Hanne Tveter er tilbake i Norge og jazzen etter en musikalsk reise gjennom Brasil, Spania og Mexico.
Foto: Lucia Daruiz

Hjemvendte Hanne

I de siste årene har Hanne Tveter vært i et fargerikt artistisk landskapslimbo. Nå som hun vender tilbake til jazzen, innrømmer hun at hun har vokst på å være flerkulturell.

Utrop nr. 46/2015 (03.12.2015)
Foto: Kjersti Sundland

Hele verden har vært i Hannes hender. Slik føles det i hvert fall for henne når Utrops utsendte medarbeider treffer 41-åringen med opprinnelse i Sør-Odal på en kafé sentralt i Oslo, midt i mellom opptak, øvelser og hvile. 

Foto: Giuseppe Marconi
– Året så langt har vært ganske busy med tre ulike prosjekter som kom ut samtidig. Ting ble bare slik, sier Tveter.

Innspillingen av Brasil-inspirerte Brasileiro startet i 2013, og albumet lå på lager nokså lenge. Så skjedde det ting på helsefronten som gjorde at hun måtte vente med utgivelsen. Oslo-Madrid ble sluttresultatet av et lengre opphold i den spanske hovedstaden, der hun utforsket flamencoscenen.

– For meg ble dette et stort og viktig prosjekt. Ikke minst var det utfordrende å komme utenfra og jobbe i et musikalsk miljø som er såpass puristisk. Jeg måtte holde klart på målene mine. Å være kvinne i et mannsdominert miljø som finnes blant flamenco-musikerne var både frustrerende og spennende samtidig. Jeg lærte om mine egne grenser og enda mer om meg selv som artist.

Fascinasjon
Tveters første eksponering for verdensmusikken og flamencoen skjedde på en spaniatur da hun var ca 13 år. Familien, som er ekte odølinger og noe av det bygde-norskeste man kan tenke seg, hadde leilighet  like ved Fuengirola. Under den ferien fikk hun øye på noen gitano-musikere (gitano er spansk for sigøyner) som spillte på en klippe. Og siden den gang har Hanne Tveter aldri sett seg tilbake.

– Jeg ble råfascinert av sjangeren, av rytmen og styrken i gitano-musikken. For meg var det der og da at jeg skjønte at musikken er det viktigste og enkleste språket for å kommunisere med verden.

Norsk og flerkulturell
Hanne Tveters musikalske utgangspunkt er det å være jazzsangerinne. Selv er hun overbevist om at hun har vokst som artist gjennom å eksperimentere med ulike kulturer og stiler.

– Etter å ha vært i Spania, Brasil og Mexico, og utvekslet og høstet erfaringer: Ser du på deg selv som "flerkulturell"?

– Jeg vil si at mitt oppinnelige norske ståsted i seg selv er ganske flerkulturelt, i og med at jeg kommer fra det som mange her i Oslo ser på "bondelandet" og som annerledes. Å komme til Oslo var for meg en helt ny verden, og et steg videre før jeg skulle meg ut i den virkelige store verden, forteller Tveter med åpenbar innlevelse.

Spanske impulser
Å bli kjent med den latinske musikken har medført mye reisevirksomhet, og inspirasjon, for henne.

– Når det gjaldt Oslo-Madrid, var dette en utgivelse som jeg hadde behov for å lage. Madrid er en by som jeg lett kunne tenke meg å bo i, selv om jeg vet at det ville blitt vanskelig å tjene til livets opphold som artist, spesielt med tanke på økonomien i landet. Spanjolene flyr nå hit, mens jeg fikk reist nedover den andre veien og laget musikk med gitaristen til Estrella Morente, bassisten til Diego El Cigala og andre flamenco-storheter.

– Var det noe med Madrid og Spania som gjorde deg "starstruck"?

– Impulsene, intensiteten og inspirasjonen. Og det skyhøye nivået på musikerne. Konkurransen er knallhard, og her finner du folk som synger på gaten eller metrostasjonene som like godt kunne ha sunget foran en fullstappet konsertscene.

Et musikalsk puslespill
Noe av utfordringen i løpet av tiden hun tilbrakte i Madrid, var å få prøvd ut nye ting i et svært tradisjonsbundet miljø.

– I samtidsflamenco er det mulig å tøye grensene til et visst punkt, men ikke lenger.

– Var det tilsiktet av deg å utfordre folk som er eller er på vei til å bli etablerte flamenco-artister?

– Når jeg opptrer i en annen sjanger enn dem jeg behersker vanligvis, viser jeg sjangeren respekt. Her handler det om å skape en møteplass. Jeg tøyer ikke grensene fordi jeg vil være en flamencosanger, men for å vise innovasjon og lærevillighet. Musikk og kultur er puslespill som skal flyte sammen. Og når man skaper noe nytt, er dette en krevende kreativ prosess.

