Foto: KI
Forekomsten av autismediagnoser blant små barn har økt kraftig i Norge de siste årene. Men økningen er ikke likt fordelt.
En norsk studie publisert i 2026 viser at norskfødte barn med to innvandrerforeldre oftere fikk en autismediagnose før skolealder enn barn med to norskfødte foreldre. Forskjellene økte mellom fødselskullene og var størst blant barn med mødre fra land med lav HDI – en indeks som måler helse, utdanning og levestandard.
Studien omfattet 527 863 barn født mellom 2007 og 2017 og bygget på registerdata. Barna ble fulgt frem til diagnose, seksårsalder eller et annet sluttpunkt i oppfølgingen.
Nesten sju ganger så høy diagnoserate
Blant barn født i perioden 2007–2009 var den beregnede relative diagnoseraten 1,62 for gruppen med mødre fra lav-HDI-land, sammenlignet med barn med to norskfødte foreldre. For barn født i perioden 2014–2017 var forholdstallet 6,96.
Dette er relative mål, ikke andeler av barna som fikk diagnose. Forskerne fant også at forskjeller i husholdningens inntekt og foreldrenes utdanning i liten grad forklarte forskjellene mellom gruppene.
Autisme kjennetegnes blant annet av vansker med sosial kommunikasjon og samspill, og av begrensede eller repeterende atferdsmønstre. Hos noen små barn kan tilstanden også innebære betydelig forsinket språkutvikling og omfattende hjelpebehov.
Etterlyser forklaringer
Autisme regnes som en nevroutviklingsforstyrrelse med høy arvelighet. Forskerne bak studien peker likevel på at genetiske endringer alene vanskelig kan forklare hvor raskt forskjellene har økt.
De mener derfor at miljøforhold som virker sammen med genetisk sårbarhet, må undersøkes nærmere. Studien kan imidlertid ikke fastslå hvilke forhold som eventuelt ligger bak utviklingen.
Blant mulige miljøfaktorer som tidligere forskning har undersøkt, er infeksjoner, miljøforurensning, vitamin D-mangel, komplikasjoner under graviditeten og stress før, under og etter migrasjon. Skjermbruk inngår ikke i den nye registerstudien.
Ahus-forsker peker på skjerm
Einar Aasen Tryti, psykologspesialist og forsker ved Akershus universitetssykehus, er førsteforfatter på studien. Han har også tidligere tatt til orde for at tidlig skjermbruk bør undersøkes nærmere.
I et skriftlig innspill til Skjermbrukutvalget formidlet han bekymring fra Barnehabiliteringen ved Ahus. Der skrev han at de var sterkt bekymret for utviklingen i alvorlig autisme blant førskolebarn, og mente at tidlig skjermbruk som mulig faktor var underkommunisert.
Tryti viste til forskning som hadde funnet sammenhenger mellom tidlig skjermeksponering og autismelignende symptomer. Han pekte blant annet på at mye skjermbruk kan ta tid bort fra sosial kontakt og samspill.
Dette betyr ikke at forskningen har vist at skjermbruk forårsaker autisme. Det reiser likevel et spørsmål: Hva mener vi egentlig med «skjermbruk»?
Samme tidsbruk, ulike opplevelser
Begrepet «skjermtid» kan høres presist ut, men rommer svært forskjellige situasjoner. En videosamtale med bestemor er skjermbruk, og det samme er en halvtime med et rolig barneprogram sammen med foreldrene.
Flere timer alene med korte YouTube-videoer, raske bildeskift, lyd og reklame er også skjermbruk. Måler man bare antall minutter, kan slike forskjeller forsvinne.
Dermed kan skjermtid være et for grovt mål dersom målet er å forstå hvordan digital eksponering påvirker små barns utvikling. Det kan også ha betydning hvilket innhold barnet ser, hvor gammelt barnet er, hvor lenge øktene varer, og om skjermen brukes alene eller sammen med voksne.
