Egoismen er ikke ny. Det som er nytt er at den er blitt til politisk ideologi. Den bruker et finurlig verktøy. Det er løgnen, og slik må det bli, fordi løgn er dens næring. Løgnen gjentas til den blir en personlig sannhet, skriver Johan Gåsvatn i dette innlegget.
Foto: Justis- og beredskapsdepartementet

Hva er galt med Sylvi Listhaug?

Mens «Listhaugsaken» pågikk, ble det en slags konsensus om ikke å lage kobling til 22. juli. Det var vanskelig, fordi denne saken handlet i bunn og grunn bare om 22. juli. 

Et spøkelse går rundt i vår vestlige verden. Det har mange masker, som det bytter etter behov. Spøkelset heter egoisme. Egoismen er ikke ny. Det som er nytt er at den er blitt til politisk ideologi. Den bruker et finurlig verktøy. Det er løgnen, og slik må det bli, fordi løgn er dens næring. Løgnen gjentas til den blir en personlig sannhet. I den såkalte «Listhaugsaken» (da Sylvi Listhaug måtte forlate regjeringen) for en stund siden opplevde vi det på nytt.

Jeg er ikke ekspert på politikk. Jeg er heller ikke ekspert på ideologier, men jeg kan reflektere, og jeg vet en hel del om menneskets psyke, og hvorfor mennesker gjør som de gjør.

Listhaugsaken
Hva er galt med Sylvi Listhaug? Ingen ting er galt med henne. En flott, ung kvinne, som en gang var til stede og hørte om den nye ideologien. Budskapet var at det var politikerne som var selve problemet. Problemene i samfunnet var politikerskapt. Spøkelset hadde funnet et åpent vindu! Så hørte hun budskapet enda en gang, så bare masken, «det er oss mot røkla», og hun gjorde løgnen til sin egen sannhet.

Hvordan kan jeg vite dette? Jeg vet det ikke. Det er et scenario, men i mine yngre dager møtte jeg det samme budskapet. Jeg ble revet med av flammende foredrag, ukritisk, og uten å se bak masken. Jeg var da, mot slutten av 80-tallet, omtrent på alder med Sylvi, og syntes, som henne, at Ronald Reagan var «kul».

Mens «Listhaugsaken» pågikk, ble det en slags konsensus om ikke å lage kobling til 22. juli. Det var vanskelig, fordi denne saken handlet i bunn og grunn bare om 22. juli. Det er viktig å forstå hva som foregår. «Ren vondskap», «en tulling», var ord som ble brukt om Anders Behring Breivik. Det var befriende med en syndebukk. Han var helt alene om udåden, ble det slått fast fra etterforskningshold. Var han det? En gang var han dessverre på feil sted til feil tid. Der møtte han spøkelset, og han fikk høre om snikislamisering, og at muslimene kommer til å overta gamle Norge. Der var hans svakhet. Han trodde på løgnen, gjorde den til sin egen sannhet, og i sin egen sannhets navn måtte han aksjonere som han gjorde.

Vi fikk høre at partiet til Listhaug fikk økende oppslutning som følge av at hun gikk ut av regjeringen. Hva skjedde med disse individene? Kanskje hørte de fra Stortingets talerstol at Stortinget var en barnehage med bare noen få voksne. Det var en løgn, men de trodde på den, og dermed tøflet de av sted for å skrive seg inn til tjeneste.

Det kan ikke være lett å være Høyre i dagens politiske landskap. Kåre Willochs Høyre! Jan P. Syses Høyre (og mitt eget Høyre en gang i tiden)! Eller - er det lett?

«Punch back»
«Punch back» heter det nå fra verdens viktigste talerstol, på den andre siden av vårt «Mare Nostrum» (Atlanteren). Hva har skjedd med Amerika? Kan det være noe med rådgivningen? Sitater fra Roy Cohn, som var Donald Trumps favorittrådgiver, kan tyde på det. Vel vitende om at en løgn kan gjøres til sannhet når den gjentas, blir meningsmotstandere lett gjort til kriminelle.

Jeg vil likevel ikke fordømme Roy. Han møtte også spøkelset mange ganger. Da hadde det på seg en intellektuell maske. Han fikk lære om «winners and losers» og «destroying enemies». Dette tiltalte hans skarpe intellekt, og løpet var kjørt. Gode råd er ikke dyre, men de er sjeldne, også for presidenter. Er arven fra Abraham Lincoln brukt opp?

«Røkla»
Hvorfor har egoismen funnet veien inn i det politiske liv i den grad at den har fått sin egen ideologi? Jeg tror det finnes mange godtroende politikere innenfor disse nye partiene som ikke forstår at de samtidig støtter en ideologi som er på avveier. Hva har skjedd med de tidligere etablerte partiene, eller «Røkla» om man vil, som sto for sannhet, solidaritet og rettferdighet, eller i hvert fall ønsket å gjøre det? Det er fristende å stille seg spørsmålet: Har de unnlatt å vokte sin vingård? Eller har de kjøpslått med spøkelset? Kanskje begge deler. Og begge deler er fatale, selv hver for seg. Kanskje er det tid for å omskrive en parole: «Sannhetselskende i alle land, slutt dere sammen».

Sannhet, solidaritet og rettferdighet? Honnørord uten innhold, vil noen si. Selvfølgelig er de uten innhold, helt til de blir fylt opp. Politiske partier som har egoismen som sin grunnideologi er ikke egnet til den oppgaven. De vil måtte stå for det motsatte, og det kan aldri bli bærekraftig for et samfunn. Politikk? Er ikke det å korrigere for egoismen?