Snart 50 millioner miljøflyktninger?

Ørkenspredning, forurensning, flom og tørke: I dag flykter flere mennesker fra menneskeskapte miljøødeleggelser enn fra krig. Som en følge av global oppvarming kommer antallet på miljøflyktninger til å øke til over 50 millioner innen 2010, ifølge FN universitetet i Bonn. Er det på tide å snakke mer om miljøflyktninger?

Ordet miljøflyktning virker nytt, men det er det ikke. Det dukket først opp i et FN-dokument i 1985. Det virker nytt fordi norske aviser har skrevet lite om dem. Ordet klimaflyktning dukker faktisk oftest opp i forbindese med reportasjer om norske pensjonister i Spania. Derimot har mange forskere jobbet med dette temaet. Både akademikere og humanitære organisasjoner krever at miljøflyktninger bør anerkjennes som flyktninger på samme måte som krigsflyktninger. Den gjeldende definisjon av flyktning i FNS flyktningkonvensjon fra 1951 bør utvides.

Miljøflyktninger har også vært et tema for prosjektet RegClim ved Universitetet i Oslo som fokuserer på klimaendringer i Norge. Professor Trond Iversen, leder for prosjektet, mener nemlig at framtidas miljøflyktninger kan være nordmenn, spesielt folk på Vestlandet og i Nord Norge. Framtidas klima vil være varmere og betydelig våtere med flere sterkere stormer. Nordlendinger som klimaflyktninger nevnes også i en rapport fra Forskningsrådet (2002): Etter flere år med “begredelig vær” på slutten av 2020-tallet rømmer de sydover.

Dette framtidsbildet med norske klimaflyktninger er mulig, men heftet med mange usikkerheter. Det viktigste er å få diskutert spørsmålet. Vi må være forberedt:

– Når jeg forsikrer huset mitt mot brann, betyr ikke det at jeg tror det skal brenne ned, men at det vil bli for fatalt for min økonomi om det skulle brenne. Til sammenlikning er risikoen for kostbare ødeleggelser som følge av klimaendringer temmelig sikkert mye større enn at huset mitt brenner, dersom ikke noe gjøres, forklarer Iversen til forskningsmagasinet Apollon.

I andre deler av verden er miljøflyktninger allerede et faktum. FN anslår tallet på miljøflyktninger i dag til 25 millioner. Mange husker reaktorkatastrofen i Tsjernobyl i 1986. Store områder jord ble radioaktivt forurenset og kan ikke tas i bruk igjen. Over 130 000 mennesker måtte forlate hjemmene sine.

Økende tørke og ørken-
spredning har fordrevet flere millioner familier. I Nigeria går hvert år 1 350 km2 jord tapt fordi Sahara-ørkenen vokser og vokser. Klimaendringene minsker tilgangen til vann i store områder i Afrika ifølge en fersk rapport av Africa Earth Observatory Network ved University of Capetown. Også i Iran er flere tusen landsbyer blitt forlatt på grunn av ørkenspredning. Gobi-ørkenen i Kina vokser hvert år med 10 400 km2. Kinesiske forskere snakker derfor om “ørkenflyktninger”. I et intervju med magasinet Der Spiegel sa den kinesiske miljøvernministeren at miljøødeleggelsene kommer til å sette en stopper for Kinas økonomiske vekst fordi den delen av landet som kan brukes til landbruk og bosetting har blitt halvert de siste 50 årene:

– Kinas vestlige regioner er økologisk så belastet at de ikke lenger kan bære befolkningen. Vi vil være nødt til å omplassere 186 millioner mennesker. Men de andre provinsene kan ikke ta opp mer enn 33 millioner mennesker. Det betyr at Kina kommer til å ha 150 millioner miljøflyktninger.

Et av de mest kjente eksemplene er stillehavsøya Tuvalu: Øyas høyeste punkt ligger fem meter over havet. Tuvalu ble kjent som den første øya som ga opp kampen mot havstigningen: I februar 2 000 bestemte statsministeren seg for å be andre land om hjelp for å ta opp øyas 11 000 innbyggere. Regelmessig arrangerer myndighetene workshops for å forberede befolkningen om den truende faren. En liten øy utenfor hovedstaden Funafuti er allerede forsvunnet under havoverflaten. Flere innbyggere har allerede flyttet til tryggere New Zealand som har forpliktet seg til å ta opp 750 innbyggere fra Tuvalu hvert år. New Zealand garanterer dem varig opphold, bolig, veiledning og flere andre tjenester som “vanlige” innvandrere ikke får.

Flere andre øyer i Stillehavet er rammet enda sterkere enn Tuvalu. På øya Carteret i Papua New Guinea er flyttinga til naboøya Bougainville allerede i gang. Om to år vil den halvannen meter høye øya befinne seg fullstendig under vannet. Økolog Norbert Myers, en av de mest siterte forskere på dette området, går ut i fra at det kan være 162 millioner mennesker som innen år 2050 vil bli truet av havstigning – blant annet 26 millioner i Bangladesh, 20 millioner i India og 73 millioner i Kina. I tillegg kommer problemene på grunn av smeltende permafrost i arktiske strøk. Stedet Shismaref på en øy i Alaska måtte derfor forlates for fire år siden.

Vil det oppstå konflikter og kriger på grunn av de nye store befolkningsstrømmene? De fleste forskere avdramatiserer. Ruth Haug fra Noragric ved Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås har vært sammen med antropolog Kjersti Larsen på feltarbeid blant Hawaweer-samfunnet i Nord-Sudan som er blitt miljøflyktninger under tørken på 1980-tallet:

– Det er et interessant funn at tørke, sult og migrasjon ikke har ført til flere konflikter om tilgangen til naturresursene, skriver hun. Hawaweerne har en høyt utviklet kapasitet i konfliktløsning.

– Det fins bare et fåtall av eksempler på der miljøkatastrofer har ført til massemigrasjon som igjen har ført til konflikter og instabilitet i mottakerlandene, konkluderer også den amerikanske statsviteren Idean Salehyan – et poeng som flere andre forskere støtter. Om migrasjon fører til konflikt er først og fremst et politisk spørsmål.

En burde også tenke på at migrasjon ikke er noe nytt og “unormalt”. Migrasjon har vært en overlevelsesstrategi gjennom hele historien og bør derfor ikke kun ses som en reaksjon på miljøkatastrofer, mener migrasjonsforsker Richard Black ved University of Sussex.

Men i løpet av 1900-tallet er muligheten til migrasjon blitt innskrenket gjennom opprettelsen av nasjonale grenser og nasjonalistisk politikk, påpeker Salehyan. Inntil slutten av 1800-tallet kunne en bevege seg nesten helt fritt mellom landene. I dag er grensene tettere enn noensinne før. Vi ser at miljøflyktningenes problemer stort sett er et resultat av feilslått politikk. Derfor unngår mange migrasjonsforskere begrepet miljøflyktning:

– Begrepet brukes til å flytte fokuset bort fra de politiske årsakene til flukt og migrasjon. Det kan også misbrukes til å nekte disse flyktningene asyl, mener sosiolog Gaim Kibreab.

Andrew Simmens, forfatter av boka “Environmental Refugees: The Case for Recognition”, mener derfor at miljøflyktningene blir like mye forfulgt som “vanlige flyktninger”. Forfølgerne er ikke enkelte regimer, men heller den hele rike verden som driver rovdrift på de fattige lands bekostning.