– Jeg måtte bli voksen før jeg fikk lov til å være barn

I dag er hun selv tobarnsmor og har sammen med mannen Sabri Hussein Ahmed startet organisasjonen Nomade 21 for å hjelpe utsatte barn og familier i Kurdistan.

Et barn med voksnes ansvar

Fire år gammel var Sawen fortsatt så liten at hun selv trengte voksne som kunne ta vare på henne. Likevel hadde hun allerede begynt å skifte bleier på lillebroren sin.

Som femåring lærte hun å lage mat til dem begge.

Det var starten på en oppvekst der ansvar og bekymringer fikk større plass enn lek og bekymringsløse barneår.

Sawen Mohammed vokste opp i Norge. Utad kunne livet hennes ligne på andre barns, men hjemme opplevde hun en helt annen virkelighet.

– Jeg var bare et lite barn da jeg måtte forholde meg til ting ingen barn burde måtte oppleve. Jeg vokste opp med svik, utrygghet og mangel på den omsorgen, kjærligheten og beskyttelsen et barn trenger.

Hun forteller at moren forsvant ut av livet hennes da hun var liten. Faren var i stor grad opptatt av arbeid og forhold utenfor hjemmet.

Dermed måtte hun tidlig lære å klare seg selv.

Det var ikke først og fremst materielle mangler som preget oppveksten. Det vanskeligste var fraværet av den grunnleggende tryggheten et barn skal kunne kjenne i sitt eget hjem.

Hun kunne sammenligne klærne sine med klærne til andre barn, men bak slike hverdagslige tanker lå langt vanskeligere spørsmål.

Hvorfor følte hun seg ikke elsket? Hvorfor hadde andre barn en trygghet hun selv savnet? Hvem skulle passe på henne?

– Jeg måtte bli sterk før jeg egentlig hadde fått lov til å være barn. Jeg lærte å ta ansvar, å klare meg selv og å skjule mye av det jeg bar på.

Å leve i overlevelsesmodus

Allerede som 13-åring begynte Sawen å arbeide.

Hun hadde lært å sette egne behov til side og håndtere situasjoner som egentlig skulle vært de voksnes ansvar.

I mange år levde hun i det hun beskriver som en form for overlevelsesmodus.

Dagene handlet om å komme seg videre, håndtere bekymringer og forsøke å finne trygghet i en tilværelse der hun ikke alltid kunne stole på at voksne ville beskytte henne.

Først senere i livet begynte hun for alvor å forstå hva oppveksten hadde gjort med henne.

– Som voksen har jeg forstått at det å være sterk ikke betyr at man ikke har sår. Jeg har kjent på sorg, ensomhet og følelsen av å måtte klare alt selv.

Hun forteller at erfaringene har gitt henne en særlig oppmerksomhet overfor barn og mennesker som blir oversett.

– Jeg vet hvordan det føles å være et barn som trenger trygghet, men som ikke alltid får den.

Det er en erfaring hun fortsatt bærer med seg, også etter at livet hennes har forandret seg.

Da hun selv ble mor

I dag er Sawen lykkelig gift og mor til en datter på ti år og en sønn på ett år.

Hverdagen er fylt av familieliv, omsorg og de små øyeblikkene som skaper barndomsminner.

Men det å bli mor har også fått henne til å se sin egen oppvekst med nye øyne.

Når hun holder rundt barna sine, passer på dem eller forsøker å gi dem trygghet, blir hun samtidig minnet om den lille jenta hun selv var.

– Da jeg fikk mine egne barn, fikk jeg oppleve kjærligheten til et barn fra den andre siden. Jeg forstod enda tydeligere hvor mye et lite menneske er avhengig av trygghet, nærhet og omsorg.

Morsrollen har gitt henne en ny forståelse av hva et barn trenger fra menneskene rundt seg.

– Når jeg ser på barna mine, kan jeg noen ganger kjenne på sorgen over den lille jenta jeg selv var. Jeg tenker på hvor mye hun trengte å bli sett, holdt rundt og fortalt at hun var trygg, og at noen ville passe på henne.

For Sawen handler det å være mor også om å gi videre noe annet enn det hun selv erfarte.

Hun ønsker at barna skal vite at de aldri trenger å møte livets vanskeligheter alene.

– Jeg kan ikke forandre min egen barndom, men jeg kan gjøre mitt beste for å gi barna mine en annen oppvekst.

Møtene med barna i Kurdistan

Omtrent en til to ganger i året reiser Sawen til Kurdistan.

Der møter hun en annen form for utrygghet enn den hun selv opplevde i oppveksten.

Hun forteller om familier som ikke har råd til nødvendige klær, medisiner, sko eller skoleutstyr. Om foreldre som forsøker å gi barna sine et godt liv, men som mangler økonomiske ressurser til å dekke grunnleggende behov.

– Det som gjør sterkest inntrykk på meg, er når jeg ser at helt grunnleggende ting, som mat, sko, varme klær, medisiner eller nødvendig tannbehandling, ikke er en selvfølge.

Hun understreker at hennes egen barndom og situasjonen til barna hun møter, ikke nødvendigvis er den samme.

Men hun kjenner igjen noe av sårbarheten ved å være et barn som er avhengig av forhold man ikke selv kan kontrollere.

– Jeg tenker på alt det andre de også fortjener: å kunne leke, gå på skolen, smile uten å skamme seg og slippe å bekymre seg for de voksnes økonomiske problemer.

Sawen ønsker ikke at barna skal fremstilles som hjelpeløse eller reduseres til sin fattigdom.

