Å sette seg selv i bås

0Shares

Finskiranske Malkki er en av få antropologer som har gjort feltarbeid blant flyktninger. I ett år oppholdt hun seg blant to grupper Hutuflyktninger i landlige områder i Tanzania. Den ene gruppa bodde i flyktningleir, mens den andre gruppa bodde i en by, noe som påvirket sterkt deres tenkemåter om identitet. De to flyktninggruppene hadde svært ulike syn på nasjonal identitet, historie, hjem og hjemland, og det var også forskjeller på hvorvidt de anså eksil som en kollektiv erfaring eller ikke.

Leirflyktningene så på seg selv som en nasjon i eksil, og opplevde eksilet som en moralsk vei strødd med prøvelser og vanskeligheter som til slutt ville gjøre dem sterke nok til å gjenopprette eller skape et nytt hjemland. Malkki beskriver leirflyktningenes identitet som en ”heroisert nasjonal identitet” der det foregikk en kontinuerlig kamp med å rekonstruere egen historie.

Byflyktningene derimot, hadde ingen sterk gruppeidentitet. Malkki kaller identiteten deres for ”levende kosmopolitanisme.” De så ikke først og fremst på seg selv som flyktninger, men forholdt seg til flere personlige identiteter som de vekslet på å ta i bruk. De ville først og fremst tilpasse seg bylivet. Mens leirflyktningene betraktet nasjonal identitet som en moralsk størrelse hvorpå de bygget sin egen gruppeidentitet, forsøkte byflyktningene å utfordre og omgå nasjonale kategorier, og nasjonalitet ble dermed for dem svekket som et moralsk og klart avgrenset trekk.

I følge Malkki brukte leirflyktningene sin egen limboplassering som en kilde til å bli renere og mer kraftfulle hutuer. Det midlertidige ved leiren ble rendyrket, og de så på byflyktningenes nærhet til det sekulære som noe som kunne besudle midlertidigheten til hutuen i eksil. Byflyktningene på sin side plukket fra hverandre ”den nasjonale metafysikken ved å konsekvent benekte og foraktfullt avvise spørsmål om opphav”, skriver Malkki. (Dette betyr ikke at de ikke ville reise tilbake, men at de ikke forbandt det å vende tilbake med noe særskilt moralsk.)

Det er minst to årsaker til at Malkkis forskning er interessant. For det første illustrerer den tydelig at nasjonal og etnisk gruppeidentitet ikke er et automatisk gitt og stabilt faktum, men noe som avhenger av konteksten mennesker befinner seg i. Hutuflyktningene i byen og leiren delte samme historie, men vekten de la på historien, og hvordan de valgte å fortolke den inn i sitt syn på seg selv, var forskjellig.

Alle mennesker har mange identiteter: klassebakgrunn, kjønn, religion, subkulturell tilhørighet, nasjonal tilhørighet osv, og situasjonen avgjør hvilken identitet som vektlegges. Malkkis forskning antyder at bosted avgjør om fokuset blir på nasjonal og etnisk identitet og en kollektiv nasjonal historie. Men annen forskning antyder at de samme menneskene veksler på hvordan de definerer seg selv. Antropologen Gerd Baumann gjorde feltarbeid i den multietniske bydelen Southall i London i seks år. Han fant ut at i noen situasjoner nektet southallere å la seg plassere i en etnisk bås og fremhevet sin individualitet, mens de i andre situasjoner fremhevet etnisk gruppetilhørighet. I den første typen situasjon så personene på seg selv som noen som skapte kultur. I den andre typen situasjon så de på kultur som noe de selv hadde – og som var knyttet til deres etniske bakgrunn.
Når kultur og etnisitet kobles sammen av personene selv, er det ofte knyttet til en rettighetskamp, som for eksempel når økonomiske midler til organisasjoner fordeles på grunnlag av etnisk bakgrunn, slik det ofte gjøres i multikulturalistisk politikk. Et annet eksempel er når urbefolkninger kjemper for respekt og likeverdig behandling. Undertrykte minoritetsgrupper som skaper separatistbevegelser er et tredje eksempel.
”Ens kultur” og etniske gruppeidentitet fremheves altså ofte når det har et strategisk formål. Et enkelt humoristisk eksempel på dette er utsagnet til ei skolejente Baumann var lærer for under feltarbeidet: da han irettesatte henne for å gjøre ugagn, så hun opp på læreren med bedende øye og sa: ”men lærer, jeg gjør sånn på grunn av min kultur!”

Malkkis forskning viser også noe annet viktig: at nasjonalisme og moral kobles, og at det oppstår vanskeligheter dersom man ikke befinner seg innenfor en tydelig avgrenset nasjonalstatskategori. Malkki mener få nasjonalisme-
og nasjonsforskere studerer flyktninger fordi de antar at de ikke kan studeres som representanter for ”en lokal kultur” eller ”et folk.” Hun påpeker at det er typisk at akademisk tenkning og kampanjer av humanitære organisasjoner framstiller flyktninger som det hun på engelsk kaller «bare humanity» – altså ren menneskelighet: som vesener uten kultur, som befinner seg i en avpolitisert og ahistorisk kontekst. Den underliggende antakelsen er at mennesker automatisk mister identitet, kultur og tradisjoner så snart de krysser nasjonalstatens grenser, skriver Malkki.

Fordi nasjonal tilhørighet er så viktig for hvordan vi forstår identitet i dag, mener Malkki at flyktninger befinner seg i en limbosituasjon som det er to logiske veier ut av. Den ene muligheten er å forsøke å passe inn i definisjonsrepertoaret nasjonalstatsorganiseringen stiller til rådighet; man definerer sin gruppe som en nasjon, slik leirflyktningene gjorde. Den andre muligheten, skriver Malkki, er å nekte å definere seg selv inn i nasjonale kategorier, slik byflyktningene gjorde.
Antropologen Valentine Daniel, som har forsket på tamiler som flyktet til England, fant en tilsvarende type ”opprør” mot nasjonale kategorier blant sine informanter. De flyktet fra etnisk undertrykking på Sri Lanka bare for å bli møtt med skepsis på grunn av etnisitet i England, og mange begynte derfor å revurdere og stille seg kritisk til nasjonen og staten som sådan, og å se på hjem og tilhørighet på nye måter.

Det er for øvrig ikke uvanlig når folk faller mellom to stoler i kategorisystemet av nasjonalstater at de ”velger” en kosmopolitisk identitet. Mange av de med tilhørighet til mer enn ett land opplever at kosmopolitisk identitet gjenspeiler virkeligheten deres på en mer treffende måte enn en bindestreksidentitet. I tillegg: hvorfor la seg definere som noe midt imellom to kategorier hvis man heller kan operere med en tredje selvstendig kategori? Å si ”jeg er kosmopolitt” klinger definitivt bedre og uttrykker mer selvstendig substans enn å si for eksempel ”jeg er norskpakistanskamerikansk.”