Foto: KI-generert
I et innlegg i Politiforum argumenterer Daniel Osen for at hijab ikke bør være tillatt som del av politiuniformen. Begrunnelsen er prinsipielt interessant: Politiet skal ikke være «verdinøytralt», men «personnøytralt». Borgeren skal møte staten, ikke politibetjentens private religion.
Men konklusjonen følger ikke nødvendigvis av premisset. Politiet skal være religiøst upartisk i sin myndighetsutøvelse. Det betyr ikke automatisk at hver enkelt politibetjent må fremstå som om han eller hun ikke har en religiøs identitet.
Det er en vesentlig forskjell.
Korset og hijaben er ikke det samme
Osen har rett i én viktig innvending mot argumentasjonen om korset i politiemblemet. Korset på kongekronen er en del av statens symbolikk. Det sier i utgangspunktet ikke noe om den enkelte politibetjentens tro. Hijaben kan fortelle noe om personen som bærer den.
Men det avgjør ikke saken. Spørsmålet er hvorfor synlig religiøs tilhørighet i seg selv skulle gjøre en politibetjent mindre egnet til å representere staten.
En politibetjent kan være kristen, muslim, jøde, hindu, ateist, konservativ, sosialist eller liberal. Vi krever ikke at politifolk skal være uten overbevisninger. Vi krever at de legger private overbevisninger til side når de utøver offentlig myndighet. Det er handlingene deres som skal være nøytrale.
Må politifolk se religionsløse ut?
Spørsmålet om religiøse symboler i politiet har vært diskutert politisk i mange år. I 2020 stilte Per-Willy Amundsen fra Fremskrittspartiet et skriftlig spørsmål til daværende justisminister Monica Mæland om ansatte som utøver offentlig myndighet, burde kunne bære religiøse symboler som hijab. I begrunnelsen skrev Amundsen at politiet måtte fremstå objektivt og religionsnøytralt. Mæland svarte at religiøse hodeplagg ikke var tillatt til politiuniformen, blant annet for at politiet skulle «fremstå som religionsnøytrale og objektive».
Det er særlig ordet «fremstå» som gjør diskusjonen interessant. Politiet skal selvfølgelig være objektivt. Men betyr det at politifolk må se religionsløse ut?
En muslimsk kvinne slutter ikke å være muslim fordi hun tar av seg hijaben på jobb. En kristen politibetjent med et kors under skjorten slutter heller ikke å være kristen. Og en ateistisk politibetjent blir ikke mer objektiv bare fordi livssynet ikke er synlig.
Hvis en politibetjent regnes som nøytral så lenge religionen er usynlig, men mindre nøytral når den blir synlig, blir utseendet målestokken for objektivitet. Det bør utfordres.
Hva er det manglende mellomleddet?
Motstanden mot hijab i politiet bygger ofte på et resonnement som dette: Hijab viser religion. Politiet skal være religionsnøytralt. Derfor kan politifolk ikke bruke hijab.
Men her mangler et viktig mellomledd: Hvorfor innebærer synlig religion at myndighetsutøvelsen blir mindre nøytral?
En politibetjent med hijab kan håndheve alkoholloven, beskytte Pride, gripe inn mot æresrelatert vold og etterforske kriminalitet begått av muslimer. Hun kan også beskytte en person som har forlatt islam. På samme måte kan en kristen politibetjent håndheve loven overfor andre kristne, og en politibetjent med sterke politiske meninger kan ha plikt til å beskytte en demonstrasjon vedkommende personlig misliker.
Dette er en del av profesjonell myndighetsutøvelse. Politibetjenten representerer loven, ikke privatlivet sitt. Hvis en politibetjent ikke klarer å skille mellom disse rollene, har politiet et problem. Men problemet finnes uavhengig av om religionen kan sees utenpå uniformen.
Historien viser at spørsmålet ikke er enkelt
I 2009 ga Politidirektoratet en positiv vurdering av muligheten for å bruke hijab sammen med politiuniformen. Justisdepartementet ba deretter direktoratet vurdere hvordan tildekking av håret kunne tilpasses uniformen.
