
Foto: Skjermdump fra NRK
Da jeg nylig fant igjen et opptak fra NRKs Debatt 21, ble det spesielt å se meg selv som 22-åring. Jeg deltok i en diskusjon om ungdomskriminalitet, gjenger, rasisme og utenforskap, og etter hvert sluttet jeg å henge meg opp i hvor pinlig det var å se seg selv.
Det som ble igjen, var spørsmålet: Hvor mye har vi egentlig lært på 31 år? Programlederen spurte om politiet gjorde nok for å hindre ungdomsgjenger i Oslo sentrum, mens jeg svarte med å snakke om hvorfor gjengene oppsto.
Jeg snakket om ungdom som ikke følte seg inkludert, som slet med språket eller ikke fant sin plass. Noen søkte sammen med andre i samme situasjon, og fellesskapet kunne også bli en form for beskyttelse.
Jeg brukte ordet «snikrasisme» og sa: «Jeg er selv innvandrer, selv om jeg er født og oppvokst her i Norge.» Da jeg hørte setningen igjen, slo det meg hvor tidlig jeg hadde tatt over merkelappen andre satte på meg.
Med mine egne barn har jeg snakket mye om identitet. Jeg har forsøkt å gjøre dem trygge på at de er norske, selv om de har røtter i et annet land, og spurt meg selv hvorfor de skulle vokse opp med følelsen av å være innvandrere i sitt eget fødeland.
Å forstå er ikke å unnskylde
Jeg mener fortsatt at hverdagsrasisme og utenforskap kan bidra til at unge søker tilhørighet i miljøer som ikke er gode for dem. Samtidig er det viktig å si tydelig at det å forstå hvorfor noen havner i kriminalitet, ikke betyr at vi unnskylder handlingene deres.
Da jeg var nestleder i elevrådet ved Sogn videregående skole, hadde skolen nesten 2 000 elever. Noen få utpressingssaker bidro til at hele skolen ble stemplet som en «ghettoskole», og jeg spurte meg hvordan handlingene til noen få kunne definere så mange.
Allerede i 1995 opplevde jeg at ungdomskriminalitet raskt ble koblet til innvandring
Allerede i 1995 opplevde jeg at ungdomskriminalitet raskt ble koblet til innvandring. Det var kort vei fra å diskutere hva enkelte ungdommer hadde gjort, til å omtale innvandrere som et problem, og den samme fellen risikerer vi fortsatt å gå i.
Vi må kunne snakke åpent om kriminalitet, overrepresentasjon, integrering og foreldreansvar. Vi må stille krav og reagere på lovbrudd, men når handlingene til noen få blir en fortelling om en hel gruppe, flyttes oppmerksomheten fra det folk gjør til hvem de er.
Forebygging må nå dem som faller utenfor
På 1990-tallet var jeg også med på å arrangere diskotek og ungdomsaktiviteter, blant annet på Majorstuen og Sentrum Scene. Vi forsøkte å skape møteplasser og fellesskap, selv om vi var unge og manglet store budsjetter og ferdige løsninger.
Når jeg ser opptaket igjen, er det slående hvor mye av samtalen som fortsatt handler om utenforskap, fritidstilbud, forebygging og unge som søker tilhørighet i gjenger. Vi har fått mer kunnskap og forskning, og mye har blitt bedre, men vi snakker fremdeles ofte mer om problemene enn om hvordan vi skal forebygge dem.
Vi sier at unge trenger gode møteplasser, samtidig som vi diskuterer hva vi har råd til å bruke på forebygging. Vi burde også spørre hva det koster å la være, og hvem som ser ungdommene som verken er med i idrettslag, fritidsklubber eller andre aktiviteter.
Nå sitter jeg selv med ansvar
I 1995 satt jeg i et TV-studio og forsøkte å forklare hvordan ungdom opplevde samfunnet rundt seg. I dag sitter jeg i kommunestyret i Lørenskog, der jeg er med på å fordele penger og prioritere tiltak.
Budsjettene er krevende, og vi kan ikke finansiere alt. Nettopp derfor må vi undersøke hvem de forebyggende tiltakene når, hvem som fortsatt faller utenfor, og hva vi faktisk oppnår. Vi må også tørre å endre tiltak som ikke virker.
Dette handler ikke først og fremst om å bruke mer penger, men om å bruke dem riktig og gripe inn før problemene vokser. Vi løser ikke ungdomskriminalitet ved å stemple hele grupper, og heller ikke ved bare å snakke om forebygging.
Jeg hadde ikke alle svarene i 1995, og det har jeg heller ikke i dag. Forskjellen er at jeg nå sitter der pengene fordeles, og da holder det ikke å stille spørsmålene – da må jeg svare.







