Personer som snakker om nytolkning og reform, mens de selv er ikke-praktiserende og i realiteten ønsker all islamsk praksis til livs, er lite konstruktive bidrag, skriver Tanveer Hussain i dette innlegget.
Foto: Scanstockphoto.com
Ytringer

Reformarbeidet i islam lever

Fornyelse, forbedring og endring er sentrale begreper i islam, forteller Tanveer Hussain, og nevner flere eksempler på positive bidrag i den retning.

Utrop nr. 09/2019 (07.03.2019)

Denne er tredje artikkel i serien "Reform i islam".
Tidligere saker i denne serien: 
Nødvendig med bevissthet om religiøs åpenhet og tankefeil
Trenger islam reform?

Reform er en del av den islamske lære. Det er det som gjør religionen tilpasningsdyktig. Hva slags reformer gjorde islams profet? Og foregår det reformarbeid i islams hus i dag?

«Hvert århundre vil Gud sende noen som vil fornye den religiøse forståelsen». Denne læresetning av profeten selv, er velkjent og velreferert i islamske kretser. Opp gjennom historien har mange personer bidratt til å forbedre den religiøse forståelsen. Alt fra koransk eksegese, rettsvitenskap, teologi, profetisk biografi, islamsk filosofi til åndelig retrett og tilbedelse. Alt ettersom hvilke utfordringer som gjorde seg gjeldende i samfunnet.

Reform, tajdid og islah
I følge Store norske leksikon er reform en «forandring av de bestående forhold som er, eller er ment å være, til det bedre». Statsviteren Øyvind Østerud (2014) skriver at «Revolusjon atskiller seg på den annen side fra reform, som er en langsom, kontrollert og legal endringsprosess». Reform er dermed et annet ord for stille revolusjon.

I islam er det særlig to begreper som gjør seg gjeldende. Tajdid som betyr fornyelse, brukes flittig. Ofte brukes begrepet tajdid ad-din, altså fornyelse av religionen. Det andre begrepet er islah. Ordet er nevnt flere ganger i Koranen og hadith og kan oversettes med ord som forbedre, etterstrebe og endre (Ramadan 2009).

Profetens reformer
Profeten gjennomførte en rekke vellykkede reformer i sin tid. Slaveri ble i praksis avskaffet ved at slavene fikk de samme rettighetene som sine eiere. Reformens virkning var tydeligere enn noen gang da muslimene erobret Jerusalem i år 637, og islams andre khalifah Umar ibn al-Khattab inntok byen til fots mens tjeneren hans satt komfortabelt på kamelryggen. Det var en sterk manifestasjon av likeverd.

Alkoholforbudet er et annet eksempel. Reformen ble innført gradvis. I starten gjaldt forbudet kun ved enkelte anledninger, som ved bønn. Etter hvert som folk innså ulempene samtidig som de utviklet en stadig mer åndelig tilknytning til sin skaper, ble forbudet enklere å overholde. Av hadith-litteraturen går det fram at da totalforbudet ble kunngjort, kvittet folk seg med sine gjenværende forsyninger i en slik iver og hast at Medinas gater fløt over av alkohol.

Profeten reformerte også synet på kunnskap og viktigheten av å tilegne seg den. «Søk kunnskap fra vugge til grav», «å tilegne seg kunnskap er pålagt enhver muslim», sa han. Historien om krigsfangen som ikke evnet å kjøpe seg fri etter slaget ved Badr i år 624, er meget kjent blant muslimer. Da profeten fikk høre at fangen var lese- og skrivefør ble han frigitt mot at han lærte ti analfabeter å lese og skrive.

Reform som endringsprosess
En reform har mye til felles med endringsprosesser i arbeidslivet. En leder som igangsetter endring i sin bedrift må kjenne sine ansattes hverdag. Vise forståelse for praksisen som ønskes endret, og ikke latterliggjøre den med nedsettende omtale. Videre må endringen være velment og endre folks hverdag til det bedre. Skal endringen være bærekraftig, bør den også være godt forankret i grasrota.

På samme måte må enhver reform i islam ha fotfeste i folket. Folk må se nytteverdien, samtidig som de føler eierskap. Personer som snakker om nytolkning og reform, mens de selv er ikke-praktiserende og i realiteten ønsker all islamsk praksis til livs, er lite konstruktive bidrag. Det vil være som en bedriftsleder som forfekter endring, men i realiteten ønsker å slå virksomheten konkurs. Liv og lære må til en viss grad være samstemt for å lykkes.

Flere positive bidrag i vår tid
Bushra Ishaq er en moden stemme i vår hjemlige islam-debatt. I sin bok Hvem snakker for oss? (2017) gjennomgår hun noe av det mest elementære i islam, nemlig de fem søylene. Trosbekjennelsen, bønn, faste, almisse og pilegrimsreisen. Tilnærmingen hennes er ny, og inkluderer elementer få andre har tatt med i søylene. Under beskrivelsen av den første og viktigste søylen, trosbekjennelsen, inkluderes selvfølgelig troen på én Gud og Mohammed som siste sendebud. Men i forlengelsen av dette sier hun: «Gud har gitt menneske rett til å forvalte hans skaperverk med en tillit som innebærer ansvar og kjærlighet til skaperverket. Mennesket har dermed ingen enerett til jorden som tillater oss en livsførsel som ødelegger naturen. Selv forbruk av vann omtales i lys av måtehold i Koranen (16:67)».

