Anne Birgitta Nilsen er lingvist og har skrevet om hatprat og hvordan vi kan gjenkjenne hatefull tale når vi møter den.
Foto: Are Vogt Moum
Hun forklarer hatet

Det farlige språket

– Hatprat er som en gift som inntas i små doser. Den er ikke skadelig eller merkbar med én gang, men over tid blir den ekstremt skadelig, sier Anne Birgitta Nilsen, forfatter av boka "Hatprat". 

Utrop nr. 14/2015 (01.04.2015)

– Tenk på tiggerforbudet. Det er rettet mot én bestemt gruppe. Det dukket ikke opp av seg selv, det henger sammen med hvordan språkbruken rettet mot roma har utviklet seg over tid.

Det sier Anne Birgitta Nilsen. Hun er lingvist og forsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HIOA). Hun har forsket mye på Osama Bin Ladens ideologi og retorikk, men har i de siste årene også jobbet  med hatretorikk, også kjent som hatprat, mer generelt. Interessen for hatpratets språklige virkemidler og virkninger har munnet ut i boka Hatprat, som kom ut høsten 2014. Her tar hun for seg de viktigste språklige virkemidlene og retoriske kjennetegnene i ulike typer ekstremistisk retorikk.

– Du trekker fram tiggerforbudet. Hvordan ser du på sammenhengen mellom språk og handling?

– Når det gjelder måten vi konstruerer negative forestillinger om grupper på, slik tilfelle er med roma, kommer det gjerne kommer som små drypp. Det skumle er at effekten akkumuleres, og måten vi omtaler og tenker om grupper på, kan umerkelig forskyves. Til slutt kan dette slå over i konkret handling.

"Svelges ubemerket"
Nilsen viser til den tyske litteraturviteren Viktor Klemperer (1881-1960), som har skrevet om nazistenes språkbruk på 1930-tallet.

– Det er han som først sammenlignet hatretorikk med gift som inntas i små doser, forklarer hun.
Klemperer er ingen hvem som helst i europeisk forskning og tekstene hans kan lett letes fram på nettet. Selv beskrev han mekanismene Nilsen snakker om slik:

[D]en kraftigste påvirkningen kom ikke fra verken enkelttaler, ei heller fra artikler eller brosjyrer, plakater eller flagg; den ble ikke oppnådd gjennom det folk måtte ta til seg ved bevisste tanker eller følelser. Isteden gjennomsyret nazismen folkets kropp og sjel gjennom enkeltord, ordtak og setningsstrukturer som ble påført dem i millionvis av gjentakelser og overtatt mekanisk og ubevisst.

[...] Språket skriver og tenker ikke bare for meg, det dikterer også i stigende grad følelsene mine og styrer hele min åndelige tilværelse jo mer ukritisk og ubevisst jeg hengir meg til det. Og hva skjer hvis det dannede språket utgjøres av giftige elementer eller har blitt bærer av gift? Ord kan være som små doser arsenikk: de svelges ubemerket, tilsynelatende uten noen virkning, og så etter en stund setter den ødeleggende virkningen inn likevel.

– Er vi ikke bedre vaksinert mot gruppetenkning nå enn vi var på 1930-tallet?

– Jo, til en viss grad har vi nok lært av historien. Vi ser en del eksempler på at folk reagerer mot dem som sprer hatretorikk. Solidaritetsringen rundt synagogen er et godt eksempel. Unge muslimer ville ikke være med på at jøder er deres fiender, eller at jøder blir utsatt for hat og trusler. Måten de markerte sin støtte på, var symboltung og vanskelig å misforstå.

Rotmos hatprat
 

Illustrasjon fra boka Hatprat (Cappelen Damm Akademisk)
Foto: Roy Søbstad
I boka drøfter Nilsen eksempler på hatprat fra den norske samfunnsdebatten. Forfatteren undersøker om hatprat har forekommet, rent faglig sett. Hun tar blant annet for seg den mye omtalte låta «Svarte telt», skrevet av visesangeren Hans Rotmo i fjor. En av linjene i låta går slik: «Asylsøkeran kryr som lopp og lus og bur i forsamlingshus». Rotmo unnskyldte seg, etter å ha fått kraftig kritikk for teksten, med at formuleringen «lopp og lus» forekommer i originalversjonen av Vømmøl-låta «Dæven han ta», som han ga ut i 1974.

