Kunnskapens formidler

Loveleen jobber nesten hele tiden. Sånn går det når man blir priset for arbeidet man gjør.–Jeg tok i litt med bestillingen her. Jeg er kjempesulten!

Loveleen Rihen Brenna har trosset vinterforkjølelsen for å møte meg til et intervju over et måltid sushi på Paleetkjelleren. Hun er en opptatt dame. Hun har allerede holdt et foredrag i dag, og er snart på vei for å holde et til. I tillegg er hun aktuell med boka Marasim. Det er den fjerde i rekken. Men det stopper ikke der heller. Hun gir ut enda en bok denne våren.

–Jeg har regnet på det. Og jeg har funnet ut at jeg jobber i gjennomsnitt mellom 13 og 15 timer om dagen.

Loveleen smiler mildt.

–Folk flest ser kanskje på tv og slapper av etter jobb. Jeg leser, skriver eller forbereder foredrag.

Loveleen virker likevel alt annet enn stresset der hun sitter rolig og konsentrerer seg om nudelsuppen hun har foran seg.

Hvordan kom du inn på dette med å holde foredrag?

–For 17 år siden var det en lærer som spurte meg om jeg kunne holde et 45-minutters innlegg om hvordan det var å være ungdom på norsk skole. Det var egentlig helt tilfeldig at jeg ble spurt, og jeg hadde aldri holdt noe foredrag før heller. Jeg snakket foran rådgivere og skoleledere om hvordan det var å ikke få lov til å være med på leirskole, og hvordan det var å ha behov for hjelp med lekser; med lærere som ikke hadde nok tid og ikke skjønte noen trenger annerledes hjelp enn andre. Jeg kom til Norge fra India som fireåring og hadde foreldre som ikke kunne hjelpe meg med lekser for eksempel. Jeg la veldig vekt på at jeg skulle ønske at det hadde vært mer dialog med foreldre og lærere.

Etter det første foredraget gikk jungeltelegrafen, og Loveleen fortsatte å holde foredrag og kurs om flerkulturelle spørsmål. Det utviklet seg til å bli en heltidsjobb og hun er i dag leder for sitt eget konsulentfirma. Hun sluttet heller ikke å være engasjert i tillitsforholdet mellom hjem og skole, og har i tre år vært leder for Foreldreutvalget for grunnskolen i Norge.

–Man må skape dialog mellom hjem og skole, hvor skolen anerkjenner foreldre som en ressurs. Også de foreldre som ikke kan et ord norsk eller har kjennskap til norsk kultur kan være støttespillere for sine barn. Det kan de gjennom å vise positive holdninger til skolen og interessere seg for skolearbeidet.

Og det er nettopp den flerkulturelle skole som er tema for Loveleens nye bok som skal komme ut en gang på vårparten. Nå er hun imidlertid spent på mottakelsen til boka Marasim. Hennes forrige bøker har hatt både indiske og en norsk tittel; hun vil gjerne finne ord som kan nå ut til mange og vekke nyskjerrighet. Ordet marasim er arabisk for relasjon.

Hva slags forarbeid gjorde før du begynte å skrive? For dette er jo en praktisk veiledningsbok?

–Det er en bok som først og fremst handler om kommunikasjon mellom mennesker, med hovedfokus på sykepleiere og helsesøstre. Jeg har holdt en del foredrag for helsearbeidere opp gjennom tidene, og hatt dialog med helsesøstre og sykepleiere på ulike nivåer. Gjennom det arbeidet jeg har gjort i lang tid har jeg kartlagt hvilke problemstillinger de er opptatt av; hvilke utfordringer møter de i hverdagen. Deretter kontaktet jeg folk med relevant kompetanse for å kunne fullføre boken.

Loveleen håper at boka skal bli pensum for sykepleier og helsesøsterutdanningen. Men ettersom mye av boka er generell og handler om ungdomstid og barneoppdragelse, mener hun den kan benyttes av blant annet sosialarbeidere.

–I denne boka har jeg hatt fokus først og fremst på personer med en annen flerkulturell bakgrunn; men når man leser den og ser hva som binder mennesker sammen, så handler det egentlig om møte mellom mennesker uavhengig av kulturell bakgrunn; for mye er likt. Jeg har prøvd å nyansere i boka at flertallet lykkes, men at man vil alltid møte utfordringer. Dermed har jeg i boka gitt veiledning og verktøy som kan brukes i ulike situasjoner.

