Kommentar

Amerikansk politikk stopper ikke ved Atlanteren. Den beveger seg videre, inn i norske rom, norske institusjoner og norske arbeidsplasser – uten at vi alltid legger merke til det.

Påstanden om at «etnisk norske» vil bli en minoritet i Norge, brukes stadig oftere som politisk alarmklokke. Men når vi undersøker tallene nærmere, forsvinner grunnlaget for konspirasjonen. Det som gjenstår, er et politisk prosjekt som snevrer inn norskhet – ikke til språk og samfunnsdeltakelse, men til hudfarge.

Flere Utrop-saker dokumenterer at personer med minoritetsbakgrunn mottar trusler når de deltar i offentlig debatt.

Regjeringen varsler kutt i stønaden som vil ramme visse innvandrergrupper. Samtidig foreslår Høyre-ordføreren i Bø i Vesterålen nullskatt.

Kan nestlederen i Nobelkomiteen, Asle Toje, bli sittende når han trekkes inn i kontaktlinjer mot Steve Bannon og det ytterste høyre i USA?

Når integrering gjøres til et kontraktsforhold med straff som virkemiddel, er det ikke bare integreringspolitikken som endres – det er forholdet mellom staten og den enkelte. Spørsmålet er hvem som egentlig skal bære konsekvensene når systemene svikter.

Asylsøkere går i årevis uten å jobbe og lære norsk. Langsomt mister de motivasjonen og arbeidsevnen. Det er en oppskrift på å havne i NAV-systemet

Flyttestrømmen fra distriktene til storbyene er en kjent trend blant innvandrere i Norge. Men i jakten på jobb og fellesskap kan vi miste noe vesentlig: mangfoldet som styrker både lokalsamfunn og integrering.

I starten av året har regjeringen bedt om offentlig utredning for å begrense uønsket sekundærflytting, noe som kan gi kommunene større innflytelse på asylfeltet.