Et liv uten land

I Libanon lever flere hundre tusen palestinere uten statsborgerskapets trygghet. De eldste har gjort det i snart seksti år. Amira Sadeq (41) bor i flyktningleiren Rashedieh.

En norsk venn har invitert meg med til Libanon for å besøke en venninne av seg i Rashedieh. Først må vi ha de libanesiske militærmyndighetenes velsignelse. En soldat i den libanesiske militærleiren viser oss inn på et kontor. En alvorlig mann med bart gransker passene våre, spør om mors fornavn og forsikrer seg om hvordan navnene våre uttales. Så drøfter mannen alvorlig med en enda alvorligere mann, og en rekke ganger må vi gjenta planene våre. Omsider får vi en håndskrevet tillatelse til å dra inn i flyktningleiren. Bartemannens ansikt sprekker i et stort smil når vi tar farvel.
– Hvorfor må man ha denne tillatelsen?, spør vi.
– Vel.., smiler mannen hjelpeløst.
Hans sterkt begrensede engelsk og fransk og vår manglende arabisk hindrer en oppklaring. Når vi kommer til den libanesiske kontrollposten ved Rashedieh, ser ingen på verken pass eller innreisetillatelse. Men dagen etter må jeg ut av leiren for å hente penger. Når jeg kommer tilbake, nektes jeg adgang. Tillatelsen er nemlig ikke blitt oversendt kontrollposten. Jeg trygler og spiller hjelpeløs, og de libanesiske soldatene lar nåde gå for rett.

Vel framme
– Welcome, sier den palestinske soldaten, tydeligvis glad for besøk. Avdøde president Arafat smiler mot oss fra vegger og stolper, flankert av andre helter og martyrer. Det fortsetter han med gjennom det meste av leiren. De smale gatene har avløpsrenne i midten. Kassehus i ymse størrelser, ofte med såre og sprukne steinfasader med et virvar av ledninger rundt, preger gatebildet sammen med bulkete, smårustne biler som aldri ville ha passert EU-kontrollen. Små hauger med grus og brukken stein minner om leirkrigen fra 1986; en følge av den libanesiske borgerkrigen.

Hos Amira
Vi skal til Amira Sadeq. Når vi kommer, blir det uro fordi Amira er uten hijab, og det er en mann i følget vårt.
– Welcome, smiler hun så snart hodeplagget er på plass, og omfavner sine norske venner. Vi setter oss på madrasser på et gullende rent gulv og serveres arabisk kaffe. En vifte i taket holder varmen i sjakk. Amira har kvinnelige slektninger på besøk. En av dem er mamma til nyfødte Ahmed, som alle er oppslukt av. I en hjørneseng ligger Amiras 90 år gamle bestemor Sublieh Zaidan, som Amira pleier sammen med en svigerinne. Huset har fire rom, kjøkken og bad. I ett rom sover leietakere, i det andre Amiras 19-årige datter Nina, i det tredje Amira, mannen Jamal og minsteguttene Ali og Fued og i det fjerde bestemor og 15-årige Muhammed. Om dagen varierer man oppholdsrom. Bestemor er blind, men hører som en vakthund. Hennes lidenskap er gresskarfrø; en populær snack i Libanon. Disse knekker hun med ferdigheter en fomlete nordmann kan se langt etter. Muhammed får ofte nattesøvnen forstyrret av knasende nøtter. Dette skjønner ikke bestemor, for hun sover jo hele natten.
– Jeg kan også bli lei av henne, innrømmer Amira. Hun liker å sjefe. Men i min tro får man Guds velsignelse om man tar hånd om de gamle. Dessuten setter jeg pris på å høre henne fortelle.