Det viser at spørsmålet på et tidspunkt ble behandlet som praktisk og uniformsteknisk – ikke som en selvsagt umulighet. Prosessen ble senere stanset. Komiteen viste til at det var blitt klart at det var liten støtte i opinionen for å endre uniformsreglementet.
Det ble dermed ikke slått fast at hijab gjorde politiarbeid operativt umulig, eller at en hijabkledd politibetjent nødvendigvis ville opptre mindre objektivt. Den politiske prosessen ble i stor grad avsluttet etter kraftig motstand. At et politisk flertall sier nei, viser hva flertallet mener. Det betyr ikke at det prinsipielle spørsmålet er endelig besvart.
Osen skriver at spørsmålet om hijab i politiet er avgjort flere ganger. Det stemmer i den forstand at norske regjeringer tidligere har valgt å si nei. Men et spørsmål kan være politisk avgjort på ett tidspunkt uten at argumentene er uttømt. Samfunnet diskuterer fortsatt spørsmål på nytt når premissene endrer seg. Det relevante er derfor om begrunnelsen for forbudet fortsatt holder.
En godkjent del av uniformen
Uniformsreglementet fastsatte at sivile plagg og effekter ikke kunne brukes synlig sammen med politiuniformen med mindre de var godkjent. Spørsmålet er derfor ikke om politifolk skal kunne bruke tilfeldige private klær til uniformen. Det skal de selvfølgelig ikke.
Spørsmålet er om politiet kan godkjenne et religiøst hodeplagg som en standardisert del av uniformen. En politi-hijab kan reguleres med krav til farge, stoff, størrelse, utforming og feste. Politiets symboler kan plasseres på plagget, og ansiktet kan være fullt synlig. Plagget må også fungere med verneutstyr, samband, hjelm og annet nødvendig utstyr. Der operative eller sikkerhetsmessige hensyn gjør bruk umulig, må de hensynene gå først.
Det vil ikke være et frislipp av private plagg, men en mulig endring av uniformen.
Forsvaret viser at det kan la seg gjøre
Forsvaret tillater blant annet hijab, turban og kippa sammen med uniform, innenfor bestemte regler. Plaggene må tilpasses uniformen og kan ikke komme i konflikt med helse, sikkerhet eller operativ evne. Dette står i Forsvarets informasjon om likestilling og mangfold.
Norge har dermed allerede akseptert at en person kan bære et synlig religiøst symbol og samtidig bære statens uniform. Det gjelder Forsvaret, der soldater representerer staten, bærer våpen og i ytterste konsekvens kan bruke dødelig makt på statens vegne.
Det kan finnes relevante forskjeller mellom politi og forsvar. Men da bør forskjellene forklares. Det holder ikke bare å vise til uniformen eller statens maktmonopol. Forsvaret bruker også uniform og utøver statlig makt.
Tillit og likebehandling
Politiet kan pågripe mennesker, ransake boliger og bruke fysisk makt. Derfor er tillit avgjørende. En homofil person kan være usikker på hvordan en konservativ muslimsk politibetjent vil behandle ham. En kvinne som har rømt fra religiøs sosial kontroll, kan reagere på å møte en hijabkledd politibetjent. Slike reaksjoner skal ikke latterliggjøres.
Men vi må også spørre hva staten skal gjøre med dem. Skal en borgers mistanke om en annen persons religion avgjøre hvem som får representere staten?
En muslim kan møte en politibetjent med tydelig kristen bakgrunn. En innvandrer kan møte en politibetjent han oppfatter som innvandringskritisk. En venstreorientert demonstrant kan møte en konservativ politibetjent. Ingen offentlig tjenesteperson møter borgerne uten historie, verdier og overbevisninger.
Rettstatens løsning kan derfor ikke være å forsøke å skape identitetsløse mennesker. Den må bygge på profesjonelle regler, habilitet, kontroll og likebehandling.
