Slik er det nye livet i Norge: – Jeg vil ikke tilbake til Ukraina

I lille Sigdal kommune med 3.500 innbyggere på Ringerike hadde det ikke kommet flyktninger på flere år. Så skjedde det som forandret alt.

Den 24. februar 2022 invaderte Russland Ukraina i en eskalering av krigen mellom Russland og Ukraina som startet i 2014. Invasjonen ble det største angrepet på et europeisk land siden andre verdenskrig. Det anslås å ha forårsaket titusenvis av sivile ukrainske tap og hundretusenvis av militære tap. I juni 2022 okkuperte russiske tropper omtrent 20% av ukrainsk territorium.

Fra en befolkning på 41 millioner i januar 2022, hadde omtrent 8 millioner ukrainere blitt internt fordrevet og mer enn 8,2 millioner hadde flyktet fra landet innen april 2023, noe som skapte Europas største flyktningkrise siden andre verdenskrig.

Føler seg velkommen

Utenfor rådhuset i Prestfoss i Sigdal skinner sola. Selv om det fortsatt er snø ute, er det en vårlig stemning.

Vladyslav Gladchenko forteller om  velvilje og støtte fra det lokale samfunnet og enkeltpersoner som har hjulpet ham langs veien. Han er takknemlig for jobbmulighetene han har funnet og de positive interaksjonene han har hatt med nordmenn, inkludert hans sjef, som han beskriver som spesielt snill og støttende.

Til tross for utfordringene med språket, føler Vladislav seg velkommen og verdsatt i sitt nye hjemland.

– Jeg er veldig glad for å være her i Norge, sier han. I Ukraina jobbet han med transport og logistikk i et eget firma, med tre lastebiler og flere ansatte.

Nå har han jobb-praksis med vedlikehold av maskiner på en kjede med treningssentre. En reise fra et land til et annet og fra å være sjef, til vanlig ansatt. Men han depper ikke av den grunn. Vladislav håper at Norge er og blir hans nye hjemland.

– Jeg vil ikke tilbake til Ukraina. I Ukraina må man jobbe hele tiden. Jeg hadde kanskje ti fridager hvor jeg kunne dra til Romania og stå på ski. Nå kan jeg sette meg 50 minutter i bilen, så er jeg i Norefjell. Det er fantastisk. Da jeg kjørte over grensen fra Sverige til Norge, tenkte jeg bare wow, sier han.

Bygget opp alt

Etter flyktningkrisen i 2015-2016 ble det bestemt at kommuner med under 5.000 innbyggere ikke skulle ta imot flyktninger. Det som fantes av kommunale tilbud ble avviklet.

Så da ukrainerne kom strømmende og det ble behov for at små kommuner igjen skulle ta imot flyktninger, måtte alt settes i gang igjen.

– Vi har bygget opp alt, vi har startet en helt ny tjeneste, sier kommunalsjef Hilde Teksle Gundersen.

Vi har bygget opp alt, vi har startet en helt ny tjeneste

Fram til februar i år har kommunen rukket å ta i mot 97 flyktninger, alle fra Ukraina. Et stort antall for den lille kommunen.

– Fint at alle er fra samme land

I 2024 har politikerne sagt ja tli å ta imot 50 nye flyktninger. Det har vært mye å gjøre for å passe på at alt av regler og lovverk følges. Ikke minst fordi det har vært en del spesielle regler for flyktninger fra Ukraina.

– Så for vår del har det jo vært for så vidt veldig fint at alle er fra samme land. For da kan vi forholde oss til akkurat samme regelverk, sier teamleder Kristin Tandberg i flyktningtjenesten. Hun selv ble hentet inn da ukrainerne begynte å komme til kommunen.

Det har vært mye nytt regelverk å sette seg inn i, selv om Tandbeg hadde bakgrunn fra Nav. Men ikke minst har det vært mange møter med ulike mennesker med forskjellig historie i bagasjen.

Mange forventninger

Det har vært stilt mange forventninger til ukrainerne, om at de skulle komme raskt i jobb og bli fort integrert.

– Det er også veldig spennende, selvfølgelig. Vi fikk jo signaler om at denne gruppen var veldig språkmektig og hadde høyere utdanning .Så har vi erfart at det kanskje ikke alltid er sånn, sier Teksle Gundersen.

– Vi fikk jo veldig mange som ikke kunne engelsk i starten. Det vanskeliggjør jo alt, fordi forventningene fra myndighetene er at disse kommer seg på jobb raskt og hvert fall innen seks måneder. Men helst fortere, sier Tandberg.

– Helst skal de komme i jobb i går, det er forventningen fra myndighetene. Men så kommer de hit og for det første er det et helt nytt land, systemet er også nytt, de har barn som skal i barnehage og alt er annerledes,

Mange har også med seg en ballast hjemmefra. Noen har ektemenn som deltar i krigen. Og hverdagslige ting som å skaffe seg bankkort eller bank-id kan være en utfordring for mange.

Ikke lett

Å få ukrainere ut i jobb har ikke alltid vært lett. Ingen av ukrainerne vi møter her i den lille kommunen har fått en ansettelse der det er bedriften som betaler lønningen. Det er gjennom kommunen og ulike typer praksisordninger som sørger for at de er i jobb.

– Også er det jo ofte bedriftene egentlig som avgjør hvem de vil ha da. Vi vil jo ha de ut. Men det er jo bedriftene som velger om du får komme til denne bedriften eller ikke.

Og bedriftene krever ofte at ukrainerne skal kunne snakke noe, enten norsk eller engelsk. Ikke flytende, men at du skal kunne snakke litt.

