
Ilze Esite har bodd i Norge i 26 år, men kjenner fortsatt på at en del av henne står utenfor. Hun deler ikke alle minnene og referansene til dem som vokste opp her. Når hun reiser til Latvia, opplever hun også en avstand: Livet har gått videre, og språk, kultur og tradisjoner har endret seg.
– Det er lettere å søke seg til andre som også har det slik, som forstår hvordan en har det. Vi lever med begge kulturer: den norske og den latviske. Og det har både sine fordeler og ulemper.
På den internasjonale kulturfestivalen i Kolbotn får hun dele noe av det hun har med seg fra oppveksten.
Tok med familiens håndverk
En venninne på Kolbotn fortalte Ilze om festivalen for tre år siden og oppfordret henne til å delta med det hun og mannen Maris Esitis lager. Ilze strikker, hekler og syr produkter til babyer og barn, blant annet kosedyr, votter og kosekluter, mens Maris lager treleker. Alt er håndlaget, og hun baker også litt.
– Når vi var små, måtte vi lære alt av håndarbeid. Guttene snekret, jentene sydde, heklet og strikket. I dag setter jeg veldig pris på alt vi lærte da, og hvordan jeg kan bruke det, forteller Ilze.
Festivalen gir familien anledning til å vise fram produktene sine og møte kunder. For Ilze betyr det også mye å presentere latvisk kultur, mat og folkedrakt. – Det er en ære hvert år å representere Latvia på festivalen. Vi følte oss varmt velkomne allerede fra første gang.
Fra salgsbod til sang
Datteren Nora Emilie var først med for å hjelpe moren med å selge familiens produkter. Senere laget hun armbånd sammen med barna på festivalen, og i år fikk hun muligheten til å synge. – Det var veldig stort både for henne og oss foreldre, forteller Ilze.
Nora Emilie er 17 år og har deltatt i to år. Hun driver med kunst og sang i hverdagen. – I år var første gang jeg sang her, og det var ganske skummelt, men etterpå var jeg glad for at jeg gjorde det. Det er ikke så mange andre steder hvor folk vil høre på at jeg synger på latvisk, sier hun. Hun forteller samtidig at hun ennå ikke helt har fått et eget nettverk gjennom deltakelsen.
Møter mellom standene
Ilze har ikke alltid tid til å gå rundt og bli kjent med andre, for hun må passe standen. Besøkende stopper for å spørre om produktene, og når det er roligere, snakker hun med dem som står ved siden av. Samtalene kan handle om håndverk, mat og folkedrakter.
Hun trekker særlig fram draktvisningen i trappen som et inkluderende innslag. – Vi står jo sammen, ulike land, skulder ved skulder.
Noe hyggelig å se fram til
Zairah, som har bakgrunn fra Pakistan, har deltatt i VIVO i tre år. Hun kom inn gjennom Avan Baker Salih, en gammel bekjent og familievenn, som tok henne imot og introduserte henne for andre medlemmer. – Det var veldig hyggelig å møte folk med ulike bakgrunner.
Det er særlig festivalene Zairah har deltatt på. Atmosfæren, maten og møtene mellom ulike kulturer gjør at hun vender tilbake. Hun har blitt kjent med ansatte på Kolben og andre som har hatt bod, men har foreløpig ikke utvekslet kontaktinformasjon med dem eller møtt dem utenom festivalen.
– Jeg har fått et større sosialt nettverk, flere opplevelser, kjennskap til andres kulturer og noe hyggelig å se fram til. Selv bidrar jeg med engasjement, deltakelse og det jeg kan, sier Zairah. Tid og andre forpliktelser kan gjøre det vanskelig å delta. – Jeg ville savnet fellesskapet, menneskene og muligheten til å møtes på tvers av kulturer.
Vil gi deltakerne plass til å bidra
Avan Baker Salih er grunnlegger og leder av VIVO Norge – Internasjonalt kultur- og kunnskapssenter. Hun er også lærer og kvinnekontakt i Nordre Follo Arbeiderparti. Hun startet foreningen fordi hun savnet en møteplass i Nordre Follo der mennesker med ulik minoritetsbakgrunn kunne bli kjent og dele kunnskap og tradisjoner.
– Jeg ønsket å skape et sted der vi kunne være stolte av vår egen identitet og samtidig dele kultur, tradisjoner og kunnskap, sier Salih. Foreningens motto er «Lev, lær og opplev», og hun ønsker at møtene skal gi rom for både læring og tilhørighet.
– Språk er viktig for å delta i samfunnet, men kunst og kultur kan åpne dører, skape nysgjerrighet og bygge broer mellom mennesker. Det er nettopp dette jeg ønsker å oppnå med VIVO, sier Avan Baker Salih.
Gjennom året arrangerer VIVO blant annet museumsbesøk, båtturer og sosiale sammenkomster, særlig for kvinner og barn. Salih trekker fram turene til Munchmuseet og på Oslofjorden som opplevelser der hun har sett nye bekjentskaper oppstå. Hun vil også at deltakerne skal få bruke egne ferdigheter og ta ansvar. – Alle har kunnskap, erfaringer og ressurser som andre kan lære av.
Festivalen gir rom for bidrag i form av håndverk, mat, opptredener og aktiviteter for barn. Salih ønsker også å åpne flere muligheter for språk, mestring og arbeid.
Fikk avslag på prosjekter
VIVO søkte sammen med en norsk privatskole HK-dir om støtte til digital norskopplæring. Ifølge Salih fikk de avslag tre år på rad. – Som lærer vet jeg hvor viktig språket er for å bli selvstendig og delta i samfunnet.
Medlemmene gledet seg og ventet på tilbudet, forteller hun. – Det var vondt å måtte skuffe dem. Ifølge Salih fikk VIVO også avslag fra kommunen på en søknad om støtte til en fjelltur for kvinner. Hun ønsket å gi kvinner som mangler økonomi eller er utrygge på å dra alene, muligheten til å oppleve fjellet sammen.
– Det er vondt å se behovene, ha lyst til å gjøre noe og samtidig mangle ressursene. Nesten alt det organisatoriske arbeidet hennes er frivillig, forteller Salih. – Jeg ønsker å gjøre mer, men det krever flere mennesker og bedre ressurser.
Fellesskap som tar tid
Salih forteller at noen deltakere holder kontakten etter aktivitetene, men understreker at VIVO foreløpig ikke har målt de langsiktige resultatene systematisk.
– For meg handler inkludering om å bli sett, respektert og få mulighet til å bidra. Man skal ikke måtte legge bort sin egen identitet eller kultur for å høre til i Norge, sier Salih.

