– Hvorfor er det riktig å si at Hans Rotmos tekst inneholder hatprat?

– Assosiasjonene som skapes hos mottakeren når Rotmo sammenligner en gruppe med mennesker med lopper og lus, avhenger ikke bare av hensikten Rotmo hadde. Han kan ikke bortforklare dette med at han ikke er ansvarlig for folks tolkninger av teksten. Det er et vanlig forsvar hos folk som blir beskyldt for hatprat å si at hensikten deres var god. Men et utsagn i offentligheten har ikke bare en avsender, men også mottakere. Avsenderen er ansvarlig for å ytre seg på en måte som styrer klar av den typen assosiasjoner formuleringer som «lopper og lus» så å si er nødt til å gi.  

I boka illustrerer Nilsen dette poenget helt konkret. Her får vi se et bilde av en lus og de assosiasjonene vi vanligvis forbinder med disse dyra. En del av dem er, ikke overraskende, svært negative og dehumaniserende (se illustrasjon).

– Det er nettopp slike illustrasjoner som viser hvorfor lingvistikken er nyttig. Den lar oss analysere utsagn som settes frem i offentligheten på en systematisk og vitenskapelig måte. Da blir det lettere å få øye på hatpratet, hevder Nilsen.

Språklig bevissthet
– Jeg har stor tro på språklig bevissthet som en måte å begrense utbredelsen av rasistiske forestillinger og påvirkningen hatprat har på folks holdninger og verdenssyn.

– Hva er språklig bevissthet, slik du ser det?

– Det er kunnskap om språklige virkemidler. Det å vite hva metaforer er for ikke å bli forført av dem. Er man ikke bevisst, kan metaforer virke veldig overbevisende. Retoriske spørsmål, som jeg også skriver om i boka, er et annet virkemiddel som er egnet til å forføre og antyde sammenhenger uten at man trenger å argumentere for dem.

– I boka skriver du også mye om mobbing. Hva er sammenhengen mellom mobbing og hatprat?

– Hatprat bruker jeg som et overordnet begrep for mobbing og hatretorikk. Hatretorikk er rettet mot en gruppe, mens mobbing er rettet mot individer. Hatretorikk og mobbing møtes når jøde brukes som skjellsord rettet mot et individ, f eks når et barn hetses i skolegården for sin religiøse tilhørighet.

Lærernes rolle
– Du tar til orde for mer kunnskap i samfunnet om hatprat og de virkemidlene hatretorikere ofte benytter. Hvordan skal forskernes kunnskap spres?  

– Det er nok særlig viktig at lærere tar dette opp. Ideelt sett bør forskning om hatprat inn i lærerutdanningen og kunnskapen herfra inn i læreplanen. Jeg har selv gått gjennom læreplanen og sjekket hva barn skal lære om språk og språkbruk. For 7. og 10. trinn står det noe sarkasme og ironi i norskfaget, men jeg mener det som står på pensum er for tynt og kommer for sent i skoleløpet.

– Hvor tidlig bør barn lære om disse tingene?

– Helt fra førsteklasse er elevene i stand til å forstå hva mobbing er hvis de har en god lærer som veileder dem. Hatretorikk er mer abstrakt, så det kan komme inn senere i løpet.

– Har kunnskap om hatprat blitt viktigere i vår internettalder?

– Det kan du kanskje si, men grunnen til at det er sterkere fokus på hatprat nå, henger nok først og fremst sammen med at vi har fått mer kunnskap. Det har ikke nødvendigvis vært mindre hatprat før, men vi er blitt mer bevisst på det.

Ideologiens rolle
– Du nevner språklige virkemidler i hatretorikken, men hat springer vel ofte ut av konkrete politiske ideologier?

– Ja, og i boka skriver jeg også om ulike ideologiske retninger som tar i bruk hatprat, f eks salafi-jihadisme (ekstremistisk islamsk retning, red.anm), antisemitisme og islamofobi. Det er viktig at allmennheten får innsikt i ideologiene som ligger bak hatprat. Jeg tenker også at vi i enda større grad enn i dag kan fremme kritisk tenkning både i skolen og generelt i samfunnet. Kritisk tenkning fungerer på sitt beste som en vaksine mot ekstreme ideologier, som ofte er preget av konspirasjonsteorier og påstander om virkeligheten som strider mot vår beste kunnskap.

