Kairo – en by som tilbyr alt

En gammel mann kledd i den tradisjonelle lange kjolen, galabian, kommer bort til oss. På hodet har han surret et skjerf. – You want camels? Very cheap! I bakgrunnen rager Keopspyramiden.

Ahmed smiler, og rynkene i det brunsvarte ansiktet folder seg sammen på begge sider av den tannløse munnen. Masete kamel- og hesteeiere er etter hvert blitt en like fastgrodd del av platået som pyramidene selv. Ahmed har jobbet her i over femti år.

Omfavnes av historien
Jeg startet reisen ut til pyramidene fra Kairo sentrum. Drosjesåføren hadde tatt en brå sving og hadde stanset den utkjørte drosjen et par meter fra oss. Bak ham bremset bilene, og folk la seg over hornene. Av ansiktsuttrykket til forbikjørende skjønte jeg at mannen ble skjelt ut. Ikke at han brøy seg noe om det. – Sixty pound till Pyramids, sa han selvsikkert. Etter mye om og men endte jeg på en pris på førti pund. Pruting er en del av sjarmen her nede, for tilslutt ender det alltid med en brukbar pris og et smil med et ”for lite, altfor lite. Men Ok! Alt for deg”-melding.
Tretti minutter senere og omtrent åtte kilometer lenger bort, dukket plutselig Keopspyramiden opp rett foran oss. Majestetisk raget den i været. Bebyggelsen var nå bare et par hundre meter unna mesterverket, som Keops lot bygge for over 5000 år siden.
Ørkenen er fortsatt Faraos nærmeste nabo på vestsiden. Sanddynene ligger mykt i bølger utover mot horisonten, – foreløpig uberørt. Pyramidene er større enn jeg trodde de skulle være. Bygd opp av gedigne klosser på over 5 tonn per stykk, er det et kolossalt byggverk jeg ser opp på. Men det er mer enn et byggverk, det er flere tusen års historie og med ett omfavnes jeg av en fullstendig tidløshet. Her befinner man seg plutselig utenfor tid og rom.
Et par hundre meter lenger ned tar Sfinksen imot oss. Løven med menneskehodet har sittet her og passet på pyramidene i tusener av år. Den stolte nesen hans hadde visst nok irritert Napoloen så mye at han forsøkte å bombe den vekk. Sfinksen virker levende der han sitter stolt og selvsikker med ansiktet vendt mot øst og mottar solguden Ras varme stråler hver morgen.
En stund senere tar jeg og min norsk-egyptiske guide farvel med pyramidene. Det er praktisk å ha med noen som kjenner byen, historien og kulturen i dette landet.
Deretter går turen til Dr. Ragab Pharaonic Village. Her har den kjente egyptologen Dr. Ragab fått sin drøm oppfylt: En kunstig øy bygd i Nilen, der livet fungerer slik det gjorde for tusener av år siden. Vi setter oss inn i båten som tar oss med rundt i de kunstige kanalene. Langs kanalene har Dr. Ragab artister som viser hvordan livet fungerte den gang. Den myke kvinnestemmen fra høyttalerne på båten forklarer detaljert på engelsk hvordan ting foregikk. Vi får blant annet med oss hvordan papyrus ble laget, hvordan kropper ble mumifisert, hvordan kvinnene ble sminket og hvordan skrivere utfoldet sin kunst. Denne utradisjonelle mobile teaterforestillingen tar rundt en og en halv time.

En salig blanding
På vei ut sitter alle inntrykkene fra det gamle Egypt ufordøyd i kroppen min, og det var deilig at min guide foreslo å avslutte dagen på en faluka på Nilen. Faluka er en tradisjonell egyptisk seilbåt.
Trafikken fungerer på ett vis, til tross for stadig trafikk kork. Men egypternes yalla-konsept kommer hendig til. De tvinger den ene bilen til venstre, den andre til høyre, og vips har Keops barnebarn omgjort tofeltsvei til trefeltsvei! Trafikkregler er til for å brytes om nødvendig.
Guiden stanser for å kjøpe middag som vi skal fortære på båten, og går inn i en forretning der selgeren står med tre store pyramider fremfor seg: en av kokt ris, en av kokte linser og den tredje av kokt makaroni. Med en sleiv hives ingrediensene etter tur opp i lufta og ned i boksen. Tilslutt tilsettes tomatsaus og stekt løk.
Falukaene finner du så og si overalt langs bredden av Nilen. En mann i gallabia vifter oss ned til brygga og viser oss sine mange båter. Det er plass til 15 mennesker i hver faluka, så det er god plass til meg og min guide. Klokken nærmer seg fire, og det er fortsatt travelt i gatene. Am Ahmed bretter ut seilet som hilses velkommen av det som er av vind i storbyen. Etter noen minutter er vi midt ute i Nilen, og med ett oppdager jeg at det er stille. Trafikkstøyen fjerner seg – det er som om Nilen tuller oss inn i et bomullsklede som holder støyen borte. Synet av den myke strømmen i elven, av de andre falukaene, av de moderne byggene langs bredden på elven, og av sola som sender sine stråler utover Keops gamle by er en sann opplevelse. Egypterne selv har et ordtak om at den som en gang drikker av Nilens vann alltid vender tilbake. Det er kanskje noe i ordtaket, for atmosfæren som omringer oss der vi spiser koushari (som faktisk smakte av en annen verden!), har sin egen lunhet. En slags indre ro flommer over oss i takt med de små bølgene.

Kvelden tilbringer vi på en av byens mange nattklubber. Magedanserinnen danser til levende arabisk musikk, mens vi spiser et utsøkt måtid av vinbladruletter og kokt and. Natten er enda ung i byen som aldri sover.

