Når hver fjerde ungdom kobler seg av demokratiet, har vi et samfunnsproblem

En ny rapport om demokratiopplæring i videregående skole burde få langt større oppmerksomhet enn den sannsynligvis kommer til å få. Mens den offentlige debatten i stor grad handler om karakterer, skjermbruk og kunstig intelligens i skolen, peker forskerne på en utvikling som på sikt kan være minst like alvorlig: Omtrent hver fjerde elev i videregående skole beskrives som demokratisk frakoblet.

Det betyr ikke at disse ungdommene er antidemokratiske. De står ikke nødvendigvis på utsiden av samfunnet, og de fleste av dem vil trolig leve helt vanlige liv. Men de følger i mindre grad med på politikk, deltar sjeldnere i samfunnsdebatten og har svakere tro på at de selv kan påvirke beslutninger som angår deres egen framtid.

I et demokrati er dette et problem som strekker seg langt utover skolepolitikken. Demokratiet er ikke bare avhengig av frie valg og sterke institusjoner. Det er også avhengig av at borgerne opplever at de har en stemme som er verdt å bruke. Når en betydelig gruppe unge mennesker mister denne følelsen av tilhørighet og innflytelse, svekkes noe av det viktigste fundamentet et demokratisk samfunn hviler på.

Demokratisk utenforskap handler ikke om innvandrerbakgrunn

Rapporten viser samtidig noe som burde få politikere til å tenke seg om før de trekker raske konklusjoner om integrering og utenforskap. Forskjellene mellom elever med og uten innvandrerbakgrunn er små når forskerne undersøker demokratisk frakobling.

Det er heller ikke innvandrerbakgrunn som framstår som den viktigste forklaringen på hvorfor noen unge føler seg koblet på og andre koblet av. Derimot peker forskerne på betydningen av politisk sosialisering, samtaler i hjemmet, skolemiljø og opplevelsen av å bli inkludert i demokratiske fellesskap.

Dette er et viktig korrektiv til en samfunnsdebatt som ofte søker forklaringer i kultur og opprinnelse. Demokratisk deltakelse handler i stor grad om erfaringer, arenaer og muligheter. Mennesker som opplever at de blir lyttet til, utvikler lettere tillit til demokratiske prosesser enn mennesker som opplever at deres perspektiver aldri når fram.

Demokratiet bygges lenge før problemene oppstår

Derfor er det grunn til å se demokratiarbeid som mer enn et spørsmål om samfunnsfag på timeplanen. Forebygging av utenforskap, polarisering og radikalisering begynner lenge før politiet eller sikkerhetstjenestene kommer inn i bildet. Den begynner i lokalsamfunnet, i frivilligheten, i ungdomsorganisasjonene, i tros- og livssynssamfunnene, i elevrådene og i mediene.

Mange unge mennesker har sterke meninger om samfunnet de lever i. Utfordringen er ikke nødvendigvis mangel på engasjement, men mangel på arenaer hvor engasjementet blir tatt på alvor. Dersom unge opplever at ingen lytter, at etablerte institusjoner er utilgjengelige eller at deres erfaringer ikke har plass i offentligheten, øker risikoen for at avstanden til samfunnet blir større.

Det er nettopp derfor ytringsfriheten ikke bare er et juridisk prinsipp, men også et inkluderingsverktøy. Unge mennesker må oppleve at det finnes demokratiske kanaler hvor de kan uttrykke frustrasjon, kritikk og uenighet. Alternativet er ikke taushet. Alternativet kan være at sinne og frustrasjon finner andre uttrykk enn de demokratiske.

Når unge opplever at ingen lytter, øker risikoen for at avstanden til samfunnet blir større.

Sivilsamfunnet og mediene er en del av løsningen

I en tid preget av økende polarisering internasjonalt burde derfor myndighetene investere mer, ikke mindre, i demokrati- og ytringsfrihetsarbeid. Sivilsamfunnet må styrkes, ikke svekkes. Frivillige organisasjoner som arbeider med samfunnsdeltakelse, debatt og medborgerskap bør sees som en del av samfunnets demokratiske beredskap.

Det samme gjelder mediene. Lokale og nasjonale aviser har en viktig rolle som inngangsport til offentligheten. Særlig gjelder dette medier som aktivt slipper til stemmer som ellers sjelden høres. For mange unge kan et leserinnlegg, en kronikk eller et intervju være den første erfaringen med å delta i samfunnsdebatten. Slike erfaringer skaper tilhørighet. De lærer unge at uenighet kan uttrykkes med argumenter, ikke med trusler eller vold.

Et ansvar vi ikke kan skyve fra oss

Når forskerne nå forteller oss at hver fjerde ungdom står i fare for å koble seg av demokratiet, bør spørsmålet ikke være hva som er galt med ungdommen. Spørsmålet bør være om samfunnet tilbyr nok arenaer hvor unge mennesker faktisk kan koble seg på.