Muslimske representanter taler med to tunger

 
Foto: Fanney Antonsdóttir
Er det plikt eller er det frivillig å bruke hijab ifølge Koranen? Dette spørsmålet har satt i gang en teologisk debatt som avslører hykleriet til en rekke muslimske representanter.

Dette står i Koranen: «Og si til de troende kvinner at de skal dempe sine øyekast og holde sitt kjønnsliv i tømme, og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret [arabisk entall khimar, flertall khumur] over sine bryst og ikke vise sin pryd . . . (Koranen 24:31)»

Arisha Moghal, tidligere redaktør i bladet Salam, mener at khimar utelukkende betyr slør, i vår tid kjent som hijab. Grunnen til at muslimske kvinner dekker hodet er fordi Koranen entydig beordrer dem til det, og det er ikke en kvalifiserende tekst eller hadith (profetens utsagn) eller andre leksikalske muligheter til å vise at Koranens påbud betyr noe annet enn forpliktelse, mener Moghal.

God muslim uten hijab
Gülay Kutal er SV-politiker og muslim. Hun skriver i et innlegg i Utrop at mange muslimer ikke dekker håret, og at diskresjon ikke trenger å bli «oversatt» til visse klestyper. Noen er tilhengere av en middelvei og mener at instruksjonene i de hellige tekstene er tvetydige, og at kravet til diskresjon i klesveien varierer individuelt og avhengig av situasjon, skriver hun. Koranen sier altså at kvinner skal kle seg anstendig, men ikke hvordan.

Unge muslimer som vokser opp i Norge, bør gis rom for å skape sin egen personlige tro.

Også samfunnsdebattant Iffit Qureshi sa til UtropTV at det står i Koranen at mennesker selv skal velge og det ikke finnes tvang i religionen. Det er derfor det finnes muslimer som bruker hijab og de som ikke bruker hijab. De er ikke nødvendigvis dårlige muslimer om de ikke bruker hijab. «Jeg tror det viktig å se på intensjonen i en handling. Jeg tror Allah vil se på helhetsbildet, hva jeg har gjort i livet og ikke bare hva jeg har på hodet,» sa Qureshi. Hverken hun eller Kutal bruker hijab.

Usman Rana er uenig og mener artikkelen til Kutal er feilaktig fra et religionsvitenskapelig ståsted. Han hevder at det i islamsk religionsvitenskap ikke er en eneste skriftlærd opp gjennom historien som har sagt noe annet enn at hijab er religiøst påbud.

Tvetydighet
Tariq Ramadan er den fremste eksponenten for dagens såkalte euroislam, som er en moderat versjon av islam. Ramadan uttalte til The Independent han er klar på at Koranen foreskriver at kvinner skal tildekke hår og hals.

– Koranen foreskriver tildekning, men samtidig må vi være klar på et punkt: Det er et fritt valg. Det er i mot islam å pålegge en kvinne å bære det.

Ramadan er en meget innflytelsesrik mann og et forbilde. Hans uttalelser og tolkninger av Koranen er av stor betydning for den unge generasjonen muslimer som vokser opp i Europa. Men Ramadan er tvetydig om påbud og frivillig valg. På den ene siden foreskriver Koranen bruk av hijab, men samtidig er det frivillig å bruke den. Og Koranen er jo ikke kjent for å være nådig mot de som ikke følger Koranens påbud.

Kutal understreker et viktig poeng. Påbud eller ikke, det handler om tolkning. Også når det gjeler homofili og islam vet vi at det handler om ulike tolkninger. Den homofile muslimske imamen Daayiee Abdullah har understreket overfor Utrop at historien om Sodoma og Gomorra fra Koranen, som brukes for å fordømme homofil praksis, ikke handler om homoseksualitet, men om menn som voldtar andre menn.

Hvem skal tolke Koranen?
Såkalte «lærde» har tolket Koranen og har latt sine fordommer, sin frykt og sin maktlyst styre tolkningen. Og når de lærde presenterer sine tolkninger som udiskutable påbud, er dette farlig. For det er slik fundamentalisme skapes. Man følger et skrift fordi det står i boka uten å tenke rasjonelt om hvorfor det står der og hva bakgrunnen for det er.

De lærde gir lite rom for religionskritikk og personlige tolkninger av Koranen. Praktiseringen av islam slik den fremstår i dag, er utdatert og trenger modernisering. Det er behov for nytenkning i islam. Unge muslimer som vokser opp i Norge, bør gis rom for å skape sin egen personlige tro.