Når en kvinne tar plass i politikken, bør hun bedømmes for hva hun sier, hva hun mener og hvilke løsninger hun foreslår. Men gang på gang ser vi at kvinner – og spesielt kvinner med minoritetsbakgrunn – ikke bare blir møtt med saklig uenighet. De blir utsatt for hets, rasisme og personangrep.
Dette handler ikke om enkeltpersoner. Dette handler om demokratiet vårt.
Kvinnefiendtlighet er ikke nytt – men det er farligere enn før
I 1981 skapte Marianne Borgen, senere ordfører i Oslo, ubehag i bystyresalen da hun ammet sønnen sin under et møte. Ikke fordi hun ropte, avbrøt eller gjorde noe annet enn å delta som folkevalgt – men fordi hun samtidig var mor. Blikkene hun fikk, fortalte alt: Mange mente hun ikke hørte hjemme der.
I dag er det ingen som reagerer på at en kvinne ammer, men reaksjonene mot kvinner som tar plass, har bare skiftet form. Marian Hussein, nestleder i SV og den første kvinnen med hijab på Stortinget, møter en annen type reaksjoner – og de er langt verre.
Når hun snakker om tannhelse, får hun høre at hun skal “dra dit hun kommer fra.” Når hun foreslår løsninger for arbeidsfolk, blir hun beskyldt for å representere “innvandrerlogikk.” Når hun engasjerer seg i miljøpolitikk, får hun beskjed om at hun heller burde bry seg om “hjemlandet sitt.”
Hva er det egentlig folk reagerer på? Det kan umulig være sakene hun jobber med. Det kan heller ikke være kunnskap eller erfaring – for Marian Hussein sitter på Stortinget, valgt av folket, akkurat som alle andre representanter. Det eneste som skiller henne ut, er at hun er en kvinne med hijab.
“Det er en del av jobben” – nei, det er det ikke
Mange sier at hets er prisen for å være politiker. At det er “en del av jobben” å tåle stygge kommentarer. Men hvorfor er det en del av jobben – for noen, men ikke for andre?
For sannheten er at dette ikke rammer alle likt. To av tre kvinnelige folkevalgte i Norge har opplevd netthets ifølge undersøkelse gjennomført av Amnesty internasjonal i Norge. Flere kvinner velger å ikke ta gjenvalg, ikke fordi de ikke vil jobbe for samfunnet, men fordi de vet hva det vil koste dem. Når vi tillater at hatet vinner, taper demokratiet.
Det er fristende å tenke at dette er en digital boble, at det “bare” skjer i kommentarfelt på Facebook eller anonyme forum. Men psykologien bak er alvorlig. Når en offentlig person møter nok avsky, trusler og rasisme, skjer det noe med hvordan samfunnet ser på dem. De blir ikke lenger en politiker som jobber for bedre helsetjenester eller tryggere arbeidsvilkår – de blir en figur folk føler de kan hetse fritt.
Denne mekanismen er farlig. Og den gjør noe med de som utsettes for det.
Hvem skal forme samfunnet vårt? Hvis vi aksepterer at kvinnelige politikere må betale en høyere pris for å delta, hva slags samfunn skaper vi da?
Hvis vi godtar at enkelte folkevalgte må tåle drapstrusler, rasisme og personangrep, hvordan kan vi forvente at unge kvinner vil velge å engasjere seg?
Hvis vi ikke reagerer, hvem blir igjen til å ta avgjørelsene på våre vegne?
Det er ikke tilfeldig at enkelte ønsker å skremme kvinner og minoriteter bort fra politikken. Jo færre stemmer som representerer mangfoldet i Norge, jo mer ensrettet blir beslutningene som tas. Derfor kan vi ikke la hatet vinne.
Jeg nekter å la det skj. Når jeg engasjerer meg politisk, gjør jeg det ikke bare for meg selv. Jeg gjør det for alle de unge jentene som i dag vurderer om de tør å ta ordet. For alle de som lurer på om de har en plass i politikken, eller om de vil bli presset ut av den.
Jeg stiller ikke spørsmål om hvorvidt kvinner skal få delta i demokratiet på like vilkår. Det burde være en selvfølge.
Spørsmålet vi bør stille oss på denne kvinnedagen er: Vil vi ha et samfunn der hets, rasisme og kvinneforakt får definere hvem som tør å engasjere seg? Eller vil vi ha et samfunn der vi faktisk lytter til hva folk sier, i stedet for å dømme dem ut fra hvem de er?
For meg er svaret åpenbart. Og det burde det være for oss alle.