Et av temaene i boka er blant annet gutter og jenter med flerkulturell bakgrunn i sårbare situasjoner.

–Det jeg har hovedfokus på der er det å vokse opp som en del av en minoritetsgruppe i et land; mange foreldre har ikke den kjennskapen. De har vært en del av et storsamfunn i hjemlandet, så de har ikke samme erfaringen som barna får. En annen ting er jo de tapene et barn opplever i forbindelse med flytting.

Du har tidligere uttalt at du sammenligner din egen bakgrunn fra to ulike kulturer som et indisk teppe uten synlige tråder. At man kan knytte bånd mellom kulturer uten at det blir knuter. Bruker du mye metaforer i språket ditt?

–Ja, jeg snakker mye i bilder, både i bøker og foredrag; jeg tror det har mye å gjøre med at jeg kommer fra et ikke-akademisk hjem, hvor det var veldig mye fortellinger og muntlig tradisjon. Og jeg har merket at mennesker med annen kulturell bakgrunn har mye mer fortellinger og metaforer i sitt språk. Jeg tror at når man skal formidle kunnskap, er det kanskje lurt å bruke mer bilder enn bare fakta Fortellinger er noe folk husker, og mye informasjon kan bli gitt i ett enkelt bilde.

Loveleen legger fra seg spisepinnene et øyeblikk og smiler.

Loveleen mener det er flere foreldre med flerkulturell bakgrunn som har bodd flere tiår i Norge, men fremdeles bare drømmer om å flytte tilbake til hjemlandet.

–Når man i tankene fortsatt bor i hjemlandet påvirker dette foreldre-barn relasjonen og motivasjonen for å lære språk og bli integrert i samfunnet.

For å forklare alvoret i situasjonen til foreldre fra både minoritets- og majoritetsfamilier bruker Loveleen metaforer.

–Jeg spør dem: har dere noen gang kjøpt et frukttre fra et hagesenter? Da er det ofte flere som nikker. Så sier jeg: da har dere sikkert lagt merke til at røttene på treet ofte er pakket inn i en plastpose. Når man rykker opp en plante fra en jord for å omplante den i en ny jord, så må man beskytte den delen av planten som tar opp næring. Det samme skjedde når dere flyttet til Norge fra hjemlandet deres. Dere ble rykket opp fra en jord og skulle omplantes i ny jord. Og da, helt ubevisst, begynner dere å få en plastpose rundt røttene. Dere begynner å tviholde på språket, kulturen og tradisjonene. Dere får sterke følelser overfor landet dere har forlatt og nettverket dere har forlatt. Og på den måten begynner dere å beskytte deres identitet og deres kjerne og får en plastpose rundt røttene. Men hvis dere har bodd her i tredve år uten å ta av plastposen; hva skjer med treet da? Og hva skjer med fruktene på treet? Et frukttre blir ikke bedømt ut fra røttene på treet, men på fruktene treet bærer. Og da pleier jeg å si at kanskje det er på tide å ta av plastposen og få rotfeste i ny jord.

Loveleen snakker mellom sushibitene.

–Så henvender jeg med til de nordmennene som sitter og hører på og sier; forutsetningen er at det ikke blåser kalde vinder og at det ikke er tele i jorden
Du har vunnet to priser før; Ole Viig- prisen for å være brobygger i 1997 og Integreringsprisen i 2002. Hvordan føltes det?

–Jeg satt med en opplevelse av, jøss, er det så viktig det jeg gjør? Så følte jeg at det egentlig var da jobben begynte. Jeg fikk en bekreftelse på at jeg er i riktig retning; og må fortsette å jobbe for å nå målet. Så da er det bare kjøre på og jobbe videre.

Loveleen har nemlig ikke noe planer om å kutte ned på arbeidet. Når hun en gang pensjonerer seg gleder hun seg til å jobbe som frivillig i Røde Kors på heltid.

Loveleen tenker seg litt om.

–Egentlig skulle jeg ønske at det fantes en pris for arbeid med barn og unge.

Hun ler godt før hun fortsetter.

– Så kan jeg få den når jeg blir pensjonist!