Foto: Sunniva Skjeggestad
Svetten rant nedover ryggen hans. Han hadde fått god fart, og pulsen var fortsatt under 160. Snøen glitret i lyset fra hodelykta. Det var få andre i løypa denne kvelden.
Planen var klar: To timer på ski i høyt tempo.
Han hadde de nyeste skiene på beina, teknologiske vidundere med feller og alt som hørte til. Nå gjaldt det å slå sin egen tid.
Han nærmet seg de seige bakkene. Skogen lukket seg rundt ham mens frostrøyken sto fra munnen. Han kjente kulda stikke i ansiktet der masken ikke dekket.
Sett utenfra var han som skapt for dette. Han koste seg.
Musikken på øret ga ham nye krefter. I dag skulle han forsere bakken enda raskere enn sist.
Snart skimtet han skistua mellom trærne.
En vaffel, kanskje? Det kunne han unne seg.
Fornøyd tok han av seg skiene og gikk inn. Klokka på håndleddet viste at han hadde gjort en god tid.
Han visste at han tilhørte en elite som mestret dette elementet. En stolthet skylte over ham.
Alle tanker om tilhørighet og integrering var borte.
Her, i skisporet, hørte han til. Som en ekte nordmann.
Det hadde tatt generasjoner å komme dit han var.
Et spørsmål på skistua
Lokalet var overraskende fullt. Han fant seg en plass, bestilte kaffe og satte seg ned.
Akkurat idet han skulle ta den første slurken, sto hun der.
– Hei, kan jeg sitte her?
Han nikket.
Hun hadde halvlangt hår og var kledd i treningstøy. Hun smilte vennlig.
– Så du liker å stå på ski? Man ser ikke mange av dere her.
Hun stoppet opp et øyeblikk.
– Oi, jeg mente ikke sånn. Hvor kommer du fra?
– Jeg bor rett nedi høgget her, begynte han. Men hva tenkte du på?
– Nei, altså, det er så kult å se dere i skisporet. Jeg synes flere som deg burde gjøre det.
Flere som meg, tenkte han.
Kanskje hun mener oss som virkelig behersker skiløypene?
Men den gode følelsen var allerede i ferd med å forsvinne.
Så kom spørsmålet han hadde hørt så mange ganger før.
– Du snakker så godt norsk. Lenge siden du kom hit?
For alltid utlending?
Han kjente hvordan stoltheten fra skituren forsvant.
For noen minutter siden hadde han vært skiløperen. En som mestret vinteren, løypene og bakkene. En som hørte hjemme akkurat der han var.
Nå var han plutselig noe annet.
Han var igjen mannen som måtte forklare hvor han kom fra. Mannen som fikk ros for å snakke norsk. Mannen som skilte seg ut, selv når han gjorde akkurat det samme som alle andre.
Kvinnen hadde sikkert ikke ment noe vondt.
Likevel hadde noen få ord vært nok.
Han skulle visst for alltid være utlendingen. Aldri bare skiløperen.
