Ansikt i fokus: Mari Boine

Mari Boine komponerer i disse dager musikken til Nils Gaups storfilm «Kautokeino 1852». Filmen handler om opprøret i 1852 hvor rasende samer drepte lensmannen og en svensk handelsreisende, før to av bakmennene ble arrestert og deretter halshugd.

Mye å gjøre for tiden?

Jeg jobber nesten døgnet rundt i studio for å få musikken ferdig i januar. Det er alltid mye arbeid å lage filmmusikk, men også en kjempeutfordring. Det er andre gangen jeg lager musikk til film. Det begynner med at jeg leser manus og setter meg inn i historien. Så får jeg se bildene.

Du jobbet i utgangspunktet som lærer. Var det skummelt å ta spranget fullt ut og satse på musikken?

Jeg jobbet som lærer fra 1980 til 1985, men det var en naturlig overgang å satse på musikken. Selvfølgelig var det skummelt å gå fra fast jobb til å skulle livnære seg fra noe så uforutsigbart som musikk. Jeg har nå levd av musikken siden 1989 da Peter Gabriel gav ut min plate på selskapet sitt. Når jeg tenker tilbake på det, var det en selvfølge at jeg skulle satse på musikken.

Du blander mange stiler, og hadde med spansktalende rappere under solidaritetsfestivalen i sommer. Hvordan klassifiserer du selv musikken din?

Jeg synes det er spennende å blande stiler. Jeg er et veldig åpent menneske, og tenker ikke i båser. Det har kanskje noe å gjøre med at jeg kommer fra en oppvekst omgitt av mange språk, og jeg lærte fort at verden består av forskjellige kulturer. Da jeg fikk anledning til å starte eget band i 1988, visste jeg at jeg måtte ha med fløyte fra Latin-Amerika som et av instrumentene. Jeg tenker ikke at det tilhører en spesiell kultur, det finnes ikke i mitt system. Jeg søker det som appellerer til mitt hjerte. For meg er alt musikk. Språk er jo egentlig musikk.

Hvordan tror du det flerkulturelle Norge ser ut om ti år?

Jeg håper – man kan jo alltids håpe- at det er en større åpenhet enn det er i dag. At man er mindre redd det som er annerledes, og at vi lærer av hverandre og gjennom det kommer videre. Det er veldig mye fremmedfrykt som vi må bygge ned i Norge. Jeg er som norsk same både en fremmed og del av det norske, og kan kjenne på begge deler.

Jeg var i Berlin da du hadde bursdag og holdt konsert i kirken. Det var helt fantastisk å være publikummer. Er alle konsertene like bra?

Det er stort sett like bra i Tyskland, Sveits og Østerrike. Man må være åpen for å blitt tatt av musikken, og det tyske publikum er veldig åpne. Det har tatt lenger tid i å få folk til å åpne seg i Norge, men jeg får stort sett samme respons i de store byene og nordpå.

Hvor engasjert er du i innvandringsdebatten?

Kan ikke si at jeg er engasjert i debatter, men jeg engasjerer meg i det jeg gjør og står for. Jeg engasjerer meg ved å deltar i det jeg velger å gjøre, og i sammenhengen jeg setter min egen musikk og meg selv i.

Har du et mål i livet, og i så fall – hva er det?

Jeg vil synge til jeg dør. Ellers har jeg som mål i livet at våre barn får arver en verden som er levelig og at vi ikke – på godt norsk – fucker opp miljøet. Og det å holde seg unna materialismen, man blir jo spist opp av materialismen. Ikke bare i jul, det blir bare verre og vere. Det krever en bevissthet å ikke bli tatt av det.