Moskeer og kirker
Dagen etter starter rundturen på det egyptiske museumet i hjertet av Kairo. Det er nok gjenstander her til å fylle opp flere hundre museumer. Statuer, sarkofager, møbler og papyrusblader ligger lagvis på hyller helt opp til taket. Det må flere dager til for å gå gjennom hele museumet og få en titt på alt som finnes der. Tut Ankamon var Egypt yngste konge og døde i tenårene. Hans grav er noe av det største som noen sinne er gravet opp. Alt fra hans seng til hans ring finnes på salen som er oppkalt etter ham.
Mange korriderer lenger bort, kommer jeg frem til mumie-salen på museumet. Her ligger blant annet mumiet til Ramsis, kongen som sendte Moses ut i ørkenen for å dø. Mumiene ligger der i sine glasskister og ser i og for seg fredfulle ut. Hjernen og alt av involler er tatt ut, men ellers er det fortsatt en gåte hvordan prosessen egentlig foregikk. Selv øyevippene er på plass i mumiene av faraonene som den gang ble tilbedt som Guds reinkarnasjon på jorda.
Ute i Kairos gater går veien til den gamle bydelen. Flere hundre år gamle moskeer og kirker finnes side om side. Den hengende kirken i gamlebyen er bygd på rester av et romersk tempel, og er nylig restaurert. Kirken tiltrekker flere hundretusen turister månedlig. I området rundt denne kirken finnes mange andre gamle kirker. Etter en rask rundtur går vi innom noen av de mange souvernirbutikkene i området.
Noen kilometer lenger bort stikker vi også innom fortet som Salah Eddin bygde for snart 1000 år siden. Innenfor murene finner vi også Mohamed Ali moskeen. Det er en praktfull moské med nydelig dekorering og er tydelig et bygg fra ottomans rike. Den ligger på et høyere platå innenfor fortet, og er synlig fra andre kanter av storbyen.
Jeg trenger kaffe, tenker jeg for meg selv når jeg kommer ut. Og guiden forteller raskt at jeg har over 30 000 kafeer å velge mellom, fra de aller billigste gatekafeene til litt mer fancy moderne kafeer. Men hun foreslår at vi tar kaffen i Khan el Khalil, der basarene i byen ligger.
Basarene har sin egen sjarme med de trange smugene, de små butikkene vegg i vegg med hverandre, og de smilende selgerne. Jo, her liker jeg meg veldig godt. Kaffen drikker jeg i Al Fishawi, en av Midtøstens eldste kafeer. Den er flere hundre år gammel, og var og er fortsatt Kairos mest populære kafé. Du har ikke vært i Kairo før du har besøkt denne kafeen, mener mange her nede. Den ligger i en av de gamle smugene i basarene. Her kan du velge mellom et titalls drikker, alt fra te med peppermynte til varm kaneldrikk. Vannpipene, eller shisha som de heter på arabisk er en like viktig del av basarene. Den søte lukten av shishatobakk legger seg som noen sekunders tåke, før vinden tar den med og sprer den utover bordene.
Turen gjennom basarene fortsetter, og jeg kjøper alt fra billige sølvsmykker til utsøkt krydderblandinger. Guiden tar meg med i gatene bakenfor selve hovedbasaren, der turister utgjør flertallet av publikum. Her kommer vi til verksteder som lager resirkulert håndblåst glass, til kobberverksteder og til sølvverksteder. Enda lenger bort kommer vi til et helt restaurert område der herskapsboliger er renovert og gjort om til kulturhus. Et av de mest kjente er Beit Al Sohemi. Flere kvelder i uka er det kulturforestillinger her, med musikk, dans og diktlesing.

En dukkert i byen
Jeg våkner morgenen etter og har ikke spesielt lyst til å dra rundt på sightseeing, så jeg bestemmer meg for å shoppe. Og her i Kairo kan man shoppe i storslag. Det største shopping-, bolig- og hotellkomplekset i Midtøsten åpnet for noen måneder siden. City Star ligger i Nasr City og er en av mange sentra i denne bydelen. Her får du kjøp alt fra utsøkt designlaget keramikk, til Armani dresser og Gucci skjorter for en billig penge sammenlignet med det det koster hjemme i Norge. Jeg bruker halve dagen på å dra rundt på noen av de mange shoppingsentrene, og er vel fornøyd når jeg setter meg inn i en drosje med alle mine handleposer med nesen for hotellet. Det er mange billige hoteller midt i byen. For en 100 – 150 kroner natta får du et relativt bra hotellrom inkludert frokost.
Resten av dagen drar jeg til en av Kairos mange fem stjernes hoteller. Her kan du nemlig benytte deg av svømmebassenget mot å betale for dagsbruken. Det koster bare et par hundrelapper og da får du middag på kjøpet. Og viktigst er det at du får deg en dukkert, et velsignet avbrekk i varmen.
I morgen reiser jeg sørover for å nyte rødehavets turkisblå hav. Du behøver ikke lenger enn å reise en time med bil fra Kairo før du kan nye rødehavets vakre strender. Kanskje fortsetter jeg enda lenger sør til Luxor og Aswan for å få med meg Karnaktempelet, Abu Simbel tempelet, Luxortempelet, Hatshepsut tempelet og de mange andre faraoniske monumentene, for ikke å glemme kongenes og dronningenes dal, der de gamle konglige be begravet. Kairo er bare en del av det Egypt kan by på. Men det kan jeg kanskje skrive om en annen gang.