Flertallets ubehag er ikke nok
I 2009 ble motstanden i opinionen brukt som et viktig argument for å stanse prosessen. Amundsen viste også i 2020 til at et stort flertall var imot hijab i politiet. Det er politisk relevant, fordi politiets legitimitet avhenger av tillit. Men en meningsmåling bør ikke alene avgjøre om en gruppe borgere må skjule religionen sin for å få utøve et yrke.
Hvis flertallets negative reaksjon på et religiøst uttrykk er nok til å stenge mennesker ute fra bestemte offentlige yrker, blir minoritetsvernet lite verdt nettopp når det blir satt på prøve.
Staten bør kunne vise til mer enn opinionen dersom den vil forby et plagg. Den bør undersøke om det finnes dokumentasjon på at en standardisert hijab svekker objektivitet, sikkerhet eller tillit så mye at et generelt forbud er nødvendig.
Religiøst betyr ikke automatisk politisk
Hijab blir ofte omtalt som et uttrykk for «religiøs eller politisk tilhørighet». Den koblingen bør utfordres. En kvinne kan bruke hijab fordi hun mener det er et religiøst krav eller en del av troen hennes, uten å støtte islamisme eller et religiøst politisk prosjekt.
Noen mennesker politiserer hijaben. Det betyr ikke at plagget automatisk er politisk hos alle som bruker det. Også et kors kan være religiøst, kulturelt, personlig eller politisk ladet, avhengig av sammenhengen. Staten bør være forsiktig med å tillegge en borger et politisk standpunkt bare på grunnlag av et religiøst plagg.
Frihet må romme både valg og tvang
Det blir også sagt at «ingen er født med hijab». Det er riktig, men ingen er født med kors eller politisk overbevisning heller. Religionsfriheten beskytter nettopp overbevisninger mennesker utvikler og velger å leve etter.
Samtidig må vi kunne snakke om sosial kontroll. Hijab kan brukes under tvang, og kvinner og jenter kan bli presset til å dekke seg til. Tvang skal bekjempes. Men andre kvinner velger plagget selv. Det bør være mulig å holde begge tankene samtidig: å bekjempe tvang og samtidig respektere frivillig bruk.
Hvis staten sier til en voksen kvinne at hun kan bli politi, men bare dersom hun tar av seg et religiøst plagg som er viktig for henne, bør staten kunne forklare hvorfor kravet er nødvendig – ikke bare vise til tradisjon.
Norge kan romme både historie og mangfold
Osen viser til Norges kristne historie. Den er relevant. Kristendommen har satt dype spor i norsk kultur og statsdannelse. Men det er et annet spørsmål enn om en muslimsk politibetjent skal kunne bruke en standardisert hijab.
Å tillate politi-hijab betyr ikke at Norge må fjerne korset fra flagget eller late som om kristendommen aldri har eksistert. Et land kan ha en kristen kulturhistorie og samtidig romme borgere som er muslimer, jøder, hinduer, buddhister eller ateister. Det ene opphever ikke det andre.
Det avgjørende spørsmålet
Debatten starter ofte på feil sted. Spørsmålet bør ikke være om vi ønsker religion inn i politiet. Religion finnes allerede blant politifolk, fordi politifolk er mennesker.
Det avgjørende spørsmålet er om en person med synlig religiøs identitet kan utøve norsk politimyndighet objektivt, profesjonelt og lojalt. Hvis svaret er nei, sier vi i praksis at synlig religion gjør et menneske mindre i stand til å opptre profesjonelt. Hvis svaret er ja, står vi igjen med praktiske spørsmål om sikkerhet, uniform og operativ funksjon. De kan reguleres.
Derfor bør Norge åpne for standardiserte religiøse hodeplagg i politiet, enten det gjelder hijab, turban eller kippa. Ikke fordi religion skal styre politiet, men fordi staten bør kunne kreve full lojalitet til norsk lov uten samtidig å kreve at borgerens religiøse identitet blir usynlig.
Politiet skal være nøytralt. Men det er myndighetsutøvelsen som skal være nøytral – ikke nødvendigvis mennesket i uniformen.
