- Norsk helt seilte med mannskap fra alle folkeslag - 26.07.2018
- Den tyrkiske Nobelprisvinneren besøkte Oslo - 07.06.2017
- En dråpe midnatt – en familiebiografi - 25.04.2017
Etter en reise til India er de fleste enige om èn ting: India etterlater et minne for livet, – en følelse av å være rikere på erfaring, på godt og ondt.
Jeg hadde lenge vært interessert i fjernadopsjon og gjorde for flere år siden en reise blant New Delhis mange barnehjem. Jeg ble fortalt at indisk adopsjonslovgivning var basert på tro, The Hindu Act. At bare barn av hinduer kunne adopteres.
Men hvordan kan man vite at et barn, etterlatt på en dørstokk i en kurv, er hindu? Og er det sant at innvandrere ikke adopterer?
Jeg fikk snart bekreftet at veggene skjulte mange hemmeligheter, blant annet skulle jeg snart treffe en kvinne bosatt i Norge, en kvinne som simulerte gravid
Heten og den illeluktende eksosen var plagsom for et par utrente skandinaviske lunger, men snart stanset rickshawen i en stille gate med noen husker og klatrestativ i hagen. Nesten gjemt bak et banyan-tre fikk jeg øye på skiltet til barnehjemmet. Det lille venterommet var dekket av bilder. Blide, mørkhudete godunger på fanget til sine, hovedsakelig, europeiske foreldre. Jeg kikket nærmere på bildene på veggen. På et kjøkkenbord sto en kartong, gikk jeg nærmere kunne jeg lese ordet ”mjölk”. Bildet bekreftet at hjemmet formidlet barn til Skandinavia. To par satt i rommet. Stemningen var nervøs. En moderne kledd kvinne med indisk utseende satt ved siden av meg. Var dette dagen hun skulle bli mor?
Inne i det gule murhuset lå tretti småbarn side om side i sprinkelsenger. Det rådet en uvirkelig stillhet. Kvinnen ved siden av meg viste seg å være fra Norge. Barnløs, høyt utdannet og ikke villig til å fortelle hva hun het. Hun var innvandrer i Norge med en sjokkerende historie:
– Mannen min tror jeg er gravid og har reist hjem for å føde barnet.
Jeg hilste på den alvorlige mannen ved siden av henne som viste seg å være en slektning.
– Mannen min truet med å skille seg om jeg ikke ga ham en sønn innen tre år. Han tenker tradisjonelt, sånn er det. I dag skal vi hente sønnen min. Jeg smilte oppmuntrende, men hun betrodde: – Jeg er vettskremt.
Det virket grusomt. Å bli tvunget av samfunnets tradisjoner til å leve på en løgn.
Indisk lov – og omgåelse av den
Bestyrerinnen, liten og sarikledt med et bestemt uttrykk i ansiktet, lot meg kikke rundt. Øynene måtte venne seg til halvmørket i den store sovesalen. Det første som slo meg var roen. Jeg hadde blitt fortalt at noen barnehjem ”puttet noe i melken” for å avlaste de ansatte. To av barna klynket. Ingen tok dem opp. Jeg turte ikke røre ved dem fordi jeg kanskje kunne smitte de svakeste med fremmede bakterier. De fleste sov. Apatiske. I et mindre tilstøtende rom lå de minste og sykeste. Blant de eldre var noen handikappede som var for store til å bli adoptert. De fleste ønsket små barn.To kvinner hadde ansvaret for alle, de hadde pene sparkebukser og så rene ut.
Barnepleierne kunne se hva jeg tenkte. – Disse barna er apatiske fordi de ikke har noen mor til å gi dem kjærlighet og omsorg, sa den ene. Jeg var glad de ikke var dopet, men sannheten var like tung. Bestyrerinnen fulgte meg rundt mens hun fortalte; indisk lovgivning tillater ikke muslimer og kristne å adoptere. Bare gifte hinduer kan adoptere. Jeg undret høylydt over hva som ville skje om en muslimsk kvinne leverte fra seg sitt barn. Løsningen viste seg å være snedig.
