Foto: Presse
Når Vladimir Putin fører krig mot Ukraina, rammer konsekvensene langt utenfor landets grenser. Når Donald Trump sender USA i krig mot Iran sammen med Israel, blir også mennesker på andre kontinenter utsatt for følgene. De har ingen innflytelse over krigsmålene, men kan likevel miste muligheten til å spise seg mette.
I Norge diskuterer vi hvordan krigene påvirker bensinprisen, renten og handlekurven. Det er reelle bekymringer, særlig for dem som allerede har dårlig råd. Men for mennesker som bruker nesten alt de har på å overleve, kan den samme prisøkningen bety at et måltid forsvinner. Avstanden mellom storpolitikken og en tom tallerken er kortere enn vi liker å tro.
For mennesker i Norge med familie i kriserammede områder er dette også en personlig belastning. En telefon fra slektninger kan handle om mat, medisiner eller penger til å komme seg i sikkerhet. Familier og frivillige nettverk kan bidra mye, men de kan ikke forventes å erstatte et internasjonalt hjelpeapparat som bygges ned.
Krigen følger maten helt fram til bordet
Russlands fullskalainvasjon av Ukraina viste hvor sårbar verdens matforsyning er. Forstyrrelser i handel og produksjon forsterket prispresset i en verden som allerede var preget av pandemien. Verdensbanken påpekte i 2022 at fattige husholdninger rammes særlig hardt av matprisøkninger fordi maten tar en større del av inntekten deres. I bankens beregninger brukte mennesker i ekstrem fattigdom rundt to tredeler av ressursene sine på mat.
Dette er avgjørende for å forstå hvem som betaler for krig. En velstående familie kan kutte i ferier eller utsette et kjøp. En familie som allerede har skåret forbruket ned til det aller nødvendigste, har ingen tilsvarende reserve. Den må spise mindre, velge dårligere mat eller bruke penger som skulle gått til medisiner og skolegang.
Iran-krigen rammer gjennom flere av de samme mekanismene. Verdens matvareprogram beskriver hvordan utrygge handelsruter og økte drivstoff- og fraktkostnader presser matprisene opp langt utenfor Midtøsten. Land som er avhengige av å importere mat, energi og gjødsel, er særlig utsatt. Dyrere eller utilgjengelig gjødsel kan dessuten svekke kommende avlinger.
Dermed kan krigen ramme både dagens måltid og neste sesongs innhøsting. Det er heller ikke nødvendig at butikkhyllene er tomme for at mennesker skal sulte. Maten kan finnes på markedet, samtidig som familien utenfor ikke lenger har råd til å kjøpe den.
Krigens rekkevidde kan ikke måles bare i hvor langt missilene flyr. Den må også måles i hvem som ikke lenger har råd til mat.
Hjelpen svekkes når den trengs
Samtidig krymper sikkerhetsnettet. Ifølge ALNAPs rapport State of the Humanitarian System 2026, omtalt av The Guardian, anslås 64 millioner færre mennesker å ha mottatt humanitær hjelp i 2025. Finansieringen falt med 30 prosent fra 2022 til 2025, til anslagsvis 33,3 milliarder dollar.
Anslaget over hjelpmottakere må ikke forveksles med en opptelling av mennesker som sulter. Humanitær hjelp omfatter også blant annet helsetjenester, husly og beskyttelse. De viser hvor svekket hjelpeapparatet var allerede før denne krigens belastninger kom i tillegg.
Det er møtet mellom disse utviklingstrekkene som er så alvorlig: Krig kan gjøre flere avhengige av hjelp, samtidig som politiske budsjettvalg gjør hjelpen mindre tilgjengelig. Når transporten også blir dyrere, rekker pengene kortere. Mennesker i nød rammes både av at deres egne penger mister kjøpekraft, og av at organisasjonene som skal hjelpe, får mindre å tilby.
Sult har mange årsaker, fra lokale konflikter og ekstremvær til fattigdom og dårlig styresett. Putin og Trump gjør dette verre.
De nærmeste får mer ansvar og mindre støtte
Rapporten peker også på at lokale organisasjoner og diasporanettverk tok større ansvar, samtidig som lokale aktører var blant dem som ble hardest rammet av kuttene. Kvinner, barn, eldre og fordrevne var særlig utsatt.
Det burde utfordre hvordan vi tenker om bistand. Organisasjoner med lokalkunnskap, språk og tillit kan ha forutsetninger som store internasjonale aktører mangler. Når de får mer ansvar uten forutsigbar finansiering, risikerer vi at «lokalt eierskap» blir et pent uttrykk for å overlate regningen til dem som har minst.
Norge må svare på hvem vi faktisk når
Norge bør derfor måle innsatsen i mer enn bevilgede milliarder. Regjeringen bør kunne fortelle hvor mange mennesker norskfinansierte programmer når, hvordan dette har endret seg, og hvilke tjenester som faller bort. Den bør også vise hvor mye som faktisk går direkte til lokalt ledede organisasjoner, og vurdere hvordan diasporaorganisasjoner kan få bedre tilgang til finansiering med tydelige krav til kontroll.
Å støtte Ukrainas forsvar og å beskytte mennesker mot sult kan være legitime og nødvendige oppgaver. Nettopp derfor må kritikken også rettes mot politiske valg i forkant som kunne ha ført til å skape krig og derigjennom forsterket nød.
Vi trenger en sikkerhetspolitisk debatt som også rommer menneskene utenfor våre egne allianser. For en familie som ikke kan skaffe mat til barna, er sammenbruddet allerede en realitet. Den kan ikke vente på at verdens ledere blir ferdige med sine strategiske regnestykker.
Putin og Trump må vurderes også etter konsekvensene av krigene deres for dem som aldri blir invitert til forhandlingsbordet. Verdens fattigste har ikke valgt disse krigene. Likevel risikerer de å betale for dem med det mest grunnleggende de har: maten som holder dem i live.