Nilsen mener at det å tenke kritisk og analytisk vil få flere til å innse at ikke alle påstander om virkeligheten er like godt funderte.

– Er det en tendens til relativisme i samtiden du kritiserer her?

– Vel, det er i alle fall mulig å se tendenser til at påståtte sammenhenger som ikke lar seg verifisere vitenskapelig, har fått en viss tilhengerskare i enkelte miljøer. I alternativindustrien er dette særlig tydelig. Her det mye rent tøv. Da er det godt at vi har programmer som tv-serien Folkeopplysningen, der fysiker Andreas Wahl plukket fra hverandre påstander om hvordan ulike terapier faktisk virker og hva som er de naturvitenskapelige forklaringer som ligger til grunn for at noen terapier virker og andre ikke.

Debatten om alternativindustrien har også relevans for debatten om hatprat, mener Nilsen.

– Konspirasjonsteorier har en fremtredende plass i mange ekstremistiske ideologier. Både høyreekstreme og ekstreme islamister tror for eksempel på varianter av forestillingen om «de mektige, skjulte jødenettverkene som styrer verden». Dette er ideer og tanker som det er mulig å utfordre rasjonelt. Men har man først blitt overbevist om en konspirasjonsteori, er den vanskelig å komme seg ut fordi konspirasjonsteorier handler om mektige nettverk som forsøker å skjule sine spor. Det at det ikke finnes håndfaste bevis for at nettverkene eksisterer, eller har den makten de påstås å ha, blir dermed et «bevis» på hvor dyktige de er til å lure oss, slik konspirasjonsteoretikerne ser det. Derfor er det spesielt viktig at barn tidlig får kunnskap og tankeverktøy som gjør dem motstandsdyktige mot ekstremistisk tankegods.



– Latterlig kritikk

Sangen "Svarte telt" av Hans Rotmo fikk massiv kritikk. Det fikk Rotmo til å ta til motmæle på sin egen hjemmeside, der han har en lang gjennomgang av kritikk fra ulike hold og med ulike perspektiver. Han tar også tak i det som handler om retorikk og metaforbruk. Nedenfor er deler av forsvaret til Rotmo gjengitt: 

– Å sette i et ramaskrik over meldinga ”kryr som lopper og lus” er latterlig fordi det er mange metaforer med lus og lopper i omløp:

  • Lusekjører
  • Luselønn
  • Linselus
  • Kjenne lusa på gangen
  • Lopper i blodet
  • Den mest berømte lusemetaforen er Håkon Lies melding til Einar Gerhardsen: Jeg skal knekke deg som ei lus.

– Metaforer kan ikke forstås logisk eller bokstavelig. De betyr noe annet enn ordene sier. En metafor som ”Folk står som sild i tønne på torget” har ingenting med sild eller tønne å gjøre – det er en mengdemetafor på samme vis som ”sild i boks” eller ”kryr som lopper og lus”. Hvis du trur at linselus eller lusekjører har noe med lus å gjøre, så kan du ikke koden, er dårlig på språket og havner utenfor kommunikasjonen.

– Metaforer kan ha ulik funksjon i en setning – hvis de er en del av subjektet så modifiserer de subjektet, for eksempel ved ”lusekjører” eller ”linselus”. Eller så kan de fungere som adverbial og modifisere verbalet: Håkon Lie sa ikke at Gerhardsen var ei lus, han sa noe om hvordan han skulle vinne over han politisk, at han skulle knekke politikken hans på samme måte som man knekker ei lus – raskt og brutalt.

– Hvis uttrykkene blir brukt som predikativ, altså ved kopulative verb som for eksempel å være, så svekkes metaforen. Likevel vil de fleste skjønne at meldinger som ”Partiet er et rottereir” eller ”Friidretten er et ormebol”, ikke har noe med rotter og orm å gjøre. Omskrivinga til ”Asylsøkerne er lopper og lus” vil neppe bli tolka bokstavelig av folk som kan norsk. Å tolke metaforer bokstavelig er å stryke i lyrikk, heter det på hjemmesiden.