Tidspunktet og situasjonen kan være relevant. Skjermen kan brukes under måltider, før leggetid, for å roe barnet når det gråter, eller som underholdning mens foreldrene gjør andre oppgaver.
Hva erstatter skjermen?
For små barn kan det være vel så viktig å spørre hva barnet ville gjort dersom skjermen ikke var der. Tidlig språklig og sosial utvikling skjer gjennom gjentatte møter med andre mennesker.
Barnet ser på et ansikt, og den voksne reagerer. Barnet lager en lyd, og den voksne svarer. Barnet peker på noe, og den voksne setter ord på det.
Slike små utvekslinger skjer igjen og igjen gjennom dagen. De er en del av hvordan barn utvikler språk og sosial kommunikasjon.
Tryti peker nettopp på dette når han skriver at skjermbruk kan ta tid bort fra viktig samspill. Da blir spørsmålet også hva barnet går glipp av mens skjermen brukes.
Tre timer foran en skjerm forteller ikke i seg selv hva barnet har sett, hvem det har vært sammen med, eller hva skjermen har erstattet. Heller ikke mulig tap av samspill kan uten videre brukes til å forklare autisme.
Skjermbruk kan være et tegn på andre forhold
Mye skjermbruk kan også være et tegn på andre forhold rundt barnet, snarere enn en selvstendig årsak. Foreldre kan arbeide mye eller på ubekvemme tidspunkt, og familien kan bo trangt, ha svak økonomi eller lite sosialt nettverk.
En telefon eller et nettbrett kan være en praktisk måte å holde barnet opptatt på mens foreldrene lager mat, arbeider, passer søsken eller løser andre oppgaver. Dette er mulige situasjoner som må undersøkes, ikke forhold registerstudien har dokumentert.
Tryti reiser selv spørsmålet om skjermeksponering kan forsterke betydningen av andre belastninger. I innspillet nevner han blant annet økonomiske vansker, trangboddhet, utenforskap og begrenset kunnskap om helse.
Hvis slike sammenhenger skal undersøkes, er det ikke tilstrekkelig å måle antall timer foran skjerm. Forskerne må også undersøke barnets og familiens livssituasjon.
Mangler opplysninger om barnas skjermbruk
Her finnes et viktig kunnskapshull. Tryti skrev i innspillet at forskningen på skjermbruk og autisme ikke hadde skilt tilstrekkelig mellom blant annet innvandringsstatus og sosioøkonomiske forhold.
Den nye norske registerstudien viser forskjeller i autismediagnoser mellom grupper, men inneholder ingen opplysninger om barnas skjermbruk. Den kan derfor ikke knytte forskjellene til skjerm.
Vi vet dermed ikke fra denne studien om barna i gruppene med størst økning faktisk hadde en annen skjermbruk enn andre barn. Det gjelder både når de begynte å bruke skjerm, mengden, innholdet og hvordan skjermen ble brukt i familien.
Må vite mer enn antall timer
Skal skjermhypotesen undersøkes ordentlig, holder det ikke å spørre foreldrene hvor mange timer barnet ser på skjerm. Forskerne må også vite når barnet begynte, hva det ser, og om det bruker skjermen alene eller sammen med voksne.
De må undersøke om skjermen brukes under måltider eller for å roe barnet, hvilket språk barnet møter gjennom innholdet, og hvor mye sosial kontakt, lek og samtale barnet ellers har. Et sentralt spørsmål er fortsatt hva skjermen erstatter.
Før slike spørsmål undersøkes systematisk, er det ikke mulig å vite om skjermbruk bidrar til forskjellene som observeres mellom gruppene. Den nye studien gir ikke dette svaret.
Skjermbruk kan være én mulig faktor å undersøke. Men skal forskningen gi bedre svar, må den også skille mellom de svært forskjellige aktivitetene som samles under ordet «skjermtid».
