Den europeiske og afrikanske byttehandelen

0Shares

Dette høres ikke som for mye å love. Men mange migranter som ikke får tillatelse til å bli der de ønsket å bo, er slett ikke alltid velkomne tilbake til opprinnelseslandet. Derfor har EU-land og en del opprinnelsesland inngått det som på engelsk kalles ”readmission agreements” – fra ordet readmit – å slippe inn igjen. I en del av disse avtalene gjøres u-hjelp avhengig av om opprinnelseslandet tar migranter tilbake. Avtalene er ledd i en tendens siden 1990-tallet der EU forsøker å utøve migrasjonskontroll på utsiden av EUs grenser. Tendensen har oppstått parallelt med utvidelsen av EU østover og sørover. I tillegg har EUs interne grenser samtidig blitt mer porøse på grunn av annet Schengenavtalen. Ett eksempel på følgene av mindre intern grensekontroll i EU er vanskelighetene med å gjennomføre Dublin-konvensjonen.

Dublin-konvensjonen ble opprettet i 1990 og handler om hvordan asylsøknader skal fordeles mellom EU-land. I følge konvensjonen skal det første landet en asylsøker kommer til i EU, behandle asylsøknaden. Dersom for eksempel en migrant emigrerer fra Marokko til Frankrike gjennom Spania og først blir ”oppdaget” i Frankrike, skal asylsøknaden hans eller hennes behandles i Spania. Men i praksis har transittlandene som migrantene har krysset i EU vært motvillige til å ta tilbake migrantene. Å implementere Dublinkonvensjonen har også blitt vanskeliggjort både av at det vært vanskelig å dokumentere reiserutene skikkelig, og av intrikate prosedyrer. EU har som løsning i økende grad opprettet avtaler med såkalte ”trygge tredjeland” som migrantene har krysset på vei til Europa og som EU som ikke anser som farlige for emigrantene.

Avtalene med ikke-EU land om å ta tilbake migranter i bytte mot u-hjelp har altså ikke bare blitt inngått med opprinnelsesland, men også med transittland (land som krysses på veien). Dette gjelder blant annet nordafrikanske land, som er transittland for mange emigranter fra sør for Sahara. Hvilket utbytte har egentlig afrikanske opprinnelsesland og transittland av disse avtalene? Hvilke spenninger og motsetninger oppstår som følge av EUs forsøk på å kontrollere migrasjon utenfor egne grenser? EU-lands og nordafrikanske lands interesser står i konflikt. For det første anser både afrikanske land sør for Sahara og nordafrikanske land bistanden de får som bytte for å opprettholde strengere grensekontroll som for beskjeden til å virkelig være av betydning. Landene ser også på EUs økonomiske proteksjonisme som skadelig for Afrikas utvikling og mener at endring på dette planet kunne medført mer reelle endringer. For det andre – og dette punktet blir i følge forskeren Hein de Haas ofte ignorert – har afrikanske land ingen genuin interesse av å hemme utvandring fordi det fremmer politiske og økonomiske interesser; utvandring betyr mindre press på det interne arbeidsmarkedet og store pengeoverførsler tilbake til hjemlandene (At emigrasjon fra Afrika er utelukkende økonomisk positivt, ville være overraskende i lys av ”brain drain” effektene, men her snakker de Haas muligens først og fremst om de lavt utdannede emigrantene).

De nordafrikanske transittlandene, som har hatt økende innvandring de senere årene, har også sin egen innvandringspolitiske agenda – en agenda som går på tvers av EUs interesser.
Mange av emigrantene fra sør for Sahara som blir sendt tilbake fra EU foretrekker å bli i Nord-Afrika framfor å reise hjem. I tillegg har mange mennesker sør for Sahara emigrert med Nord-Afrika som endestasjon.

De nordafrikanske landene er ikke interessert i å bli innvandringsland og fremmedfrykten er på fremmarsj. For det tredje er de fleste nordafrikanske land (med unntak av Libya) ikke spesielt ivrige etter å utvise returmigrantene videre sørover. De Haas sier det slik: ”det er en viss motstand mot å spille rollen som Europas politimann og å deportere innvandrere fra sør for Sahara en masse.” Grunnen til dette er at landene både har sitt internasjonale ry, regionale forhold og intert press å ta hensyn til. I Marokkos tilfelle har nylige raid og kollektive utvisninger medført internasjonal skam som passer svært dårlig med landets forsøk på å forbedre sitt menneskerettighetsrykte. Sivilsamfunnet i Marokko protesterer likeledes i økende grad. Forhold til afrikanske land sør for Sahara og andre nordafrikanske land er også hensyn som må balanseres opp mot EUs forventninger. Nordafrikanske land har konkurrerende økonomiske og politiske interesser seg i mellom i å opprettholde et godt forhold til land sør for Sahara, og et slikt godt forhold kan hemmes hvis store grupper returmigranter utvises.

I Europa har avtalene som skal gjøre u-hjelp avhengig av migrasjonskontroll blitt sterkt kritisert. Blant annet uttalte britiske House of Commons International Development Committee: ”å holde tilbake bistand til land som ikke lykkes i å begrense emigrasjon, vil kun kaste [landene] inn i større fattigdom; å true med en slik tilbakeholdelse kommer til å tvinge utviklingsland til å bruke stramme ressurser på grensekontroll framfor å redusere fattigdom”. Det er også åpenbart at et fokus på retur gjennom avtaler med transittland utenfor EU – ”trygge tredjeland” – kan ta fokuset vekk fra EUs plikt til å gi beskyttelse til de som har rett på asyl.

Som et litt kjølig apropos er bistand som forsøk på innvandringskontroll noe paradoksal. Dersom bistand ikke brukes som et mål i seg selv, men som et middel til å begrense innvandring, er det et virkemiddel mot sin hensikt. En av de få tingene det er relativt stor konsensus om i forskningen på sammenhengen mellom migrasjon og bistand, er at utvikling medfører mer og ikke mindre emigrasjon, i hvert fall på kort sikt. Å flytte til et annet land krever ressurser.
Generelt sett er det ikke de aller fattigste som migrerer, men de som har nok til å karre seg av gårde. Ved økonomisk utvikling av et land får flere folk mer ressurser til å emigrere. Mange benytter seg av muligheten fordi jobbmarkedet ikke forbedrer seg i takt med økt gjennomsnittsinntekt og økt markedsbehov. Inntil inntektsnivået stiger til et visst punkt, øker emigrasjonen. Når punktet er nådd, er det bedre muligheter i hjemlandet og folk begynner å bli.
I Spania og Portugal tok denne overgangen 20 år. Dersom utviklingsbidragene skulle vise seg å ha en reell og ikke kun symbolsk betydning, slik afrikanske land antyder, ville flertallet av EUs velgere hatt tålmodighet til å vente i minst noen tiår på at innvandringen skulle gå ned?