Fordrivelsen
Bestemor var blant de 700 000 palestinerne som måtte flykte da staten Israel ble opprettet. Med Amira som tolk beretter hun:
– Det var sensommeren 1948. Det som senere skulle bli israelske luftstyrker, angrep landsbyen vår Deir al-Kasi. Vettskremte søkte vi tilflukt under oliven- og fikentrærne på markene. Buskapen som kom fra beite, ble drept. Vi tilbrakte døgn på skjulestedene. Da det roet seg, vendte vi hjem for å hente eiendeler, men mye var stjålet. Vi fikk kun med oss ting vi kunne bære på hodet. Moren til Amira var 12 år og måtte bære tungt. Med syv barn flyktet mannen min og jeg til en landsby ved den libanesiske grensen. Derfra førte FN oss til en flyktningleir i Sør-Libanon. Vi ble plassert i telt hvor vi frøs forferdelig i et pøsende regnvær. Vi fikk tepper, brød, poteter og spaghetti. Denne maten har jeg avskydd resten av livet, sier hun.
Siden har bestemor vært statsløs flyktning i Libanon. Men hjemstedet har levd i henne, og fortsatt håper hun å bli gravlagt ved sine røtter, selv om ingen palestinere har fått oppfylt retten til å vende hjem til det som nå er Israel. Deir al-Kasi var ikke blant de 418 palestinske landsbyene som ble jevnet med jorden av israelerne. Stedet er nå gjengrodd og forlatt, men det finnes på kartet.

I landflyktighet
Amiras gjester må hjem og legge barn. Amira og Jamal legger en duk på gulvet og dekker til kveldsmåltidet. Alle i huset har et arr på størrelse med en femkrone litt over den ene ankelen på utsiden av benet. Det punktet har de presset mot det andre benets ankel dag etter dag på gulvet. Gjestfrihet er en av arabernes største dyder, så etter at måltidet er fortært, kommer mannlige slektninger og venner på besøk. Midt på gulvet står en vannflaske som alle drikker av uten å berøre tuten. Jeg prøver, men søler en del.
Jeg trekker meg tilbake til takterassen fra den uforståelige arabiske samtalen. Over hustakene kan jeg skue det innbydende Middelhavet under september-himmelen. Men skal kvinner bade der, må knær, armhuler og mage være tildekket, så det har jeg slått fra meg. Etter hvert dukker Amira opp, og jeg spør henne om livet hennes. – Jeg er født utenfor leiren i 1964, forteller hun. Faren min jobbet på en libanesisk fruktplantasje. Med arbeidet fulgte hus med borett, men elendig lønn. Det libanesiske skolevesenet er sterkt privatisert, så vi måtte gå på UNRWA-skoler, drevet av FNs kontor for palestinske flyktninger. Jeg hadde stort sett bare palestinske venner. Men faren min jobbet så hardt at han kunne betale for meg på et privat libanesisk gymnas. I 1982, året før avgangseksamen, invaderte israelske styrker Libanon. Situasjonen ble utrygg, og vi flyktet til slektninger i Beirut, så jeg fikk ikke tatt avsluttende eksamen. Men samme år fikk jeg jobb gjennom UNRWA som oversetter for Norsk Flyktningeråd, som under borgerkrigen hadde prosjekter i Sør-Libanon. Tre år senere måtte Flyktningerådet evakuere på grunn av kidnappinger i området, antakelig utført av den libanesiske sjia-muslimske militsen Amal. Da stod jeg på bar bakke. Men i løpet av denne tiden lærte norske fysioterapeuter meg opp som fysioterapeut-assistent. Dette jobber jeg som i dag på Palestinsk Røde Halvmånes sykehus i Rashedieh, sier hun.

