FrPs dobbeltspill i integreringsdebatten

0Shares

FrPs politikk knyttet til innvandring og integrering er preget av det samme dobbeltspillet som på så mange andre områder. De sier én ting som kan høres forlokkende ut, men gjør noe helt annet.

Det er mange eksempler på dette:
FrP sier at innvandrere må lære seg norsk, men de kutter i norskopplæringen med samfunnskunnskap.
FrP sier at innvandrere må delta mer i det norske samfunnet, men de kutter i integreringstiltak.
FrP vil ha en mer effektiv utlendingsforvaltning, for eksempel i forhold til hjemsendelse og raskere saksbehandling, men de kutter i de etatene som jobber med dette.
Og FrP sier de vil begrense innvandringen for å heller hjelpe flyktningene i sine nærområder, men de ønsker nærmest å avvikle all uhjelp og bistand.

Alt dette er eksempler man kan finne i FrPs alternative budsjetter. Og alt dette er eksempler på dobbeltspill som FrP må bli utfordret på.
Som svar på denne utfordringen svarer FrP at deres innstramming i innvandringspolitikken ville ført til et annet antall innvandrere enn de som faktisk befinner seg i Norge. Men man kan ikke reversere dette. De som er i Norge allerede, er her, og da må det gjenspeiles i budsjettene.

FrPs kutt kan ikke gjennomføres uten at andre endringer gjøres først:
• Kuttene på integrering kan ikke gjennomføres uten at Fremskrittspartiet samtidig får endret reglene i forhold til rett til introduksjonsprogram og norskkurs. Det har ikke skjedd.
• Fra søknad om asyl leveres, til bosetting er på plass, kan det ta fra ett til flere år. Ved å redusere innvandringen vil dermed ikke denne posten kunne kuttes før om et år eller flere, eller enda lenger fram i tid.
• Dessuten vil kostnadene med hensyn til drift av mottak økes om kuttene på UDI som er foreslått av Fremskrittspartiet, ble en realitet. Saksbehandlingstiden vil øke som en konsekvens av UDI-kuttene.
• Kutt i språk- og samfunnsopplæring gjør det enda vanskeligere å kvalifisere innvandrere for å delta i arbeidslivet. Det vil i sin tur føre til flere sosialhjelpsmottakere. Dette gjenspeiles heller ikke i budsjettet.

Det er kort sagt langt mellom liv og lære i Fremskrittspartiet.
Og så var det den nye vrien – fokuset på innvandrerkvinner og likestilling. Heller ikke her følger FrP opp med politiske tiltak – snarere tvert imot. De går imot for eksempel gratis kjernetid i barnehage som ville gitt barna muligheten til å lære norsk og mødrene muligheten til å komme ut og på norskkurs. Dette bekreftet Siv Jensen senest forrige uke i Dagsavisen.

Da gjenstår bare ønsket om redusert innvandring. FrP har programfestet at de vil at Norge bare skal ta imot maksimalt 1000 innvandrere i året. Dette er heller ikke et forslag med rot i virkeligheten.

I følge UDI var det i 2005 1013 personer fra Thailand som fikk innvilget familiegjenforening.

Ofte er dette etniske nordmenn som får familegjenforening med en ektefelle fra Thailand. Og dette er bare ett eksempel. Mennesker reiser og forelsker seg, og de ønsker å leve sammen. Hvem av disse skal ikke få komme inn i landet?

FrP går heller ikke inn for å slutte å ta imot asylsøkere som kommer til landet fordi de trenger beskyttelse. I det hele tatt sier de lite om hvilke grupper det er de vil stenge ute når de skal sette grensen sin. FrP burde bli utfordret på dette også – for er det ikke mulig å gjennomføre i praksis, er det nok et eksempel på dobbeltspill og retorikk uten innhold.

I mellomtiden kan resten av oss forsøke å føre en debatt om norsk integreringspolitikk som bidrar til å rive ned fordommer og hindringer, fremfor å bygge dem opp, og som bidrar til at flere innvandrere kan delta i samfunnet, fremfor å stenge dem ute.