I forbindelse med bønn skriver hun: «Norske muslimer spøker ofte med at de følger to sett regler for ‘fem om dagen’. Det ene er helserådet om å spise fem frukter eller grønnsaker hver dag. Det andre er islams fem daglige bønneritualer (…) For meg er de fem bønnene noen minutter time-out fra hverdagslivet». I forhold til fasten skriver hun at det er «en øvelse i frihet. Det er en frihet i å kunne løsrive seg fra alt annet for å innta en tilstand av dydighet og altruisme».

I forhold til almissen skriver hun at det er «en type velferdsskatt som betales en gang i året, forutsatt at man eier en minimumsverdi av eiendom. (…) Almissen kan gis til veifarende, debitorer eller andre gode prosjekter som kommer samfunnet til nytte, blant annet prosjekter i lokalsamfunnet som vedlikehold av veier, skoler eller sykehus».

Vi ser av Ishaqs utredning hvordan omtanke, medmenneskelighet, lokalmiljø og miljøvern er vevd inn i de fem søyler. Leser man tradisjonelle beskrivelser av teologer eller vestlige islam-kjennere finner man teksten svært så teoretisk, og med få eller ingen henvisninger til dagliglivet. I tillegg omhandler søylene som oftest forholdet mellom menneske og Gud. Ishaq har inkludert det mellommenneskelige aspektet samt solidaritet og lokalsamfunn. Det er reformarbeid slik det bør være.

Usman Rana er en annen reflektert og balansert stemme i vår tid. I sin bok Norsk islam Hvordan elske Norge og Koranen samtidig (2016) skriver han om sin drøm om å utvikle en norsk form for islam. Han argumenterer for en sekulær stat som ikke gir ateismen en opphøyet posisjon, og at sekularisme ikke er ensbetydende med ikke-religiøsitet. Han tar til orde for hijab, niqab og muslimske privatskoler ved å vise til USA som har om lag 250 muslimske skoler. Han mener USAs inkludering av islamsk praksis i hverdagen vekker tilhørighetsfølelsen hos muslimene, og legger til at det amerikanske flagget vaier på toppen av de muslimske skolene. Han tar også opp utfordringer i egne rekker. Han mener at kvinner i niqab begrenser seg selv, og kan ikke forvente å ha den samme tilgangen til alle sider ved samfunnet som andre, men fastholder at et forbud mot ansiktsdekkende plagg ikke hører hjemme i et liberalt samfunn. Ranas norske islam viser også seksuelt mangfold. «Norsk islam skal ikke promotere eller støtte straff eller annen rettslig forfølgelse for homofil seksuell aktivitet», skriver han. Det er reformarbeid i ordets rette forstand.

Koranen – tolket på norsk
Den eneste fullstendige Koran-oversettelsen gjort av muslimer selv, har også nytenkning å by på. Oversettelsen tilhører trossamfunnet Minhaj ul Quran Norge, og er en fortolkende utgave som betyr at versene er supplert med en forklarende tekst i parenteser. Verset som ofte brukes som bevis på at mannen har lov til å slå sin kvinne (4:34) er nytolket. Det arabiske ordet i teksten som oversettes med å slå (dar-bann), er brukt hele 55 ganger i Koranen. Flere ganger med en annen betydning enn å slå. I dette verset er derfor begrepet å slå byttet ut med å formane, som også har utspring i det samme rotordet, dar-bann. Dette er en endring som tar hensyn til dagens muslimer, særlig de som lever i Vesten. Det gjør hverdagen deres lettere, og er mer i pakt med deres livsførsel.

Flere bøker med islams løsning på klimautfordringene er utgitt. Det snakkes om grønn jihad, med henvisning til vers i Koranen: «Ufred har spredd seg på det tørre land og havet på grunn av det menneskenes hender har fortjent (begått synder), sånn at Han kan la dem smake på noen av de (onde) handlingene som de har begått, slik at de må gi seg (30:41)». Og profeten Mohammed som sa «Om det så er din siste dag i livet, og du har en liten plante. Sørg for å få den plantet». Dette er informasjon som ligger på FNs hjemmeside (unenvironment.org), men ikke noe vi hører om i den norske islam-debatten.

Av tilgjengelige islamske klimabøker er ingen norskforfattet eller oversatt til norsk. Dette til tross for at vi i Norge ønsker å framstå som et foregangsland, hva gjelder klima- og miljøpolitikk. Det sier kanskje litt om det faktum at vi inkluderer islam kun i debatter hvor islam gjøres til en del av problemet. Nøkkelen til vellykket reformarbeid ligger kanskje i å inkludere islam når vi diskuterer løsninger.