Leirkrigene
I 1985 giftet Amira seg. Samme år trakk Israel seg ut av Beirut, og det oppstod et maktvakuum. I samarbeid med deler av den libanesiske hæren prøvde den sjia-muslimske militsen Amal å få kontroll over leirene, og PLO vendte delvis tilbake dit. De såkalte leirkrigene brøt ut. For Amira ble det et vendepunkt.
Som nygifte lånte mannen min og jeg et hus utenfor flyktningleirene. Bestemor bodde i Rashedieh, og den 30. september 1986 skulle mannen min, moren min og jeg kjøre henne hjem med vår nyfødte datter og besøke slektninger i leiren. Det var urolig stemning og sammenstimlinger av folk da vi kom dit. Moren min mente vi burde snu, men mannen min trodde det var trygt. Mens vi var der, ble Rashedieh beleiret av Amal. Vi forskanset oss hos en familie som hadde bomberom i kjelleren. I det huset var vi innestengte i fjorten dager mens kamphandlingene pågikk. Jeg hadde verken bleier eller klesskift. Enn så lenge var det mat i huset. Mannen min deltok i forsvarskampen. Etter de to ukene kom partene til en enighet. Jeg dro hjem med datteren vår, men mannen min ble igjen av frykt for å bli arrestert ved den libanesiske kontrollposten, som den gang var den kontrollert av Amal. En uke senere brøt urolighetene ut igjen. Mannen min ble skutt og drept av en snikskytter fra utsiden av leiren. Livet mitt ble lagt i ruiner.
Som enslig mor uten egen bolig, var det utenkelig at jeg skulle bo alene, så jeg flyttet hjem til foreldrene mine. Som nygift hadde jeg fått smaken på å ha mitt eget hjem, derfor trivdes jeg ikke med å bo hos dem. Jeg hadde noen friere, men ifølge vår skikk ville da svigerfamilien min overta omsorgen for datteren min, og jeg ville bare kunne besøke henne. Min svigerfamilie og jeg ønsket å forbli i familie, så løsningen ble at jeg giftet meg med Jamal, broren til mannen min. Heldigvis hadde han bodd i Libya da jeg giftet meg første gang, så vi hadde ikke opplevd hverandre som svoger og svigerinne. Ekteskapet har vært et lykkelig valg. Vi har alltid likt og respektert hverandre. Vi har et godt liv sammen, smiler hun.
Med Jamal har hun fått tre gutter. Jamal deler skjebne med mange av de arbeidsledige mennene i Rashedieh. PLO sørger for et visst underhold mot forefallende arbeid som bilvask eller fiske. Dessuten er Jamal blant de som setter sin ære i et gullende rent hus, så vaskebøtta og langkosten er hans domene.

Hjelpsomme
innbyggere
Dagen etter finner jeg meg en internettkafé ved jobben til Amira. Utenfor sitter arbeidsledige menn og fordriver formiddagen, for palestinere er nektet adgang til størsteparten av det libanesiske arbeidsmarkedet.
Etter å ha satt punktum for dagens dyst i den lille kafeen med åtte pc-er som perler på en snor, spør jeg den ansvarlige:
– Can you print?
Han rister på hodet og snakker til en pode ved siden av seg. Begge gjør tegn til at jeg skal følge gutten. Jeg kopierer dokumentet over på en diskett og blir med gutten inn på leirens bibliotek. For øyeblikket er det bare en ung kvinne der, men ellers brukes det mye til kurs- og møtevirksomhet. – Vi har dessverre ikke blekk, svarer kvinnen på spørsmålet om utskrift. Hun sier noe til gutten, som tar meg med ut igjen. Vi går trange gater bort og ned i denne halvannen kvadratkilometer store leiren. Så stopper vi utenfor et kontor. Jeg skal til å fiske opp en shilling av pungen, men han er allerede forduftet. Her får jeg utskrift, men de motsetter seg hardnakket når jeg vil betale. – Shokran, smiler jeg ydmykt. Takk. Utenfor aner jeg ikke hvor jeg er. Gatene har ingen navn. Jeg prøver å spørre tre mennesker om veien til sykehuset. Atter blir en pjokk mobilisert for å hjelpe den desorienterte utlendingen. Denne gangen er jeg føre vàr og har mynten klar før han forlater meg. Ved sykehuset rekker jeg ham den, men han protesterer kraftig. Vi blir stående og fekte og lage gryntelyder til hverandre, og jeg må innrømme at jeg gir meg.
Avskjed
– Ma’asalama, sier den palestinske vaktposten når vi kjører ut av leiren for godt. Farvel. Menneskene her er glade for å bli sett. Det er vemodig å reise når man har den friheten et pass og vanlig arbeidstillatelse gir.