– Jeg ønsker ikke å gjøre et barns smerte til en historie andre skal synes synd på. Jeg ønsker å vise hvorfor vi må handle.

Hjelpearbeidet begynte lenge før organisasjonen

Engasjementet for utsatte barn og familier er ikke nytt.

Sawen forteller at hun og mannen har hjulpet mennesker i Kurdistan gjennom flere år, lenge før de bestemte seg for å etablere en organisasjon.

Mannen drev frivillig arbeid da han bodde i Kurdistan. Sawen har på sin side hjulpet mennesker i nød både på egen hånd og sammen med ham under reisene deres.

Etter hvert ønsket ekteparet å samle innsatsen i en mer organisert form.

Slik ble Nomade 21 til.

– Jeg begynte å tenke at jeg kanskje ikke kunne hjelpe alle, men at jeg kunne begynne med én familie, ett barn eller ett konkret behov om gangen.

Nomade 21 er ifølge Sawen registrert som en frivillig organisasjon i Norge. Den er fortsatt i oppstartsfasen, men bygger på ekteparets tidligere hjelpearbeid.

Navnet er knyttet til en visjon om 21 stråler av håp.

For Sawen handler initiativet om å bruke erfaringene fra sitt eget liv til å gjøre noe meningsfullt for andre.

– For meg handler Nomade 21 ikke om å være en helt eller å få anerkjennelse. Det handler om å bruke mine egne erfaringer til å gjøre noe meningsfullt.

Vil selv levere hjelpen

Nomade 21 skal først og fremst rette innsatsen mot økonomisk utsatte barnefamilier, barn på barnehjem og barn med funksjonsnedsettelser som trenger ekstra støtte eller utstyr.

Organisasjonen samler inn penger gjennom blant annet Vipps og Spleis.

Ifølge Sawen er planen at pengene skal brukes til å kjøpe nødvendige varer og utstyr, fremfor å sende penger direkte til familiene.

Klær, sko, skoleutstyr, medisiner og andre nødvendigheter skal kjøpes inn eller samles inn i Norge og tas med til Kurdistan.

Ekteparet ønsker selv å reise ned og levere hjelpen.

– Vi ønsker å være tett på arbeidet og selv se hvilke behov som finnes.

De planlegger også å invitere med én person fra Norge på hver reise, slik at flere kan delta direkte i hjelpearbeidet.

Sawen forteller at de ønsker å dokumentere hvordan bidragene brukes, og vise giverne hva støtten går til.

– Vi ønsker å bygge tillit gjennom åpenhet, ansvarlighet og respekt for menneskene vi hjelper.

Ambisjonen er å utvikle et langsiktig hjelpearbeid der familiene blir møtt med verdighet.

– Jeg vil ikke scrolle videre

På sosiale medier passerer bilder og historier fra hele verden over skjermene våre hver eneste dag.

Vi ser mennesker som trenger hjelp. Noen ganger stopper vi opp, før vi fortsetter videre til neste innlegg.

Sawen ønsker å gjøre noe annet.

– Når jeg sier «Jeg vil ikke scrolle videre», mener jeg at jeg ikke lenger ønsker å være en passiv tilskuer til lidelse jeg faktisk har mulighet til å gjøre noe med.

Hun mener ikke at alle må reise til Kurdistan eller starte en hjelpeorganisasjon.

For henne handler det om å erkjenne at selv en begrenset innsats kan bety mye for et annet menneske.

– Vi trenger ikke kunne hjelpe alle for å hjelpe noen. Og for det barnet som får den hjelpen, kan forskjellen være enorm.

Ordene hun skulle ønske noen sa til henne

Mot slutten av intervjuet får Sawen et spørsmål som fører henne tilbake til barndommen.

Hvis hun kunne møte den lille jenta hun en gang var, hva ville hun sagt til henne?

Hun forestiller seg at hun setter seg ved siden av barnet, holder henne i hånden og forteller henne det hun selv trengte å høre.

– Lille jenta mi, du skulle aldri ha trengt å bekymre deg for hva dagene dine vil bringe. Du skulle ha fått lov til å være et barn. Du skulle ha blitt beskyttet, trøstet og elsket, uten å måtte kjempe for det.

Hun ville fortalt den lille jenta at ansvaret hun bar, aldri skulle ha vært hennes.

At de voksnes svikt ikke sa noe om hennes verdi.

– Du var ikke vanskelig å elske. Du var ikke mindre verdt fordi de voksne rundt deg ikke klarte å gi deg det du trengte.

Og hun ville fortalt om fremtiden.

Om et liv der hun selv skulle bli mor. Om kjærligheten hun skulle få oppleve med sine egne barn, og om muligheten til å hjelpe andre.

– Du trenger ikke bevise verdien din for noen. Du var verdifull allerede da du var liten. Du fortjente kjærlighet da også.

Når Sawen ser tilbake, er det én erkjennelse hun særlig skulle ønske hun hadde hatt som barn.

– Hvis jeg kunne gitt den lille jenta én ting, ville det vært vissheten om at hun aldri var problemet. Hun var et barn som fortjente å bli tatt vare på.

Sawen kan ikke gi seg selv barndommen tilbake.

Men gjennom familien hun har skapt, og arbeidet hun nå bygger opp sammen med mannen, forsøker hun å gi andre barn noe av det hun selv savnet.

For henne handler Nomade 21 om mer enn klær, skoleutstyr og nødvendige varer.

Det handler også om å vise et barn at noen har sett det.

Og kanskje er det nettopp dette som knytter den lille jenta hun en gang var, til kvinnen hun har blitt:

Hun vet hvordan det føles å trenge at noen ser deg. Nå ønsker hun å være en av dem som ser.