Aps migrasjonsutvalg går i praksis inn for en strammere flyktning- innvandrings- og asylpolitikk. Men det er de siste årenes linje med fokus på global rettferdighet og åpne grenser som har vært nytt for Ap. Nå vender man tilbake til et gammelt varemerke, mener kommentarforfatteren.
Foto: Scanstockphoto
Kommentar

Når innvandringsrealismen trumfer frem

Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg vil ha tredjelandsavtaler, økt støtte til nærområdene og et nytt skille blant flyktninger. Det provoserer tilhengerne av åpne grenser. Men på sikt kan dette være et lurt realpolitisk grep av partiet.

Utrop nr. 38/2018 (04.10.2018)

For et par dager siden la migrasjonsutvalget frem sine forslag til partiets nye asyl- og flyktningpolitikk. Ifølge utvalgsleder Masud Gharahkhani er forslagene begrunnet følgende:

– Vi legger i dag fram en helhetlig sosialdemokratisk asyl- og flyktningpolitikk for den tiden vi er inne i. For å kunne motta flere kvoteflyktninger, må andelen asylsøkere som kommer til den norske grensen ned, sier han til Nettavisen.

Norsk-iranske Masud Gharahkhani har blitt flaggskipet for en ny og mer innstramingsrettet innvandringslinje i Arbeiderpartiet.
Foto: Henrik Kreilisheim

Enkelte av forslagene kan på stående fot skape oppsikt, stor oppsikt. Et av dem går på å inngå avtaler med trygge tredjeland som asylsøkere kan returneres til. Et annet går på å ha et klarere skille mellom individuelt forfulgte flyktninger og flyktninger som kommer på grunn av krig og krise. Et tredje forslag er å opprette en årlig solidaritetspott på minst fem milliarder kroner slik at flest mulig flyktninger får hjelp der de er.

Kanskje det som har skapt mest oppsikt er forslaget om at flyktninger som ikke er individuelt forfulgt kan få midlertidig opphold, uten blant annet rett til familiegjenforening. 

Frp- eller Ap-politikk?
Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Venstres Abid Q. Raja frykter A- og B-lag blant flyktninger og asylsøkere. Leder for Antirasistisk senter Rune Berglund Steen mener på sin side at Ap ikke har stått for en liberal linje på veldig, veldig lenge. Ervin Kohn, lederen for Det Mosaiske Trossamfund, og ARS-nestleder kommer også med sterk kritikk av innstillingen.

Særlig skaper forslaget om innskrenking av familiegjenforering mye bråk. Kritikerne mener det kan få negative konsekvenser for familier som flykter hver for seg og gjøre deres integreringsprosess i Norge vanskeligere. 

For Aps tilhengere av en åpen og humanistisk flyktning- og asylpolitikk er innstillingen fra utvalget og Garakhani en real kalddusj. Mange vil se dette som Frp-politikk, og at Ap nærmer seg deres politikk på feltet.

Egentlig er det motsatt.

Ser man historisk på det, har Arbeiderpartiet hatt et nært fohold til verdier som land, folk og velferd. I 1975 var det en Ap-regjering som innførte den daværende innvandringsstoppen. Innvandringsinnstramning har historiske røtter i den norske venstresiden, og kom blant annet til syne ved at man ikke ønsket import av lavkostarbeidskraft til Norge. 

Siden har det skjedd endringer. Fra å stå land, folk og velferd nært, har Ap gått i en stadig mer internasjonalistisk retning. En endring av fokus på Norge til fokus på verden har gjort at partiet tilsynelatende har snakket mer om global rettferdighet og solidaritet enn om arbeids- og barnehageplasser her hjemme. Som i andre vest-europeiske land har dette ført til at deler av den tradisjonelle arbeiderklassen stemmer på nasjonalt innrettede partier som Frp og det svenske SD.

Ap har under dagens rødgrønne styre praktisert en politikk som beskrives som streng, men rettferdig. Daværende statssekretær Pål Lønseth beskrev denne politikken overfor undertegnede i et Utrop-intervju i 2008 som "en villet politikk". Lenge før Listhaugs retoriske grep, og uheldige memer på sosiale medier, deporterte de rødgrønne folk ut av Norge, som man mente ikke oppfylte kravene til å bli i landet. 

Gammel innvandringsrealisme
Sylo Taraku, en av de andre figurene i migrasjonsutvalget, lanserte i 2016 uttrykket innvandringsrealisme i en bok med samme navn. Det var i samme året som to av høyrepopulismens største triumfer til, nemlig Brexit og valget av Trump som president i USA.

Taraku har alltid argumentert for at åpne grenser vil få samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser, og at strammere, og mer innvandringsrealistisk linje er veien å gå for å unngå store integreringsutfordringer og potensielt større samfunnskonflikter. Denne tanken følges opp av Gharakhani og utvalget. Innstramningene deres, slik jeg tolker det, handler om å kunne gi en mest forsvarlig form for integrering. Å sørge for at de som kommer hit kan bli en del av det norske samfunnet, gi av seg selv og berike Norge. Ap-utvalget har skjønt at dette ikke vil skje hvis man går inn for en modell á-la Sverige og Tyskland fra 2015. Også de landene går nå inn for en mer innstramningsvillig linje. 

Hardt, men viktig veivalg
Det er ironisk at det er to personer med utenlandsk bakgrunn, en med kosovo-albansk og en annen med iransk flyktningbakgrunn, som blåser liv i det som har vært gammel Ap-politikk, nå under merkevaren "innvandringsrealisme". Det er dette som trumfer frem i utvalgets innstilling.

Neste steg for utvalget er å få innstillingen vedtatt som lovforslag på partiets neste landsmøte. Hvis forslaget går igjennom, er dette mest sannsynligvis den innvandrings- asyl- og flyktningpolitikken som Ap vil gå til valg på høsten 2021. Jeg ser for meg at det kan gi mange stemmer, ikke bare fra de innstramningsvillige og innvandringskritiske innenfor partiet. I tillegg vil mange som ikke stemmer på Ap, ønske en strammere politikk på feltet og vil ha interesse av et Norge som kan håndtere humanitære kriser på en måte som ikke fører til sosial konflikt.

Vi kommer til å bli en sterk politisk diskusjon innad i partiet frem mot landsmøtet. Åpne-grenser-fraksjonen vil ikke gi seg uten kamp. Jeg ser for mye krangling, namedropping og diskreditering overfor de to overnevnte, om at de "trekker stiger etter seg". 

For Ap handler det til slutt om enten å fremstå som moralske voktere eller om man fortsatt vil overlate et åpent rom til Frp og andre, mer ytterligående krefter, retorisk som stemmemessig.