
Hvordan har norske medier omtalt religiøse minoriteter gjennom historien? Og hva kan ordene journalistene har brukt, fortelle om samfunnets syn på religion og mangfold?
Universitetsbibliotekar ved MF vitenskapelig høyskole, Henrik Holtvedt Andersen har undersøkt dette ved hjelp av kunstig intelligens og et omfattende digitalt avisarkiv fra Nasjonalbiblioteket.
Analysen omfatter datamateriale fra 4,7 millioner avisutgaver og viser tydelige endringer i hvilke ord norske aviser har brukt om islam, jødedom, buddhisme og andre religioner.
Et av de mest interessante funnene er at ordet «muslim» knapt ble brukt i norske aviser før 1980-tallet. Tidligere var det andre betegnelser som dominerte.
Fra «muhammedaner» til «muslim»
I dag er «muslim» den vanlige betegnelsen på mennesker som tilhører islam. Slik har det ikke alltid vært i norsk presse.
Andersens analyse viser at norske aviser lenge brukte ordet «muhammedaner» oftere enn «muslim». Også ordet «islam» forekom hyppigere.
Først i 1979 passerte «muslim» den eldre betegnelsen «muhammedaner». I 1982 hadde «muslim» også passert «islam» i den undersøkte ordbruken.
Dermed skjedde det en tydelig språklig endring i løpet av få år. Den eldre betegnelsen «muhammedaner» tok utgangspunkt i profeten Muhammed. I dag foretrekkes «muslim», som viser til en tilhenger av islam.
Endringen er interessant fordi den viser hvordan betegnelsene på en religiøs minoritet kan forandre seg over tid.
Men ordstatistikken gir ikke i seg selv svar på hvorfor endringen skjedde. For å forstå det må man også undersøke hvilke hendelser avisene skrev om, og hvordan muslimene ble omtalt.
Andre verdenskrig ga kraftig utslag
Undersøkelsen viser også at omtalen av jøder hadde en tydelig topp rundt andre verdenskrig. Det er en periode der jødeforfølgelse, nazisme, Holocaust og krigens utvikling naturlig nok var sentrale temaer i europeisk offentlighet.
Analysen viser imidlertid ikke hvilke typer artikler som dominerte, eller hvordan jødene ble framstilt i tekstene. For buddhisme finner Andersen en markant topp på 1960-tallet. Også dette viser hvordan interessen for en religion kan variere gjennom historien.
Ordet «muslim» har på sin side hatt flere topper i de siste tiårene.
– Mange av toppene sammenfaller med kjente historiske hendelser, men n-gram viser bare at et ord er brukt, ikke hvordan eller hvorfor det er brukt, skriver Andersen.
Dette er et viktig forbehold. At en religiøs minoritet blir omtalt ofte, betyr ikke nødvendigvis at omtalen er positiv eller negativ.
Når ble religiøse minoriteter synlige i mediene?
Funnene reiser spørsmål som går langt utover språkstatistikk.
Når en religiøs gruppe får større plass i mediene, kan det skyldes at gruppen har blitt mer synlig i samfunnet. Men økt omtale kan også komme som følge av internasjonale konflikter, politiske debatter eller enkelthendelser.
Det er derfor forskjell på å være synlig i offentligheten og å få mulighet til å fortelle sin egen historie. En minoritet kan være hyppig omtalt uten at mediene gir særlig plass til gruppens egne erfaringer, hverdagsliv eller perspektiver.
Dette er særlig relevant i debatten om hvordan norske medier dekker innvandring, integrering og religion.
For eksempel vil en opptelling av ordet «muslim» ikke kunne avsløre om en artikkel handler om religiøse høytider, diskriminering, internasjonal terrorisme, skoledebatter eller muslimers deltakelse i norsk samfunnsliv.
Derfor må slike data kombineres med undersøkelser av selve journalistikken dersom man skal si noe sikkert om medienes framstilling av minoriteter.
Andersen påpeker også at funnene som presenteres her ikke er vitenskapelig publisert eller er fagfellevurdert forskning. Hovedformålet med undersøkelsen er metode-formidling.
Kunstig intelligens undersøkte millioner av avisutgaver
Det spesielle med Andersens arbeid er ikke bare funnene, men hvordan han kom fram til dem.
Han brukte Nasjonalbibliotekets åpne datasett over norske aviser og lot KI-verktøyet Claude hjelpe til med analysen.
Materialet inneholdt allerede opptellinger av ord fra avisene. Andersen trengte derfor ikke å lese millioner av artikler eller analysere alle avisene fra bunnen av.
KI-verktøyet laget en liste med 25 grupper av begreper knyttet til religiøst mangfold. Listen omfattet blant annet forskjellige bøyningsformer og eldre skrivemåter.
Ord som «muslim», «muhammedaner», «jøde», «synagoge», «buddhisme» og «sikh» inngikk i undersøkelsen.
Etter omtrent kort tid hadde KI-verktøyet produsert et programmeringsskript, datafiler og diagrammer som viste hvordan ordbruken hadde utviklet seg.
Metoden gjør det mulig å se mønstre som ville vært svært tidkrevende å avdekke gjennom tradisjonell lesning av avisarkiver.
Kan avsløre endringer i medienes språk
Denne typen forskning kan bli et nyttig redskap for å undersøke hvordan minoriteter framstilles i offentligheten.
Ved å analysere hvilke ord som forekommer sammen med «muslim», «jøde» eller andre betegnelser, kan forskere komme nærmere spørsmål om hvordan medienes språk har endret seg.
For eksempel kan man undersøke om omtalen av muslimer i større grad har vært knyttet til religion, politikk, konflikt eller hverdagsliv i ulike perioder.
Slike undersøkelser vil kreve mer detaljerte analyser enn den Andersen nå har gjennomført.
Han peker selv på muligheten for å studere kombinasjoner av to eller tre ord, i stedet for bare enkeltord.
Da kan forskerne blant annet undersøke når uttrykk som «norske muslimer» ble vanlige i pressen.
Det kan gi ny kunnskap om når og hvordan norske medier begynte å beskrive muslimer som en del av det norske samfunnet.
Hva forteller dette om norsk journalistikk?
Undersøkelsen viser hvor mye kunnskap som ligger skjult i gamle avisarkiver. Samtidig minner den om at ordvalg ikke er nøytralt.
Når journalister omtaler mennesker gjennom bestemte religiøse eller kulturelle betegnelser, er de også med på å forme hvordan leserne oppfatter ulike grupper.
Over tid kan slike betegnelser endre seg. Ord som tidligere var vanlige, kan forsvinne, mens nye uttrykk får større plass.
Andersens analyse dokumenterer en slik overgang fra «muhammedaner» til «muslim».
Men den sier foreløpig lite om hvilken betydning denne endringen hadde for menneskene som ble omtalt, eller hvordan forholdet mellom majoriteten og religiøse minoriteter utviklet seg.







