Foto: Privat
Janteloven skader samfunnet mer enn vi først trodde.
Jeg har møtt unge sangere med perfect pitch som aldri har holdt en mikrofon. Jeg har møtt begavede filmfotografer som aldri har fått holde et kamera. Jeg har møtt innovative hjemmekokker som aldri forlot rammene utenfor kokkeboken. Jeg har konkludert med at Norge ikke mangler talent. Norge mangler tillatelse.
Janteloven ødelegger
Norge har et kjerneproblem: sosiokulturell anonymitet. Jeg har observert at våre sosiale koder favoriserer mennesker som er ydmyke, nedtoner prestasjonene sine og bokstavelig talt avviser komplimenter.
Jeg frykter at hvis vi fortsetter å løfte frem janteloven, kan en landsomfattende følelse som minner om impostor syndrome oppstå: følelsen av at man ikke fortjener plassen sin. Mange har kritisert janteloven før. Jeg vil forklare hva den gjør med oss, psykologisk sett.
Hensikten med janteloven er i bunn og grunn god: en sosial norm som holder arroganse og latent narsissisme i sjakk. Det har gitt oss fordeler. Men hensikten er én ting, effekten en annen.
Janteloven handler i stor grad om troen på din egen evne og troen på din egenverdi. Men dette er to forskjellige konsepter med ulike funksjoner. Mestringstro (self-efficacy) er troen på ens evne til å gjennomføre en oppgave, mens selvverd er det subjektive målet på hvor mye man verdsetter seg selv.
Ifølge psykologen Albert Bandura bygges mestringstro blant annet ved at vi tør å vise hva vi kan, prøver oss og får anerkjennelse for det. Når vi sier at vi ikke skal løfte oss frem, og at ros skal avvises, fjerner vi de samme forutsetningene. Over tid lærer vi å tro mindre på det vi får til. Resultatet er en kollektiv krise med mestringstro i fokus. Vi har holdt arrogansen i sjakk, men mistet troen på at vi klarer det vi ønsker å klare.
Hva skjer dersom man ikke tror på sin evne til å gjennomføre en oppgave? Da lar man det rett og slett være. Men hva slags konsekvens har en slik tankegang for samfunnet?
Blir lært å krympe
Oftere enn jeg vil innrømme har jeg møtt mennesker med ulike ambisjoner som aldri ble omsatt i handling. Jeg har sittet med venner som har fortalt om boken de vil skrive, låten de vil lage eller bedriften de vil starte. Problemet er ikke fraværet av ambisjoner, men fraværet av selvsikkerheten som trengs for å komme seg gjennom den ukomfortable startfasen.
For hvordan kan man bli en større versjon av seg selv, hvis man blir lært å krympe?
Vi mennesker har så mye mer å tilby, utforske og bli. Ofte krever det risiko og usikkerhet. Vi som samfunn bør skape rom der selvutforskning ikke bare er tillatt, men oppmuntret. La oss slutte å være redde for å skille oss ut, og heller fokusere på å oppdage styrker, svakheter, kreativitet og særegenhet.
Og husk én ting: du er ikke bedre enn noen, men du er den beste på å være deg selv.
Innlegget er levert i samarbeid med Ung debatt, et selskap som får unge meninger på trykk
