Han fant kunsten som 12-åring – nå vil 72-åringen skape sitt største verk i Norge

Den første fuglen laget Mirxan Shikaki som 12-åring i Afrin. Seksti år senere står en ny fugl i et av hans viktigste kunstverk – utenfor Tønsberg læringssenter. Mellom de to fuglene ligger et helt liv med kunst, arbeid, tap, flukt og jakten på et nytt hjem.

En jordklode. Et kart som symboliserer Kurdistan. Over jorden en hvit fugl – fredsfuglen. Og på skiltet over fundamentet står det: «Fred begynner med oss! Ja, vi elsker dette landet! Vestfold Kurdisk Senter-VKS»

For dem som går forbi Tønsberg læringssenter, er det et kunstverk. For 72 år gamle Mirxan Shikaki rommer det langt mer. Det forteller noe om hvor han kommer fra, hva han har mistet, og hva han ønsker å etterlate seg i landet som har blitt hans nye hjem.

– Vi kurdere ønsker et fredelig liv, og vi ønsker fred for hele verden, sier han. Det er dette budskapet han vil formidle gjennom kunsten.

Det begynte med en liten fugl

Historien om Mirxan som kunstner begynner i Afrin, i den kurdiskdominerte delen av Nordvest-Syria. Han var rundt 12 år og gikk i sjette klasse da han fikk en oppgave i kunstfaget.

Mirxan skar ut en fugl som et relieff i stein. Den var omtrent 20 centimeter stor. Læreren ga ham 9 av 10, og han husker fortsatt karakteren.

Men inspirasjonen hadde han også hjemme. Mirxans eldre bror var flink til å tegne med blyant. Lillebroren fulgte med, forsøkte å gjøre det samme og lærte ved å etterligne ham.

– Jeg lærte mye av broren min. Han hadde stor påvirkning på meg, forteller Mirxan.

Så, i 1981, døde broren. Tapet traff ham hardt, og Mirxan mistet lysten til å tegne.

– Jeg ble veldig lei meg. Jeg ville ikke fortsette.

Han sluttet å tegne. Men han sluttet ikke å skape.

Kunsten ble levebrødet

Det kunstneriske uttrykket fant i stedet veien inn i arbeidslivet. Mirxan begynte å arbeide med bygninger og private hjem. Han malte, dekorerte vegger og laget relieffer, ornamenter og mønstre både innendørs og utendørs.

I mange år arbeidet han også i Libanon. Der malte han blant annet store bygninger og hus, samtidig som han fortsatte med dekorasjon og kunstnerisk utsmykning.

Det var ikke et liv som etablert kunstner. Arbeidet skulle først og fremst gi inntekt. Men kunsten var der hele tiden – i veggene, mønstrene og formene han etterlot seg.

Senere arbeidet han også som lastebilsjåfør. Mirxan jobbet hardt, og etter hvert klarte han å kjøpe seg et stort hus på et høytliggende sted i Afrin.

Derfra kunne han se utover området han kalte hjem. Men det mest uvanlige ved eiendommen lå bak huset.

Han gjorde fjellet til en del av hjemmet

Bare rundt 30 meter fra huset lå et fjell som var en del av eiendommen. I 1989 begynte Mirxan på et prosjekt som sier mye om både tålmodigheten og skapertrangen hans.

Han begynte å grave seg inn i fjellet. Litt etter litt, stein for stein.

Det skulle ikke bare bli et lite hulrom. Mirxan formet rom inne i selve fjellet. Han laget blant annet gjesterom, kjøkken og gang, og det ble en del av hjemmet hans.

Når Mirxan forteller om stedet i dag, kommer stoltheten tydelig fram. Så endrer ansiktet seg. For hjemmet er ikke hans lenger.

Krigen og uroen i Syria tvang familien bort fra livet de hadde bygget opp. Mirxan forteller at eiendommen senere ble overtatt av andre, og at familien ikke har fått noen betaling for den.

Huset, utsikten og rommene han hadde formet inne i fjellet, ble igjen. Familien måtte begynne på nytt.

Åtte år i Sulaimani

I 2013 flyktet Mirxan og kona Mizgin fra Syria til Sulaimani i irakisk Kurdistan. Det som kanskje skulle være et midlertidig stopp, ble etter hvert et nytt kapittel i livet deres.

Det var også i irakisk Kurdistan familien vokste. Datteren Roshna ble født der og er i dag 12 år gammel.

