Fare på ferde: Orumieh-innsjøen er i ferd med å forsvinne på grunn av tørke og intensivt jordbruk.
Foto: Flickr

Jeg drar til hjembyen min, vil du bli med?

Jeg savner jeg lukten av vått løv og jord i hjembyen min, de behagelige diagonale solstrålene, og den sursøte fruktige lukten av høsten. Valnøttene har sikkert blitt modne, og det er tid for å plukke druer… Hjertet mitt flyr dit, og jeg må dra…

Utrop nr. 13/2011 (29.09.2011)

Det er ikke vanskelig å kjøpe flybilletter, noen klikk på datamaskinen, og det er  gjort… men reisen er slitsom. Det eksisterer ikke direktefly fra Oslo til Teheran, og vi må bytte fly i London. Og en annen overraskelse venter på oss. Mellom London og Teheran må vi lande in Georgia for å tanke flyet. Iran har blitt rammet av økonomiske sanksjoner, og europeiske flyplasser lar ikke iranske fly tanke. Så har iranske myndigheter bestemt seg for å gjengjelde det og hindre europeiske fly i å tanke. Voksne som oppfører seg som små barn! 

Jeg har aldri trodd på virkningen av sanksjoner, de som lider mest er vanlige mennesker som betaler 50 ganger mer for dekning av utgifter, ikke de mektige myndighetene. 

Skjeggete mistenksomhet
Reisen som maksimalt burde ta seks timer, tar 12 timer, men endelig lander vi i Teheran og på Imam Khomeinis flyplass. Flyplassen er oppkalt etter grunnleggeren av Irans islamske republikk. Denne flyplassen ble påbegynt før den islamske revolusjonen, men sto ferdig etter den og endte opp med å få hans navn. Nå må jeg vente i en lang kø for passkontroll. En skjeggete mann i dårlig humør ser på meg og passet mitt med mistenktsomhet, men endelig lar han meg gå. 
 
I taxi på motorveien fra flyplassen. Den heter motorvei, men ingen regler for motorveier gjelder her, unntatt høy fart. Ikke tro at Iran hører til den tredje verden på alle områder, ikke i det hele tatt. Vi er på første plass på minst tre områder: størst antall trafikkulykker, elektriske brannskader, og vi er det største fengselet for journalister i verden. Vi har grunner til å være stolte av oss selv!

Latterlig kamp   
Mausoleet til Imam Khomeini ligger mellom flyplassen og Teheran. Byggverket som er inspirert av islamsk arkitektur, har en stor gullkuppel og fire minareter og regnes å være en helligdom for mange. Det har gått nøyaktig 22 år siden Ayatollah Khomeini døde, og i dag fortsetter en latterlig kamp over hans arv. Det fins mange fakta om hans liv som jeg ikke kjenner ennå. Det er historiens plikt å dømme ham uten kjærlighet og hat. Men det som jeg ser med øynene: uansett hva han gjorde og hvem han var, hadde han ikke akseptert et slikt ettermæle og slott.
 
Har de som i dag skriker til de blir blå i ansiktet for å forsvare Ayatollahs ideer, og organiserer karneval på hans dødsdag, og samler tusenvis av mennesker fra alle kanter av Iran og hele verden, spurt seg selv hvem det er som har gitt dem tillatelse til å sløse med finansene til denne hjelpeløse nasjonen? Nasjonen som ikke ennå har noe omfattende sosialsystem, og dens helsevesen og utdanningstjenester mangler budsjett. 

Uansvarlighet

Dagen etter, etter en kort hvile, må jeg dra til hjembyen min med buss. Det er en avstand på cirka 1000 km mellom Teheran og Vest-Aserbajdsjan (1), og før pleide jeg å ta fly. Men nylig, etter en katastrofal flyulykke som førte til døden for 72 mennesker, tør jeg ikke lenger å ta fly. Reisen med buss tar 12 timer, og jeg forbereder meg på en trettende ferd. På grunn av de økonomiske sanksjonene kan flyselskapene ikke få reservedeler til flyene. Og igjen er det vanlige mennesker som betaler for myndighetenes dumhet og uansvarlighet.
 
Jeg husker at Homa (Irans nasjonale flyselskap) i 1974 var verdens sikreste flyselskap. Men alt er blitt tatt av vinden… 

Sjø som tørker ut
Vi nærmer oss til Orumieh-innsjøen. Det er verdens tredje største saltvannsinnsjø. Eller den var det, men vannet forsvinner skremmende fort, og om noen år kan den være helt borte. Myndighetene forklarer dette delvis med tørke, men sier også at store mengder vann fra elvene som fører til innsjøen, har blitt brukt til jordbruket. Det er også bygget 35 demninger i disse elvene – og ti nye er planlagt for de neste årene. Det kan virke som myndighetene har gitt opp å redde innsjøen.
 
Da jeg var liten, pleide familien min ofte å dra til innsjøen på ferie i varme sommerdager. Jeg likte ikke å svømme, fordi saltvannet irriterte mine øyne og min hals, og det luktet dårlig på  grunn av alger, men jeg husker hvor deilig de små agurkene som mora mi ga meg for å fjerne saltsmaken smakte! Jeg savner de bedagelige og rolige  dagene i mitt liv, da de unges største bekymring var illojaliteten til deres kjæreste, og de gamles viktigste tanke var om varenes priser var høye eller lave.
 