Gråt og tequila
"Han forlot meg, den tølperen"

Stedet er Riksscenen tidligere i høst under en konsert til feiring av Mexicos nasjonaldag. Hanne Tveter er i full meksikansk mundur, tar en fiktiv tequilaslurk og gråter scenetårer til en klassisk corrido (jour, anm. mexicansk folkesjanger) hvor den kvinnelige hovedpersonen forbanner seg over mannen i sitt liv, som har dratt sin vei.

I motsetning til kvinnen i sangen har Hanne funnet kjærligheten, blant meksikanere og i den meksikanske kulturen og musikken. For henne var det en ny ferietur, nå til Yucatán, som førte henne inn i dette nye livskapitlet.

– Reisefølget mitt og jeg havnet i en hacienda (herregård) langt inn i jungelen. Jeg ble hodestups forelsket i landet og autentisiteten. Etterhvert slo jeg rot i México City.

Hjemme på bortebane
– Følte du deg hjemme i Mexico? 

– Helt klart. Her er det gammel kultur, preget av urbefolkningen, dype røtter, og kulturblandingen som oppsto i møtet med det spanske. For meg er Mexico rikt på natur og kultur, og har et vanvittig musikkspenn. I nord er det f eks veldig sterkt preg av instrumentering som fele og trekkspill. Her spiller de polka, som minnet meg om bygdefestene i Sør-Odal.

I Mexico spilte hun både faste og improviserte konserter med et mariachi-band.

– En kan si at jeg lærte å bli meksikaner på min måte. 

– Er det viktig for deg å bli sett på som en latino- eller verdensmusikkartist?

– For meg er det viktigere å være en artist og en musiker enn en bås. Jeg er uansett veldig glad for støtten jeg får fra det latinske publikummet i Norge, og prøver å tolke gamle klassikere på best mulig vis.

Jazzlandet som står nært
For Tveter er Brasileiro det eldste av de latin-amerikanske prosjektene hun har jobbet med.

– Førsteutkastet hadde jeg allerede i 2005, men det tok fem år til før førsteoppsetningen. 

Selv er Tveter kjent med bossa nova og samba, to sjangre som faktisk er "vanlige opptaksprøver" for jazz-sangere i Norge.

– Anne Marie Giørtz, en kvinne som alltid har stått brasse-jazzen nær, var min læremester. Brasilianske sjangre har også vært med på å påvirke det hjemlige miljøet, noe som vi blant annet ser gjennom band som Trio de Janeiro. Jeg hadde også eget bossa nova-band i flere år, og det lenge før Brasileiro ble til.

Sambaskole 
En viktig del av Brasileiro-konseptet var de mange teaterverkstedene og workshops hun holdt med unge og barn fra ulike skoler i Oslo og omegn.

– I 2013 fikk jeg omsider tilskudd til å spille Brasileiro på plate og til å lage flere kulturhuskonserter.

Inspirasjonen hentet hun fra en reise til en sambaskole i Rio de Janeiro, og formålet var å videreføre litt av magien fra Brasil til ungdommene her hjemme.

– Vi lever i et land som begynner å bli veldig kulturblandet. Da er det viktig å så frøene som kan bli til inspirasjon og talent. Kanskje er det en fremtidig danser i verdensklasse eller en vokalist som venter på å komme ut av sitt skall.

– Vil det gjøre deg fornøyd om du gjennom prosjekter som Brasileiro oppdager noe nytt og stort?

– For meg er det flott om det skjer. Det viktigste uansett er at de unge fikk boltret seg, vist ansvar og tatt ansvar for sin egen skaperprosess.

Tilbakekomsten
Intervjuet vårt går mot slutten. Og for Hanne Tveter, etter lang tids musikalsk verdensreise, handler neste stopp om å finne veien hjem.

– Neste plate blir en krysning mellom jazz og flamenco, og vil slippes ut i løpet av 2016.

– Nå som du er tilbake i din hjemsjanger, føler du at du har endret deg som artist?

– For meg blir det en mer en tilbakekomst enn en hjemkomst. Jeg har alltid følt meg som en jazzartist, og etter å ha gjort alt fra samba, til flamenco, til mariachi så tenker jeg det har gjort meg bedre over all, også som jazz-musiker. 

– Hva er det du har lært mest i disse årene, som du setter mest pris på?

– Først og fremst at jeg er blitt mer selvsikker. At jeg vet bedre hva jeg vil, rent kunstnerisk. Å kunne finne frem til nye sjangre, gjennom prøving, feiling, og så finne vinnerformelen gjennom å tørre mer. Rett og slett ved å finne et modigere uttrykk.

Om Hanne Tveter

Norsk artist med flere kritikerroste soloplater bak seg. Har spilt i flere musikal- og teateroppsetninger og har sju års utdanning fra Barratt Due Musikkinstitutt innenfor klassisk, jazz, bossa-nova og pedagogikk. Har bred erfaring som vokalist innen jazz og latinamerikansk musikk, blant annet med egen jazz kvintett og som vokalist i brasiljazz-bandet Borboleta. 

Utgivelser:
Elementer (2001)
My Letter (2008)
CruXando Fronteraz (2011)
Oslo-Madrid (2015)
Samba For Alle m/Brasileiro (2015) 

(Kilde: Nordic Records)