Foto: Getty Images
Frivillighet Norge samler 24. september minoritetsorganisasjoner og beredskapsaktører til et fagprogram om hvordan mangfold kan bli en ressurs i kriser og usikre tider.
På programmet står blant annet demokratisk beredskap, minoritetsstress, brobygging og erfaringer fra koronapandemien. Samlingen aktualiserer et spørsmål som i liten grad er kartlagt nasjonalt: Har trossamfunn, diasporaorganisasjoner og andre minoritetsmiljøer en formell rolle i kommunenes beredskapsarbeid?
Kommunene skal samarbeide med lokale aktører
Kommunene har et lokalt samordningsansvar for beredskap. Det innebærer blant annet samarbeid mellom kommunen, offentlige myndigheter, næringslivet og frivillige organisasjoner. DSB peker på kommunale og interkommunale beredskapsråd som en viktig arena for slikt samarbeid.
I en ny veileder skriver DSB at frivillige organisasjoner kan være representert i kommunale beredskapsråd. Også Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn nevnes som mulige deltakere.
– Å kjenne hverandre og forstå hverandres ulike kapasiteter, gir merverdi for alle – både i det forebyggende arbeidet og når vi virkelig trenger det, skriver DSB.
DSB anbefaler også at kommunene har systematisk oversikt over hvilke lokale ressurser som kan mobiliseres. Det kan være frivillige, foreninger, lokale nettverk og andre aktører som ikke nødvendigvis sitter fast i selve beredskapsrådet.
Kan nå mennesker myndighetene ikke når
Erfaringene fra pandemien viste hvor avgjørende lokal tillit og språk kan være når myndighetene skal nå hele befolkningen med viktig informasjon.
I en krise kan minoritetsorganisasjoner sitte på ressurser som går langt utover oversettelse. De kan kjenne personer som trenger særskilt oppfølging, disponere lokaler, organisere mat og transport eller raskt spre informasjon gjennom nettverk som kommunen selv ikke har direkte tilgang til.
Utrop har tidligere reist spørsmålet
I juli skrev samfunnsdebattant Jasvinder Sadana i et innlegg i Utrop at norske myndigheter burde kartlegge den praktiske kapasiteten i trossamfunn og diasporaorganisasjoner på samme måte som andre frivillige beredskapsressurser. Innlegget tok utgangspunkt i hvordan et sikhmiljø i India mobiliserte mat, ly og praktisk støtte under en større demonstrasjon.
Forfatteren understreket samtidig at han ikke hadde dokumentasjon på hvor stor tilsvarende kapasitet er i Norge. Han etterlyste nettopp en systematisk kartlegging framfor antakelser.