Zarathustras fødested
Jeg ankommer Orumieh. Orumieh ligger på en fruktbar slette, 1330 meter over havet og er fødestedet til profeten Zarathustra. De siste årene har byen lidd under mye tørke. I løpet av tretti år har befolkningen økt fra 100 000 til mer enn en million, og byen har vokst uten noen regler og med en utrolig fart – og på samme måte har naturen blitt ødelagt. Den stakkars byen min som en gang ble kalt ” Irans Paris” har blitt rammet av Guds og menneskers vrede.

Rikt: Høsten gir mange gaver i Iran.
Foto: Flickr
 
Jeg bor i Daneshkadeh-gata. Daneshkadeh betyr kunnskapens hjem. Før revolusjonen het den  Daneshkadeh fordi Orumiehs første universitetet ligger der. Orumiehs universitet ble bygd i 1878, og er det eldste senteret for høyere utdanning i ny stil. Etter revolusjonen likte de nye makthavene navnet dårlig, og gaten ble døpt om til Ayatollah Beheshtis gate, navnet til en av regimets mullaer.
 
For femti år siden utformet byarkitektene gaten som et boligstrøk, slik at ingen butikk eller firma kunne bli bygd her. Hagene burde ikke ha høye gjerder eller murer rundt, og husene ikke mer enn to etasjer, og det grønne miljøet skulle bevares. Så det er ikke vanskelig å tenke seg hvordan Daneshkadeh-gata var. Den var en romantisk bred bulevard med store hager på begge sider. Når du kom inn i gaten, blåste en sval bris i ansiktet. På varme ettermiddager gikk parene to og to i skyggen av trærne – gaten var faktisk et rendezvous-sted for mange elskere. Også jeg traff min første kjærlighet i denne gata…
 
Mullaene, som var mot enhver skjønnhet, luksus og kjærlighet, ødela hagene og bygde moskeer, lot folk starte alle slags bedrifter fra små kiosker til store butikksentre, og de bygde fleretasjers bygninger. Både innbyggertallet og antall biler har økt i gaten. Gaten har blitt en racerbane for narkotikamisbrukere der de kjører fort. Visse tider på dagen må du be til gud før du krysser gaten. Gaten er slett ikke den samme lenger…
 
Himmelsk transe
Nå har jeg kommet frem – jeg er hjemme. Så snart jeg åpner døren og går inn i hagen, forynges jeg, og jeg føler at trettheten forlater kroppen min. I vår hage finnes det alle slags frukttrær, fargerike blomster og et nydelig basseng. Du kan finne de samme blomstene i Norge også, men de lukter ikke likt. (Blomstene i Europa lukter faktisk ikke!). Om natta fylles hagen med en himmelsk lukt som setter deg i transe. Mitt favorittsted er på baksiden av hagen der vi har plantet mange av et frukttre som ikke finnes i Norge. Den deilige frukten ligner på kirsebær, men bærene er mindre og smaker sursøtt. Jeg sniker meg inn i denne behagelige stille kroken i bakgården der en bare kan høre lydene fra naturen. Jeg tenker på hvor hyggelig det er å ha et tilfluktssted som ikke forandrer seg i den raskt skiftende verden…
 
Dagen etter drar jeg på jobb. I Iran har kvinner ikke like rettigheter som menn på områder som arve-, straffe- og familierett. De kan ikke bli dommer eller president, fordi iranske lover er  basert på islamske lover. Men i helsevesenet er det diskriminering i favør av kvinner. Grunnen til det er at staten vil ha kjønnsmessig segregering. Drømmen deres har ikke blitt oppfylt ennå, men nylig har de bestemt seg for å skille gutter og jenter på universitetene.
 
Sykehuset hvor jeg jobber, er et spesialsykehus for hjertesykdommer, og det er det største hjertesenteret i Vest-Aserbajdsjan. Å være spesialist er prestisjefullt i Iran. Opptaksprøvene til spesialiststudiet avholdes på nasjonalt nivå, og det er begrenset antall plasser tilgjengelig. Forskjellige grupper som er tilknyttet regjeringen på en eller annen måte har sine egne kvoter. Med mindre du får toppkarakterer, er sjansen for opptak liten. I de 33 årene etter revolusjonen har det ikke vært et år uten juks på eksamen, og svarene har blitt solgt mange ganger. I dette korrupte systemet får man aldri en beklagelse. 

Hvem skal hjelpe vårt land?
Det er slik det er. Min reise går mot slutten. Som det står i bønnen til Darius den store (2) i Persepolis hvor han ber til Ahura Mazda (3): ”La Herren beskytte dette landet mot løgn, fiender og tørke!” Det er ille med Iran og iranerne. Løgn, dobbeltmoral og hykleri har blitt inngrodd overalt. På 33 år har vi gått tilbake 100 år, og Gud vet hvor lang tid vi trenger for å redde dette rotet. Da jeg flyttet sa faren min til meg: Hvis enhver som har litt kunnskap og samvittighet forlater dette landet, hvem skal da hjelpe det? Han har rett, så grå er himmelen her og så mørk er jorden her, men dette er min triste hjemby… dette er mitt hjelpeløse 
land…og her er mitt hjem…
 
1- Vest-Aserbajdsjan: er en av de 31 provinsene i Iran. Det ligger i nordvestlige Iran og grenser til Tyrkia, Irak og Nakhitsjevan.
2- Darius den store var den fjerde kongen av Akhamenide-dynastiet. Han styrte imperiet i dets storhetstid.
3-  Ahura Mazda : Er det avestiske navnet for guden i den gamle iranske religionen som ble proklamert ved Zoroaster, grunnleggeren av zoroastrisme. Ahura Mazda er beskrevet som den høyeste guddom for tilbedelse i zoroastrismen.
 
(Kilder: Irans nasjonale statistiske sentralbyrå, Iranica Lexicon).