– Hos oss blir alle barn oppdratt som hinduer, svarte hun ettertrykkelig.
Den innstillingen måtte ha reddet mange barn fra å vokse opp i barnehjemmet. Den lille damen måtte ha gitt mange små en sjanse til å få en familie. Hun overrasket meg med sin holdning, måten hun omgikk loven på, for å gi barna en best mulig start i livet etter oppholdet i barnehjemmet.
– Barna kan selvsagt få fosterhjem om de ikke blir adoptert, men da mister de rettsbeskyttelsen en adopsjon gir. De får ikke arve, de forbigås av egenfødte barn. Ja, indiske ektepar med egne barn får ikke adoptere, la hun til. Adopsjon er bare for barnløse.
Å velge barn som i et varehus
I et lite avlukke, nærmest en entré med en bakdør, lå en syvårig gutt. Han var sterkt handikappet, men smilte stort og hvitt da han fikk øye på meg.
– De håper noen vil ha dem, det er derfor de lyser opp hver gang en utlending viser seg. Det er stort sett amerikanere som adopterer funksjonshemmede, for der borte har de muligheten til å rette på mye. Men Masood her feiler så altfor mye. – Polio, døvstum og nesten blind. Han kommer nok til å bli her, konstaterte hun uten omsvøp.
Jeg lurte på hvordan barna ble adoptert til utlandet og svaret var overraskende, for indiske ektepar hadde førsteretten. Men om et barn hadde et barn blitt avvist tre, fire ganger, fikk de utenlandske søkerne sjansen. På hvilke grunnlag takket de indiske ekteparene nei til disse hjerteknuserne?
– Jenter er ikke særlig populære her, svarte bestyrerinnen. Indiske ektepar ønsker seg en sønn som kan ta vare på dem i alderdommen. De mørke barna er heller ikke særlig etterspurte. Spesielt ikke mørke jenter.
I et land der nesten alle var mørke etter norsk målestokk, måtte jeg lure. Jeg kikket rundt. Mørkebrune øyne stirret tilbake, små barneansikter fri for mimikk og latter. – Kan du sette meg i kontakt med et indisk par som har adoptert et mørkt barn? spurte jeg.
Hun skulle prøve, selv om hun gjorde meg oppmerksom på at de aller fleste adoptivforeldre ville hemmeligholde adopsjonen. Før jeg forlot barnehjemmet, mettet av inntrykk, tok hun meg i armen og presenterte sin helt private teori.
– Vet du at de flest barna her reagerer mer positivt på far enn mor, når de møter adoptivforeldrene første gang? De vet ubevisst at de ble avvist av en kvinne. Allerede i mors liv. Dette er min teori, men nyere forskning vil vise at jeg har rett.
Fremmed blod, men lys i huden
”Aloo, kele, gobi. Hoooiii!”
Ropet vekket meg brått. Klokka var 6.00. Grønnsakhandlerene syklet rundt i gatene med kjerrer med bugnende frukt- og grønnsakfat bundet fast til bagasjebrettet. Hver og en hadde sin egen vri på ropet. I dag var det en ekstra spennende dag. Jeg skulle få møte et par som hadde adoptert et tre måneder gammelt barn. Bestyrerinnen hadde ikke klart å oppdrive noen som hadde adoptert et mørkt barn, men hun fant et par som hadde takket ja til en jente.
Sykkeldrosjen stanset utenfor et nummerløst hus. På et skilt sto det ”Privatpraktiserende i juridisk veiledning”. En smal, mørk trappeoppgang. En dør uten ringeklokke. En kvinne med et barn på armen åpnet, smilte forsiktig.
– Vi er barnløse, fortalte den eldre mannen – dette er min kones valg etter 20 års ekteskap. Hun fortalte:
– Naboene overså meg, sluttet å hilse som om jeg hadde smittsom pest. Jeg har vært som en utstøtt. De siste månedene har jeg simulert gravid.
