Fruktbar debatt: Forfatteren og frilanseren Mina Bai har gitt ut romanen kalt Skam som omhandler sex, skam, religion og tradisjon. Hun håper den vil bidra til å opplyse samfunnet, berike kvinner uten erfring, og at det vil føre til fruktbare debatter.
Foto: Henrik Beckheim

Mener hijaben misforstås

Mina Bai er lei av at bare motpolenes stemmer kommer frem i debatter om islam og integrering.

Utrop nr. 9/2014 (27.02.2014)

Merknad til leseren: Denne artikkelen ble første gang publisert i Utrops papirutgave i februar 2014. 

Ali Baba Restaurant på Grønland Bazar er stedet hun velger å møte Utrop. Her føler Bai seg hjemme. Det er dagslys ute, men restaurantens hvite vegger og lave tak er skyggelagt. Lyspærene i taket kaster gul ild nedover veggene, mens taket ikke får mye lys på seg. Det gir preg av varme, noe forfatteren forbinder med oppveksten i Irans hovedstad Teheran. Der bodde hun i 20 år før hun flyktet fra Khomeinis strengt religiøse regime. Veggene er utsmykket med røde veggtepper som den norsk-persiske kvinnen også kjenner igjen fra hjemlandet.

– Dette for eksempel, sier hun, og føler lett på det tykke kvadratiske tøystykket med fingrene.

Øynene gir et hint av et smil. Kultur er så mye mer enn de forventningene som medborgere i et samfunn stiller til en. Hun forteller at hun opplevde kulturkrasj i Norge da hun først kom til riket, og at hun fremdeles gjør det nå som hun er integrert. Flere av opplevelsene hennes har hun skrevet om i sin siste bok Skam, som nå er å få kjøpt i butikken.

Bai ønsker at boka skal gi et nytt perspektiv. Hun skriver om ei ung jentes reise for å finne seg selv i ukjent farvann. Sara kommer først til Norge som 20-åring, og hun blir ikke tatt imot med åpne armer i samfunnet hun møter. Verken utlendinger eller nordmenn aksepterer henne for den personen hun etterhvert blir. Hun har ingen forbilder, men finner ut at en balanse mellom det gamle og det nye passer henne best.

Ufruktbare debatter
– Da boka kom ut, var de første reaksjonene jeg fikk: "Enda en bok om skam!" og "Enda en bok om islam!", sier forfatteren.

Men hensikten med boka har ikke vært blåse liv i gamle debatter, for diskusjoner i avisene om islam og relaterte tema er sjeldent fruktbart, mener forfatteren.

– Disse debattene tvinger ofte folk til å ta et "enten/eller-standpunkt", mener hun.

Derfor er forfatteren høyst imot det betegner som lite fruktbare konfrontasjoner. Hun undrer seg over at motpolenes stemmer oftest dominerer ordskiftet.

– De som står i midten får ikke oppmerksomhet. Debatten må berikes av de liberale og moderate. Når poenget med en debatt er å bidra med kunnskap, må vi være flinkere til å se etter miljøer og enkeltpersoner som ser nyansene, og som har toleranse for ulikheter, sier hun.

Hun trekker frem hijab-debattene som et eksempel.

– Vi hører kun fra dem som er for eller imot hijab. Hvor er de som mener at det bør være opp til kvinnen selv, og som samtidig mener at kvinnen uansett ikke kan fordømmes for sitt valg?

Hijab har makten
– Det handler ikke om kvinnen bærer hijab eller ei. Det stilles de samme forventingene til oss innvandrerkvinner, forteller hun.

Denne spenningen kommer frem i boka. Karakteren Sara blir sett på som et lett bytte av mannfolk i frukt og grønt-butikker på Grønland når hun ikke har med seg en mannlig følge, men også fordi hun ikke dekker håret. Bai er lei av at innvandrerkvinnenes rettigheter blir innskrenket og regulert etter mannens ønske.

– Mannen selv vet ikke hvilket stor press det legger på oss. Hvorfor skal en kvinne bedømmes utfra om hun dekker hodet sitt eller ikke, spør hun.

Bai er frustrert over tøystykket som har så mye makt. Hun misliker makten hijab har.

– Mener du at hijab bør forbys?

– Nei, ikke så lenge kvinnen bruker hijab for å markere sin tro eller sin identitet. Men jeg mener hijab har blitt et symbol på en ærbar og dydig kvinne. Det er feil. Muslimske kvinner uten hijab kan være like ærbare og dydige, om ikke mer, sier hun.

Bai mener at dersom kvinner med hijab forventer aksept og respekt, må selv respektere og akseptere kvinner uten hijab. Kvinner uten hijab må også kreve menns respekt og aksept, slik hun ser det.

Bai ser for seg et idealsamfunn, en utopi, der alle aksepterer den andres tro og levemåte, og der enhver kvinne er sin egen herre.