Til sammen ble Mirxan og Mizgin boende i Sulaimani i åtte år. De etablerte en hverdag der, men reisen deres var ennå ikke over.

I august 2021 kom familien til Norge gjennom FN og ble bosatt i Tromsø. Etter Afrin og åtte år i Sulaimani befant de seg plutselig langt nord i Norge.

De kjente få mennesker. Klimaet var uvant, og Mirxan forteller at familien ikke fant seg ordentlig til rette. For ham manglet også noe annet: Han trengte å skape.

En telefon forandret retningen

Så fikk Mirxan høre fra en fetter om en festival i Tønsberg-området. Vestfold Kurdisk Senter (VKS) skulle samles og vise fram ulike former for kunst og kultur. Kunstnere skulle få presentere det de hadde laget.

Mirxan ble umiddelbart interessert. Han kjøpte flybillett og reiste sørover.

Møtet med VKS gjorde inntrykk. Han forteller om en varm mottakelse fra kurdere i området og om følelsen av å komme til et miljø der interessen for kunsten hans ble vekket til live igjen.

Hos fetteren i Sandefjord begynte han på et stort kunstverk til festivalen. Det var nesten to meter høyt og to meter bredt. Samtidig tok han en annen stor beslutning: Han ville flytte til Vestfold.

Mirxan fant et sted å bo, skrev under leiekontrakt og lånte penger av fetteren til depositum. Da han kom tilbake til Tromsø, hadde han kontrakten i lommen. Og tre flybilletter – én til seg selv, én til Mizgin og én til Roshna.

Flyttingen var imidlertid ikke avklart med Tromsø kommune. Mirxan forteller at kommunen viste til bosettingsordningen, og at familien ikke uten videre kunne flytte. Men han hadde allerede bestemt seg.

– Jeg viste dem huskontrakten og flybillettene. Jeg sa at vi skulle flytte, forteller han.

Løsningen ble først at Mirxan dro alene til Vestfold, mens Mizgin og Roshna ble igjen i Tromsø. Omtrent fire måneder senere kunne familien samles igjen i Vestfold.

Et stykke av historien hans fikk bli i Tønsberg

Mens livet rundt ham var i forandring, fortsatte Mirxan med det han alltid hadde gjort. Han skapte, og det store kunstverket han hadde begynt på hos fetteren i Sandefjord, tok form.

I sentrum står jorden. På den er et kart som symboliserer Kurdistan. Over jorden svever en hvit fugl.

Da verket var ferdig, ble det gitt til Tønsberg kommune. Morten Tair (Shabak), lærer ved Tønsberg læringssenter og leder for VKS, var involvert i kontakten rundt kunstverket. Verket fikk etter hvert plass utenfor læringssenteret, der det står i dag.

For Mirxan er den hvite fuglen avgjørende for hvordan verket skal forstås. Den er ikke bare pynt. Den er fredsfuglen.

– Vi ønsker fred for hele verden

Mirxan er stolt når han hører at mennesker omtaler verket som laget av en kurdisk kunstner. Men han ønsker ikke at budskapet skal stoppe ved kurdisk identitet.

– Vi kurdere ønsker et fredelig liv, og vi ønsker fred for hele verden, sier han. Han håper kunstverket kan bli stående også lenge etter at han selv er borte.

Han ønsker at mennesker skal se det, spørre hvem som laget det og forstå budskapet bak. For en mann som har måttet forlate både hjem og eiendom, har det en egen betydning å ha skapt noe som nå har fått en fast plass i Norge.

Én drøm gjenstår

Mirxan er 72 år. For rundt ett år siden gjennomgikk han en hjerteoperasjon. Likevel er det ikke avslutningen på kunstnerlivet han snakker om. Det er det neste prosjektet.

– Jeg klarer ikke å sitte hjemme uten kunst, sier han. Mirxan har fortsatt én stor drøm: Han vil skape en stor statue i Norge.

Ikke bare et lite arbeid hjemme. Ikke bare en dekorasjon på en vegg. Et stort offentlig kunstverk.

– Jeg ønsker fra hele hjertet mitt å lage noe stort før jeg blir eldre og det blir for sent. Når Mirxan snakker om dette, handler det nesten like mye om livet som om kunsten.

Han mener arbeidet gjør noe med ham, både fysisk og mentalt. Kunsten gir ham noe å strekke seg etter.

– Når jeg arbeider med kunst, føler jeg meg friskere. Da kan jeg nesten glemme hjerteproblemene. Kunst kan gjøre mirakler i livet mitt.