eller trossamfunn kan mene at den ikke skal vises offentlig, at den bør brukes i en seremoni eller at den skal tilbakeføres.

I noen tilfeller kan det også være kulturelt riktig at et objekt får brytes naturlig ned.

Da oppstår spørsmålet om hvem som har størst legitimitet: museets konservatorer, staten som eier samlingen, etterkommerne etter dem som skapte gjenstanden eller dagens berørte miljøer.

Tilbakeføring handler om mer enn eierskap

Debatten om kulturarv handler ofte om tilbakeføring av gjenstander som ble tatt under kolonialisme, krig eller gjennom skjeve maktforhold.

Men fysisk tilbakeføring er bare én del av saken.

Også når gjenstanden blir værende i museet, kan det oppstå konflikter om hvordan den beskrives, hvem som får tilgang og hvilke konserveringsmetoder som brukes.

For museene betyr det at spørsmål om eierskap og representasjon også blir spørsmål om daglig museumspraksis.