For å finne ut av det spørsmålet har jeg skummet gjennom noen anmeldelser i de samme avisene som ga henne oppmerksomheten enhver selvbiograf bare kan drømme om. Og som fattig student skal jeg nok lese den når den er kommet på bibliotekets ”vi anbefaler”-hyller. Jeg må bare bli ferdig med Lars Gules “Islam og det moderne” – som dessverre ikke har fått like mye oppmerksomhet. Mon tro hvorfor? Uansett – her følger noen vurderinger, analyser og tolkninger av boka i noen av landets riksaviser:
Dagens næringsliv: Ens argumenter blir ikke nødvendigvis bedre av å brette ut seg selv: ”dette er mitt liv” kan ikke logisk oversettes til ”derfor har jeg rett”.
NyTid: Selv om noen av Hirsi Alis uttrykte mål er prisverdige, har hun valgt virkemidler som undergraver dem. Det hadde vært på sin plass med en skikkeligere vurdering av de strategiske valgene. I stedet blir butikker med juggel og halalslakteren nede i gaten igjen en del av det samme fenomenet som tvangsekteskap, æresdrap og omskjæring.
Klassekampen: Selvbiografien til Ayaan Hirsi Ali ender vel så mye på undertrykkernes som på de undertryktes side. Som bokkritiker skulle jeg ønske hun var mer nyansert. Hun må ha gjort erfaringer med forskjeller, også blant europeiske muslimer. Hvorfor bruke verbale storslegge mot alle?
Dagbladet: Like nyansert er ikke Alis skildring av sin erkjennelsesvei fra Mogadishu til vesten, fra mørke til lys, til ateistisk toppolitiker med èn sak: ”kvinneundertrykking i islamsk navn”. Ali fører en politisk kamp der hun opplever at så mye står på spill at nyanser alltid må vike for grove generaliseringer: ”Jeg gikk fra troens verden til fornuftens verden”. I følge Ali er livet helt enkelt bedre i Europa enn i den muslimske verden – for alle.
Vel, den skarpe leser merker nok at jeg har tatt de nevnte påstander ut av deres kontekster. På sitt FrittOrd foredrag sa Hirsi Ali at hun noen ganger generaliserer. At hun ser en ”verdikamp” der skillene går mellom de som forklarer situasjonen i lys av sosioøkonomiske årsaker og de som søker sosiokulturelle forklaringer. Selv tilhører hun sistnevnte gruppe. Ayaan Hirsi Ali har en del påstander som vi bør ta seriøst og vi bør absolutt debattere påstandene i dialogens ånd. At hun har valgt en uegnet form som er satt på spissen og er like støyende som de krefter hun skal angivelig bekjempe er typisk. Islamkritikk er altså kommet for å bli enten den skrives på bakgrunn av logikk eller følt smerte. Jeg gleder meg allerede til hennes neste bokprosjekt. Den vil sannsynligvis sette premisser for neste islamkritikk – uansett kvalitet.
