Hva skal en gjøre med alle sionistene i gaten?

I dag har et år passert siden nordmenn på kvinnedagen marsjerte taktfast gjennom Oslos gater og skrek «ingen pianister i våre gater». Eller noe liknende.

Ja, ville det ikke ha vært sykt eller surrealistisk hvis noen skrek slik etter pianister? Å ville fordrive sionister fra Oslos gater, derimot, skal være både ok og normalt i dagens Norge.

Hva hadde skjedd? Disse «sionistene», ja, de var altså jøder, hvis ikke det var klart for alle, hadde et lite ønske som de som marsjerte i takt ikke ville akseptere. Nettopp på kvinnedagen ville de jødiske nordmennene markere at det ennå fantes kvinnelige gisler i Hamas sine tuneller under Gaza. Det var alt.

Tradisjonens tro

Men slik skulle det ikke gå den dagen. I ettertid, da de som marsjerte i takt ble møtt med en viss kritikk, kom et svar som var som hentet fra vokabularet til arabiske diktatur de siste 70 årene: De som marsjerte i takt hadde ikke noe i mot jøder, kun sionistene.

Kanskje er det da på plass å forklare hva sionisme er, slik at en også kan få luket bort de mystifiserte fiendebildene en har sett så ofte det siste året: Sionisme handler ikke om annet enn at også jøder skal ha selvbestemmelse. Verken mer eller mindre. Akkurat som at for eksempel palestinere ønsker selvbestemmelse, handler sionismen om nettopp dette for jøder.

Så da de som marsjerte i takt skrek at sionister ikke hører hjemme i Oslos gater, blir ikke dette en kritikk av den israelske regjeringens politikk. Det er i stedet blitt en kamp mot selv staten Israels eksistens. Og det er noe helt annet. Det var vel som om noen av aktivistene i Oslo tenkte at tiden var moden for å sette listen enda litt høyere.

Sterk økning

Alle opinionsundersøkelser viser jo at antisemittismen har vokst dramatisk siden krigen i Gaza brøt ut i oktober 2023. Og fra før av var tallene langt i fra lave. Mange vil kanskje ikke like å høre det, men selv den norske regjeringen må ta på seg skyld for veksten i hatet mot jøder.

Her er et eksempel: Kort tid etter at Hamas og deres støttespillere hadde drept over 1200 israelere og tatt rundt 250 andre som gisler til Gaza, tok UD i Oslo et uvanlig og heller smakløst skritt: Diplomatene ba kongen om ikke å sende sine kondolanser til Israel.

For mange jødiske nordmenn ble dette et signal om at man likevel ikke kunne føle seg helt hjemme i hjemlandet Norge.  Men for resten av befolkningen var signalet at Hamas-angrepet kanskje var terror, men det var tydeligvis legitimt nok til at man ikke skulle sende kondolanser. Og det sier noe.

Til sammenlikning, da en væpnet mann i Sverige i januar gikk inn på en skole og drepte elleve mennesker, var Norge raskt ute med kondolansene. Så hvorfor ikke da 1200 mennesker ble myrdet?

Dryppeffekt

Ofte snakkes det om en dryppeffekt rundt antisemittisme, om hvordan den ene episoden følger den andre, og til slutt skaper en ny virkelighet. I året som har gått siden demonstrasjonen i Oslo i fjor har en sett utallige drypp.

Heller ikke deler av pressen har gjort det hele noe enklere. Mange påpeker at Israel ofte blir demonisert, altså framstilt som noe metafysisk ondt, en terminologi som ikke hører hjemme i journalistikken. Men la oss legge det til side.

La oss i stedet ta et annet lite og enkelt eksempel. Som følge av krigen i Gaza ble en ny jødisk gruppe etablert i Norge kalt Jødiske Stemmer for en Rettferdig Fred. Gruppen anklaget Israel for blant annet å stå bak et folkemord i Gaza.

Man kan være enig eller uenig, men grupper er selvfølgelig legitim. Men måten gruppen ofte ble fremstilt på i pressen, så dreide dette som om jødene som var modige, som våget å si sannheten.

