Farlig enkelt mot tvangsekteskap

Det viktigste er å bekjempe tvangsekteskap, sier Bjarne Håkon Hansen i VG 1. februar. Dette er et tydelig og gledelig politisk signal fra statsråden som gjør det enklere å diskutere tiltakenes effektivitet, uavhengig av innvandringspolitiske hensyn. Mitt hovedanliggende her er at de foreslåtte endringene – med vekt på høyere aldersgrense for familiegjenforening – ikke er godt nok fundert i det vi vet om tvangsekteskap. Man undervurderer rett og slett tvangen. Derfor risikerer man noen utilsiktede, negative konsekvenser.

For det første antas det at migrasjon er et dominerende motiv bak ekteskapene. Dermed glemmer man andre motiver, og særlig trangen til å kontrollere kvinners seksualitet – og dermed familiens ære – nesten uansett øvrige konsekvenser. Hvis fokus dreies fra innvandrings- til kvinnesak vil man innse at flere foreldre er beredt til å gifte og bosette datteren i et annet land, hvis det er den beste måten å sikre æren.

Et annet premiss er at foreldre vil vente med å gifte den unge siden de likevel ikke får ektefellen til landet før både han og hun innfrir alderskravet – enten det er 21 eller 24 år. Men sannsynligvis vil flere foreldre gifte bort døtrene sine så snart de er 18 år for så å sende dem til ektefellen i ventetiden. Det er her tilknytningskravet kommer inn. La oss se bort fra at denne regelen i Danmark primært er et (sterkt) innvandringsbegrensende tiltak. Hansen ser det åpenbart som en måte å forhindre at jenter blir sendt ut av landet. For at ekteparet skal kunne bevist størst tilknytning til Norge må den norske part forbli her, men hun kan fremdeles giftes tidlig. Da vil det være maktpåliggende for familien at ekteskapet ikke settes i fare i ventetiden, ved for eksempel å begrense hennes sosiale omgang. Gitt det samme tilknytningskravet, er det dessuten lurt å sørge for at jenta blir gravid fortest mulig slik at barnets norske tilknytning kan veie i parets favør. Dermed blir det enda vanskeligere for kvinnen å bryte ut av ekteskapet. Når alternativet ikke bare er å leve med stigmaet som skilt kvinne, men også enslig mor, vil nok mange ”velge” å bli i ekteskapet.

Disse problemene ble trukket fram allerede i august 2002 av Hege Storhaug. I Dagbladet påpekte hun at en 24-års grense for gjenforening ikke er nok, og tok til orde for at selve ekteskapet ikke skal kunne inngås før etter fylte 24 år – hvis det skal danne grunnlag for gjenforening i Norge. Dette kan på sin side omgås ved falske ekteskapsattester, framholder Storhaug. Men hvis kvinnen har fått barn, anbefaler hun at man DNA-tester ektefellen. Hvis det viser seg at han er far til barnet, er dette å regne som bevis for at de har giftet seg for tidlig, fordi barn utenfor ekteskap ikke aksepteres i Pakistan. Søknaden må derfor avslås. Mange spørsmål kan reises til denne logikken, men innlegget er en sjeldent god illustrasjon på ”de utilsiktede konsekvensers logikk” – hvordan følgene av ett tiltak påkaller stadig nye. Ettersom det ene ”hullet” tettes, oppstår et nytt, og jo flere hull som tettes, jo større blir omkostningene for en liberal rettsstat.

En annen begrunnelse for høyere alderskrav er at den unge med årene blir bedre i stand til å definere egne behov og å yte motstand. Dette kan stemme for noen, men i andre tilfeller vil det være nærmest motsatt. Det handler om tvangens vesen. Unge som enten er ugifte eller som venter på gjenforening vil fortsette å bo hjemme under familiens kontroll og press. Selv om fysisk vold forekommer, er nok den psykiske tvangen langt mer utbredt – og kanskje mer effektiv. Når foreldre vedvarende veksler mellom følelsesladde lojalitetsappeller, trusler om utstøtelse og simulerte hjerteattakk er det i ikke annet enn psykisk tortur. Dette presset kan bryte ned den unges vilje over tid, og vi kjenner til at noen heller gjør slutt på sitt eget liv enn å søke hjelp. Dette er selvsagt ekstreme tilfeller, men man må ikke undervurdere de aspekter ved tvangen som gjør at tiden kan arbeide mot den unge, og ikke med.

Uten tvil vil noen unge tjene på høyere aldersgrense, men de som har størst behov for beskyttelse vil være de som står i størst fare for å rammes negativt. Det gjelder de som har de mest autoritære og kompromissløse foreldrene og som selv er minst tilbøyelig til å kontakte hjelpeapparatet. På den andre side vil de foreldre som endrer atferd i tråd med myndighetenes intensjon også være mest åpne for alternative tiltak som rådgivning og dialog. Dette er også det danske hjelpeapparatets erfaring. Der advarer stadig flere aktører om at unge nå ikke bare blir tvunget til å gifte seg, men også til å forlate landet (Politiken 8.12.05). (http://politiken.dk/VisArtikel.sasp?PageID=410165)

Statsråd Hansen er åpen for å risikere såkalte kjærlighetsflyktninger til Sverige. Alle medaljer har en bakside, sier han, og jeg er enig i at denne er til å leve med. Men hva hvis medaljens mørkeste side er at noen norske jenter og gutter mister hjemlandet sitt? Kan vi leve med det?