Hun virket lettet over å få anledning til å fortelle noen om sin hemmelighet. Paret var svært ulike, han mørk, hun gusten og barnet uvanlig lyst. Var hudfargen viktigere enn barnets kjønn? Jeg kom på historien om Kali. Foreldrene til Kali ville få henne bortgiftet, men prisen på medgiften gikk alltid opp når kandidatene hadde sett hvor mørk hun var. Foreldrene måtte kompensere for denne skjønnhetsfeilen med penger. Men jo flere som takket nei, desto lavere ble Kali`s verdi på ekteskapsmarkedet. Det endte med at hun begikk selvmord.
Paret hadde flyttet 200 mil fra hjemstedet for å adoptere. Hele livet var planlagt rundt hemmeligholdelse av adopsjonen.
– Familiene våre bor langt unna og vet ikke at barnet er adoptert. Hinduer ønsker seg alltid en sønn som kan utføre begravelsesritualet når den tid kommer, og de årlige ritualene som har å gjøre med reinkarnasjon. Jenter gifter seg og tilhører en annen familie i fremtiden, derfor er sønner så viktige for oss.
Han lo, – Min kone er lys. Vi adopterte et lyst barn fordi det kunne gå for å være vårt eget. Et mørkt ville ikke passe. Utseendet spiller en stor rolle, spesielt for jenter. Lys hud har med kvinnelig skjønnhet å gjøre her hos oss.
At døtre kunne ligne sin far, hadde han ikke tenkt på, eller behøvde det ikke, jeg viste ikke. De hadde avvist et barn som var litt for mørkhudet. Ventetiden på gutter var for lang. Han hadde akseptert pikebarnet fordi hun var lys. Etter to avvisninger til, kunne det mørke barnet adopteres av et utenlandsk par. Forhåpentlig et par som ikke ville legge merke til hudens grader av mørket, kanskje helst fargeblinde.
Rita er nygift og venter sitt første barn
– I vårt land er jentebarn frarøvet en god helsetjeneste, utdanning og næringsrik mat. Takket være moderne vitenskap mister hun livet allerede i livmoren. Hun er en utgiftspost for far, brødre, onkler.
Hun siktet til fosterdiagnostikk. Et økende antall kvinner som har råd til det, praktiserer selektiv abort slik at den førstefødte alltid blir en gutt.
Sønner: kvinnens stolthet i og med at det er via antall sønner hun oppnår respekt. Sønnene kan tradisjonelt forsørge foreldrene senere i livet og sikre foreldrene en høyere tilværelse i det neste liv. Reinkarnasjon.
– Dette er vårt liv, ingenting kan gjøres med det, var den sedvanlige kommentaren fra unge, velutdannede engelskspråklige kvinner.
Rita fødte en gutt. Jeg var glad på hennes vegne. Det innebar i hennes tilfelle at hun ikke måtte føde flere barn. For flere og flere ønsker bare ett barn – forutsatt at den ene er gutt..
Informasjonen om de negative sidene ved samfunnet var overraskende lett tilgjengelig. Blant annet i engelskspråklige avisers førstesideoppslag. De siste kastemotsetningene, sprengning av tog, enkebrenning og kvinnemishandling. Jeg lot meg forundre av ytringsfriheten i verdens største demokrati til det gikk opp for meg at bare 10% av befolkningen var i stand til å lese de tidligere koloniherrenes språk.
Finnes det en annen side, en historie om et samfunn i utvikling, om kvinnesaksforkjempere, fattigdomsbekjempelse og åpenhet om adopsjon? Det finnes alltid andre sider, men innvandrere har kanskje et ekstra ansvar for å formidle et moderne syn på adopsjon i hjemlandet, for jeg tror at adopsjon er vanligere enn vi tror, på tvers av religiøs tilhørighet.
