Barn kan finne alt på nettet – unntatt språket for følelsene

Teknologigantene har gitt barn og unge nærmest ubegrenset tilgang til informasjon. Samtidig risikerer en generasjon å miste noe langt vanskeligere å erstatte: språket for følelser, kultur, tilhørighet og mening.

Min noen-og-åtti år gamle tante er tidligere barneskolelærer, enke, mor, bestemor og oldemor. Hun forteller meg at mange av hennes kulturelle referanser er fremmede for barnebarna og oldebarna. De lytter nysgjerrig når hun spiller musikk og forteller dem om Porgy and Bess, Hamsun, Tarjei Vesaas og Hjalmar Gullberg.

Hun og hennes generasjon har et språk for følelser som blant annet uttrykkes gjennom referanser til litteratur, dikt, musikk, kunst og dannelse. Det er et språk skolen i stadig mindre grad tar ansvar for å formidle videre til neste generasjon.

Alt blir til «innhold»

Teknologigantene har inntatt både sinnene og kroppene våre. Mange kjenner nærmest abstinens og fantomsmerter når mobilen ikke er innen rekkevidde. Samtidig har Big Tech bidratt til å redusere de særegne språkene innen litteratur, dikt, teater, musikk, billedkunst og film til ett flatt begrep: «innhold» – eller content – som skal konsumeres på skjermer.

Men kunst og kultur er mer enn innhold. Skjønnheten og dybden i billedkunst, dikt og litteratur lar seg vanskelig redusere til det som passer inn i en endeløs digital strøm. Det samme gjelder den transformative og eksistensielle kraften som kan finnes i religiøse og filosofiske tekster.

Forflatningen av språket på skjermene kan bidra til at barn og unge blir værende i et begrenset norsk og engelsk ungdomsspråk. Det kan fungere godt til kommunikasjon på sosiale medier, men gir ikke nødvendigvis et tilstrekkelig grunnlag for videre språklig og faglig utvikling.

Et språk i utvikling skal gjøre elever i stand til gradvis å bevege seg inn i mer avansert faglig og akademisk forståelse. Det skal også åpne døren til kunst, kultur og de forskjellige dannelsesspråkene som tidligere generasjoner har utviklet.

En generasjon på jakt etter mening

Samtidig vokser en ny generasjon opp i en tid preget av økonomiske og sosiale forskjeller, politisk apati, polarisering, sinne og politiske systemer som mange opplever som irrelevante. Ensomhet og psykiske plager er blitt sentrale samfunnsspørsmål. I tillegg kommer en følelse av kynisme, spirituell tomhet og, for noen, nihilisme.

Journalisten og forfatteren David Brooks argumenterer for at livet bør være en utforskning fra en trygg base – økonomisk, sosialt, politisk, emosjonelt og spirituelt. Han etterlyser en mer positivt orientert humanisme som motvekt: mer varme, glede og menneskelig nærhet.

Brooks illustrerer poenget med en scene fra filmen Good Will Hunting. Psykologen, spilt av Robin Williams, møter det briljante, men følelsesmessig avstengte unge geniet spilt av Matt Damon. Den unge mannen kan imponere med kunnskapen sin, men utfordringen er en annen: Kan han fortelle hvem han selv er? Kan han sette ord på det han føler?

Det er nettopp et slikt språk barn og unge trenger.

Kunnskap er mer enn informasjon

Varmen og begeistringen som kan hentes fra humanisme, dannelse og møtet med det lekende menneskets utfoldelse i kunst og kultur, kan være en motvekt til mørkere sider ved det digitale maskineriet.

Overvåkningskapitalismen bygger på forretningsmodeller der oppmerksomheten vår har økonomisk verdi. Algoritmer kan belønne innhold som vekker sterke reaksjoner, og digitale plattformer kan dermed bidra til konflikt og polarisering fremfor fellesskap, nærhet og gode relasjoner i det virkelige livet – IRL.

Kunstig intelligens gjør denne utfordringen enda tydeligere. Ved hjelp av KI og algoritmer kan elever få tilgang til enorme mengder informasjon på sekunder. Men tilgang til informasjon er ikke det samme som å tilegne seg kunnskap.

Kunnskap bygges steg for steg. Elever må gradvis utvikle forståelse og lære seg fagspråk som er forankret i faglige tradisjoner og profesjonskulturer. Hopper man over denne prosessen, risikerer elever også å gå glipp av muligheten til å utvikle faglige og kulturelle identiteter i fellesskap med andre.

Et språk for følelsene

Barn og unge trenger derfor humanismen som finnes i de forskjellige språkene innen litteratur, dikt, teater, billedkunst, musikk og andre kunstformer.

For min tantes generasjon var kultur og dannelse også et vokabular for følelser, gjenkjennelse og fellesskap. Dette vokabularet var riktignok aldri like tilgjengelig for alle deler av befolkningen eller alle sosiale klasser. Men det eksisterte som et ideal og som noe skolen kunne åpne døren til.

Det finnes fortsatt skoler og lærere som formidler kulturarven fra tidligere generasjoner videre. Altfor ofte skjer det imidlertid ikke på grunn av, men på tross av rådende tanker og normer i norsk skole – og takket være en bemerkelsesverdig seighet i lærernes profesjonskultur.

De voksne har et ansvar

Vi kan ikke overlate barnas kulturelle og emosjonelle utvikling til teknologiselskaper hvis fremste oppgave er å holde oppmerksomheten deres lengst mulig.

Når kunst, litteratur, filosofi og kultur forsvinner fra barnas hverdag, mister de ikke bare kunnskap om tidligere generasjoner. De risikerer også å miste deler av språket som gjør det mulig å forstå seg selv og andre.

Big Tech kan bidra til å frata den oppvoksende generasjonen et språk for følelser, nærhet og bånd til tidligere generasjoner – og dermed også tilgang til noe av deres følelsesliv, livsklokskap og fellesskap.

Det er en arv vi voksne ikke har rett til å fraskrive oss ansvaret for å gi videre.