Samisk vinterfestival

Den sjette februar er samefolkets dag. I Oslo feires dagen med frokost på rådhuset, påfølgende flaggheising, og siden kulturelt inspirerte aktiviteter for voksne og barn. I dagene forut for, og i etterkant av samefolkets dag fant samisk vinterfestival sted. Samiske artister opptrådte ulike steder i byen.

Det var åpninger av kunstutstilling og kulturutstilling, og programmet hadde litt for en hver smak og aldersgruppe.

Søndag 4. februar var det en slags feiring av samefolkets dag på forskudd. Rammen om festivalen var snøhvit og stemningsfull blant de gamle hus og bygninger på Folkemuseet på Bygdøy. Folkemuseets faste samiske utstilling består av en torvhytte og et lavotelt, som fascinerer byboere og setter i sving fantasien. Slik har de altså bodd, i et av Norges kaldeste og mørkeste områder, tett sammen, omkring ildstedet. I dag bor mange samer i byen, og lever sine liv som nordmenn flest.

Søndag på folkemuseet var det åpning av utstillingen “Samisk samtid”, som var et spennende innblikk i samenes tradisjoner og levevis, både historisk og i nåtiden. Forskjellene mellom før og nå syntes stor. Utstillingen refererte til samenes måte å være i naturen på, der de hadde stor respekt for sine omgivelser, og oppfattet visse steiner og steder som spesielle og med en stor kraft. Utstillingen refererte til ritualene som var knyttet til det å felle en bjørn, der man viste bjørnen og naturen respekt for det den ga dem.

Den klassiske samiske sjamanen – noaiden – var også representert, og hans tromme som ble brukt til trommereiser. Dette sto i kontrast til utstillingens ironiske samtidsfremstilling, der en god lenestol sto plassert i en stue foran fjernsynet – slik samene lever i dag likner til forveksling på levemåten til etniske nordmenn.

Samenes moderne historie bærer preg av at de skulle assimileres og gjøres norske. Frem til andre verdenskrig ble deres egne tradisjoner undertrykt, og de skulle lære å snakke og oppføre seg som nordmenn. På 1800-tallet var det en økende bevissthet omkring den norske nasjon. Den gang ble samene regnet som undermåls mennesker i forhold til andre nordmenn, fordi man hadde vanskelig for å forstå deres verdier. De kunne ikke føre seg, eller tale som skikkelige nordmenn, og det sto på agendaen å få dem til å gjøre det.

Dilemmaet er klassisk over hele verden. Såkalte urfolk fordrives fra sine områder og sin tilpasning på grunnlag av økonomiske interesser. Minoriteters tro og tradisjoner utfordres og betvinges av mektige krefter.

I dag står saken noe annerledes for norske samer, som har eget sameting til å forvalte samiske interesser og rettigheter. I dag har barna krav på undervisning i sitt samiske morsmål, og også etnisk norske skolebarn får et innblikk i det samiske. Norske samer har kommet mye lengre med sine rettigheter enn samer som bor innenfor svenske og finske områder, og Norge har fått ros av FNs spesialobservatør for urfolks rettigheter for sin forbilledlige behandling av samene.

Det var etter andre verdenskrig at det snudde. Særlig var det stridighetene rundt utbyggingen av Alta-vassdraget på begynnelsen av åttitallet, som førte til at norske myndigheter innså at de måtte ta samenes rettigheter på alvor.

Der nordmenns generelle interesser ivaretas av en valgt regjering, har samene i tillegg et eget sameting som sitt interesseorgan. Og skal de kunne forhandle om sine rettigheter i Norge må de kunne snakke norsk. I de norske samenes tilfelle kan man kanskje si at det var fornorskingsprosessen som gjorde dem i stand til å stå opp for sine rettigheter og ta til motmele. Det er et paradoks, gjeldende for urfolk over hele verden, at motstanden må skje på hegemoniets premisser. Man kan altså ikke stå opp for sine rettigheter på noe særlig effektivt vis, med mindre man har lært seg motpartens spilleregler. Og underveis blir man til forveksling lik “de andre“. Lenestolen foran fjernsynet illustrerte godt en slik prosess.

Kanskje var det eksotisk også for “bysamene“ å smake på margbein og buljong kokt på reinsdyrkjøtt, slik man kunne på vinterfestivalen? Hvor mange av samene som har vokst opp i Oslo har noen gang kastet en lasso for å fange inn et reinsdyr? Det kunne man prøve på Bygdøy denne søndagen. Reinsdyret besto av en trebukk, med ekte reinsdyrhorn.

På festivalen fikk man ett møte med gamle tradisjoner som tilsynelatende går for å være “typisk samiske”. Slik man i det norske nasjonalstatsprosjektet har kalt gamle tradisjoner, ofte basert på nødvendige overlevelsesstrategier fra en annen tid, for det “typisk norske”.
Det har blitt ytret sterke meninger i forbindelse med om samene kan flagge med det samiske flagget på syttende mai, Norges nasjonaldag. En part i saken, som ser det som et høyst følelsesmessig anliggende, mener det er åpenbart at det samiske flagget har lite å gjøre på en dag som syttende mai, der man feirer frigjøringen fra utenlandsk kolonisering. Det norske flagget, og den norske identiteten er altså overstyrende i forhold til det samiske på denne dagen. Samene har opplevd seg som kolonisert av den norske staten, men har allikevel blitt imøtekommet på en god del punkter i de siste tiårene.

De har blant annet fått sin egen dag der de kan flagge med sitt eget flagg, og en egen festival der de kan feire det samiske; en slags liten nasjonaldag, i den større nasjonalstaten Norge. Under vinterfestivalen vaiet det samiske flagget i vinden, som symbol på at de har fått sitt eget, men allikevel ikke.