Foto: Xueqi Pang

Jødisk, homofil og barn av innvandrere

Han tilhører tre minoriteter. Likevel setter ikke Canadas ambassadør til Norge noen merkelapp på seg selv. 

Utrop nr. 46/2016 (29.11.2016)

– It's who you are.

Slik innleder Artur Wilczynski, Canadas svært mangfoldige ambassadør i Norge, samtalen med Utrops utsendte medarbeider. Å ha tre minoritetsidentiteter på en og samme tid er rett og slett den han der.

50-åringen kunne like godt ha havnet i en fabrikk i Polen istedenfor i det hypermoderne kontorlandskapet i nærheten av Slottsparken. Hvis det ikke var for "livets tilfeldigheter".

Egenverdi i mangfoldet: Å ha ulike indentiteter kan påvirke livsvalg, men bør ikke være avgjørende. Man er den man er, sier Canadas ambassadør Artur Wilczynski i et åpenhjertlig intervju med Utrop.
Foto: Xueqi Pang
– Familien min og jeg kom til Canada i 1969, grunnet spesielle omstendigheter. Vi har alle jødisk opprinnelse, og det var en del jøder i min fødeby Lodz i Polen som overlevde masseutryddelsen under annen verdenskrig. Men på slutten av 60-tallet begynte ting å endre seg for jødene i Polen. Kommunistregimet i Polen begynte i større grad å sympatisere utenrikspolitisk med araberlandene, og som reaksjon på konflikten med Israel gikk polske myndigheter i gang å gjøre livet surere for jødene. Folk som mine foreldre ble stemplet som "samfunnsfiender". Til slutt ble det så ille at vi valgte å emigrere.

Jøder i katolsk by
Først kom familien Wilczynski til det franskspråklige Canada, nærmere bestemt Montreal.

– Vi var der før vi flyttet videre til Ottawa. Foreldrene mine, som ennå lever, og snakker lett gebrokkent engelsk, bor nå i Vancouver. På en måte er innvandringshistorien deres typisk for den candiske livs- og identitetserfaringen. 

I Montreal begynte Wilczynski sin canadiske historie i mangfoldets tegn.

– Jeg gikk på en privat religiøs jødisk skole, i et helkatolsk nabolag i en helkatolsk by. Som ung gutt lærte jeg fransk, hovedspråket i delstaten Quebec; fransk og hebraisk. I bydelen min, som var en "polsk" bydel, var jeg den "jødiske gutten".

Hjemme var det mye ideutveksling. Han hadde liberale og kommunistiske foreldre og besteforeldre, og ferdes i Montreals jødiske miljø, der mange var sterkt troende.

– Vi er alle barn av den canadiske mulitkulturalismen. Som ung jødisk gutt så jeg selv dens spede begynnelse. Etter hvert, som tenåring, skjønte jeg at jeg ble glad i andre gutter, og at dette var nok en identitet jeg var komfortabel med. Jeg skjønte fra ung alder at det ikke fantes bare én, men flere måter å være canadisk på.

Kunsten å være seg selv
Å være jødisk, polsk og homofil er identiteter, men det viktigste er å være seg selv, fastholder han.

– Jeg vil ikke si at det å ha en annerledes bakgrunn har gjort at jeg har tatt bestemte livsvalg. Jeg vil heller si at det er takknemligheten min som har motivert meg mest. Takknemligheten til Canada, til landet som tok imot mine flyktende foreldre, og som formet meg som menneske.

Fra slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet begynte Wilczynski å jobbe innenfor politikk og offentlig statsadministrasjon. Og fra dag én har har vært åpen om sin legning.

– Å være åpen i min jobb som statstjenestemann har gått helt greit, men det er først og fremst min egen, personlige erfaring. Ikke alle er like heldige, selv i et tolerant samfunn som Canda. Og derfor er det viktig å ha en statsforvaltning og en offentlig sektor som viser vei, og tar tak i alle former for diskriminering.

Mangfold i endring
Tanken om mangfold har en helt annen historikk og kontekst enn i Europa, påpeker han.

Foto: Xueqi Pang
– Helt siden Canada ble en nasjon, har man hatt vekslende former for mangfold. I første omgang handlet det om urbefolkningens møte med franske og engelske erobrere. Så ble de sørlige koloniene i Nord-Amerika til USA, mens vi beholdt vår tilhørighet til den britiske kronen, samtidig som man i de fransktalende delene har beholdt sitt særpreg. Vi har hatt innvandringsbølger med kinesere på vestkysten, som nærmest på egen hånd bygde jernbanene, og av nord-afrikanere og afro-karibere i de seneste tiårene. Bydelen som familien vår flyttet inn i, som engang var polskdominert, er nå full av kinesiske restauranter.

Denne nasjonsbyggingen har imidlertid også en skyggeside.

– Urbefolkningen ble skadelidende i og med at de ikke ble inkludert i prosessen. I Canada har vi flere
hundre etnisteter i de såkalte First Nations, men deres kulturelle rettigheter har historisk sett ikke blitt tatt vare på. Ulike canadiske regjeringer har gjennom de siste tiårene vist politisk fornuft og prøvd å rette på skadene som blant annet det sterkt europeiserende kostskolesystemet forårsaket for et par generasjoner med urbefolkningsbarn, som nå er gamle, eller har gått bort uten kjennskap til opprinnelig språk eller levesett. For oss i Canada er det å bøte på skadevirkningene etter denne historiske uretten svært viktig. Den sittende regjeringen til statsminister Justin Trudeau er særlig opptatt av dette.

Deregulert innvandring
– Ofte beskrives Canadas innvandringspolitikk som mer liberal enn "europeisk gjennomsnitt". Er det noe hold i dette?

– Jeg tenker at man i Europa er mer opptatt av kultur og identitet, mens i Canada betyr dette mindre. Vi ser ikke på innvandring som negativt, fokuserer mer på veien videre, og hvordan man på best mulig måte som ny-canadier kan bidra til samfunnet. 

I Nord-Amerika har nasjonene blitt til gjennom innflytting, innvandring og kulturmøter. 

– I byer som Toronto og Vancouver er ca. 50 prosent av byens befolkning født i utlandet. I Montreal er det 20-30 prosent, særlig franskspråklig innvandrere fra Karibien. Landets føderale lovgivning gir de ti selvstyrte provinsene og tre selvstyrte "territories" rett til å utforme sin egen innvandringspolitikk. En slik deregulering av innvandringspolitikken har vært til fordel, og vi opplever den som mer fleksibel og bedre tilrettelagt på lokalt nivå.

Progressiv enighet
Wilczynski og ektemannen stortrives i Norge. Men han er også oppmerksom på at det ikke ville vært tilfellet alle steder i verden.

– Selv det å ha diplomatisk immunitet ville ikke gitt meg anledning til å søke en post i land hvor homofili er forbudt. 

– Hvor godt tenker du at progressive land som Norge og Canada fremmer homo-saken internasjonalt?

– Våre land har til felles grunntanken om det liberale demokratiet, som tillater ulike ståsteder, og som gir alle, uansett bakgrunn, sjansen til å kunne lykkes og til å ha et godt liv. Etter min erfaring tar norske og canadiske myndigheter tak i kampen for menneskerettigheter og for alles muligheter i det internasjonale systemet. Til syvende og sist handler jo dette om grunnleggende rettigheter. At dette ikke skal være et privilegium for noen få, sier han.