Mange klarer seg også svært godt. Særlig merker de at flyktninger som har barn i barnehage- og skolealder raskere blir integrert og en del av lokalsamfunnet. For å skaffe seg jobb handler det også mye om ståpå-vilje og initiativ.

Meningen er at ukrainerne, som får midlertidig kollektiv beskyttelse, skal reise hjem når krigen er over.

Det er få av ukrainerne i Sigdal som ønsker det.

– Hvert fall blant våre, så er det kjempemange som kommer fra byer som er nedbomba. Så de har jo litt vanskelig å se for seg å komme tilbake til Ukraina, sier Tandberg.

Andre drar faktisk frivillig tilbake.

– Sånn er det jo også i andre kommuner, det er noen som velger å reise hjem igjen. Det har særlig med familie å gjøre, at de vil tilbake til mannen sin eller sønnen sin og at det er bedre å være i utrygghet der, enn alene her, sier Tandberg.

Mange skjebner

De har opplevd sterke møter med mennesker som har flyktet fra en grusom krig.

– Vi har sett mange skjebner nå i løpet av disse to årene, sier Teksle Gundersen.

– Vi er veldig opptatt av at de selvfølgelig skal ut i jobb, men også at de skal ha et godt liv her. Om de ter tre måneder eller tre år. At de skal bli integrert, klare å mestre hverdagen sin og ha det godt, så godt de kan, sier Tandberg.

– Det er dette vi har jobbet mest med det siste året, hverdagsmestring. Vi skal ikke være for snille eller hjelpsomme, de skal greie seg selv i størst mulig grad. og det ser vi jo at de trives veldig godt med, når de har kommet over den første bøygen, så liker de veldig godt å greie seg selv, sier hun og smiler.

Det er heller ikke til å stikke under en stol at det å havne på bygda i Norge kan være vanskelig uten bil og førerkort. Mange kommer uten lappen. Det blir et lite puslespill, når flyktninger skal bosettes for at alle skal kunne komme seg til barnehage, skole og jobb.

– Men vi er en av få kommuner som har lagt rette i reglementet vårt for et tilskudd på 25.000 og et lån på 25.000 for å skaffe seg bil. Hvis du skal komme deg ut i arbeid og hente unger i barnehagen og på skolen er det vanskelig uten bil, sier Teksle Gundersen.

De to mener integreringen og mottaket av ukrainere i all hovedsak har gått bra. Noen rasisme eller fremmedfiendtlighet forteller heller ikke flyktningene om.

– Det som vi selvfølgelig kan være litt redde for er helsetjenesten og å ha nok fastleger. Også er det det med kompetanse i tjenester. For det har det vært litt utfordringer med å få inn nok lærere for eksempel. Det har ikke penger da egentlig stått på, men å få inn kompetansen.

Stor overgang

Vi møter også 32 år gamle Hanna som kom til Norge i april 2022 med moren. De ble raskt bosatt i Sigdal.  Hun har allerede lært seg brukbart norsk.

– Jeg har språkpraksis i Sigdal kommune. Nå jobber jeg i arkivet med gamle dokumenter og på servicetorget. Også hjelper jeg til med å tilrettelegge for møter, med kaffe og sånt, sier hun.

Og forteller at det har vært en stor overgang fra arbeidslivet i Ukraina, der hun var regnskapsfører i en bank.

– Jeg må søke andre typer jobber her i Norge og bruke kompetansen på en litt annen måte. Så håper jeg at jeg kan søke drømmejobben etter å ha hatt språkpraksis, sier hun optimistisk.

Ludmila, en 37 år gammel kvinne som nylig har ankommet Norge med sin 12 år gamle sønn.

Hun har praksis på SFO (Skolefritidsordningen).

Hun er også ivrig etter å forbedre sine språkferdigheter; hun har allerede tatt ekstra kurs i norsk og engelsk.

– Jeg lærer norsk, og denne måneden har jeg også begynt med engelsk gjennom et ekstrakurs.

Går på ukrainsk kveldskole

Ludmilla og hennes sønn, Sasha, har tilpasset seg livet i Norge på forskjellige måter. For Sasha har overgangen til det norske skolesystemet vært en ny opplevelse, særlig fordi undervisningsmetodene og skolehverdagen er merkbart forskjellig fra hva de var vant til i Ukraina.

– Ukrainsk skole er veldig forskjellig fra Norge, forklarer Rydmila. Hun beskriver hvordan Sasha, som nå er i 7. klasse, har måttet justere seg til en ny pedagogisk tilnærming som skiller seg fra den mer tradisjonelle undervisningen de var vant til.

I likhet med mange barn går sønnen også på ukrainsk nettskole på kveldene.

Hun håper å ta norsk B2 allerede til våren. På nivå B2 kan deltakeren forstå komplekst språk og uttrykke seg saklig, klart og nyansert om et vidt spekter av allmenne emner og emner innenfor eget fagfelt og egne interesseområder.

Sønnen er et hestehode foran henne.

– Han snakker norsk kjempebra.

Blandede opplevelser

Flyktningene har også blandede opplevelser av å være på en så liten plass, med Trillemarka nasjonalpark og Norefjell som nærmeste naboer. Nærmeste byer er Drammen og Kongsberg, omtrent én time med bil eller opp til to timer med kollektivtransport.

– De har nok ikke bodd på så små steder, og de synes det er langt unna byen nå. Men noen synes det er kjempedeilig, og de sier at lufta er så rein. Mange ser det positive, også er det noen som synes det er litt vanskelig, for de er vant til mer tilbud, sier Teksle Gundersen.