Resultatet, imidlertid, er at disse ble de «gode jødene», mens det store flertallet av jødene i Norge da var de «dårlige jødene» siden de ikke støttet gruppen. Og implisitt at de fleste jødene i Norge da kanskje skulle støtte et folkemord, noe som selvfølgelig ikke er riktig. Slik så en nok et drypp.

Normalisering

Sakte, men sikkert har man da sett en viss normalisering av antisemittismen i Norge. En så ytterligere et bidrag, denne gangen fra den akademiske verdenen, med invitasjonen til Norge av Francesca Albanese, en italiensk advokat som rapporterer, på vegne av FN, om israelske menneskerettighetsbrudd mot palestinerne.P

Problemet med akkurat Albanese er at hun også gjentatte ganger har brukt antisemittisk terminologi, som konspiratorisk «jødisk makt» i sine beskrivelser. I tillegg liker hun å sammenlikne Netanyahu med Hitler. Det har gått så langt at hun er blitt fordømt for sin antisemittisme i Frankrike, Tyskland og USA (før Trump).

Men for enkelte i Norge var det ikke så nøye. Albanese fikk tale både på forskningsinstitusjonen PRIO og på Stortinget. Men det at hennes klart antisemittiske vokabular ikke var nok til at man heller inviterte en annen ekspert på samme felt, førte til nok en normalisering av antisemittismen.

Enkelte, og dette er dessverre mer utbredt på venstresiden, vil si at denne kritikken av Albanese kun er et forsøk på å tyste henne. Men det er ingenting galt med hard kritikk av Israel, og spesielt under denne krigen. Poenget er når kritikken går over rasisme-streken. Men i enkelte kretser i Norge er det i dag blitt slik at det er verre å anklage noen for antisemittisme enn det faktisk er å være det.D

Dette er bare noen få eksempler fra regjeringshold, politiske aktivisme, pressen og den akademiske verdenen på hvordan antisemittismen blir normalisert i Norge – drypp etter drypp. Og når dette blir normalisert, forsvinner også evnen til å gjenkjenne antisemittismen.

I en kartlegging gjennomført av Holocaust-senteret i januar i fjor har 11.5 prosent av nordmennene klart anti-jødiske fordommer, mens 8.6 prosent uttrykte motvilje mot jøder. Det er tilsammen over 20 prosent av befolkningen. Så det dreier seg altså om nesten en million mennesker, hvis en skal ta bort de yngste, og dette er skremmende. I hele kongeriket Norge er det for øvrig bare litt over 1000 jøder. Det blir virkelig mye antisemittisme per jøde i Norge, for å si det slik. Og da er dette mer et norsk problem og et problem for det norske demokratiet. Det er ikke lenger bare drypp, drypp.

Litt over 80 år før folk i Oslo marsjerte så taktfast under kvinnedagen til slagordet «ingen sionister i våre gater, så man en liknende, men ikke identisk episode på samme sted.

På vinduet til hattebutikken til Julius og Jacob Feldman på Karl Johan hadde noen i november 1941 skrevet et slagord. Det stod ikke «Ingen sionister i våre gater», i stedet stod det «Jøder uønsket». Altså ikke helt identisk, men det liknet. Julius og Jakob ble til slutt arrestert av det norske politiet, og sendt til Auschwitz, der de ble drept. Her hadde da en normalisering gått over i en dødelig umenneskeliggjøring. Det skulle ikke være for mye å be om å lære litt av historien.

Situasjonen den gang var selvfølgelig ikke lik den i dag. Men likhetspunktene er likevel dessverre alvorlige og farlige. Og felles for begge er hvordan folk blant oss, som utvilsomt ser på seg selv som «gode mennesker», faktisk kan bli forgiftet av heller stereotypiske, forenklede og demoniserende syn av andre. Og ikke minst, hvordan en kan bli så blind i sin egen politiske overbevisning at en ikke lenger evner å se treveggen i eget øye.