Tenker for et bedre miljø

Victoria Uwonkunda
Latest posts by Victoria Uwonkunda (see all)

– Stig på, sier Nina. Hun ser seg rundt på det fulle kontoret og gjør et forsøk på å rydde litt rundt på pulten, men forgjeves. På pulten står det en diger dataskjerm og resten av overflaten er fylt til randen av papir og dokumenter.
Kontoret til Nina er det jeg kan beskrive som et vanlig kontor; en pult, kontorstol til henne, en lenestol til gjester. På den ene veggen har man satt inn en innbydende sofa, og på den andre finner man en bokhylle som dekker hele veggen. Det er tydelig at hun liker bøker. Hun omgir seg med litterære verk fra Shakespeare til Roland Barthes til Henrik Ibsen; også en Harry Potter-bok er blant de man finner i hyllen.
Nina med sin lange blonde flette slengt over den ene skulderen forteller rett fram om sin bakgrunn. Hun forteller om barndommen sin. Hun kommer fra en familie som tilhørte intelligentsiaen i Polen under kommunismen. Menneskene familien omga seg med var ofte høyt utdannet, gjerne forfattere, kunstnere, lærere og embetsmenn.

Fra Krakow til Oslo, så til Irland
– Jeg er født i Krakow, har to brødre, hvorav den ene bor og jobber i Norge og den andre i Polen. Min kjære og umulige mamma bor fremdeles i Polen og jeg besøker henne så ofte jeg klarer, forteller Nina.
Hun er lett å snakke med. Hun fører samtalen og forteller om seg selv på en imponerende lett måte. Hun har historier å fortelle, og hun legger ikke skjul på det når hun synes er kritikkverdig.
– Første møte mitt med Norge var ikke en «happily ever after» historie. For meg ble det for mye ”natur i” landet, sier Nina.
I en urban lengsel dro hun til Storbritannia, og fant etter hvert sitt andre hjem i Irland. Landet var på den tiden veldig fattig, men fullt av galskap. I samme land fant hun seg en tvillingsjel som hun levde med til døden skilte dem ad for fem år siden.
– Han var en stor utfordring, en irsk påfugl i mitt liv, forteller Nina.
    – Hva fikk deg til å komme tilbake?
– Tja, jeg fikk et norsk stipend og penger til et bokprosjekt og da tenkte jeg: nå er det ”payback time”. Jeg bestemte meg for å finne en nøkkel til landet som skremte meg, men som tok meg imot som en flyktning, sier Nina.

Uromantisk folkestamme
Nå er vi kommet til 1991 og hun snakker om stipendet for et post-doc prosjekt. Hun setter seg ned og begynner å skrive og jobbe med noe som skulle vekke mye oppsikt i mange år fremover.
Sånn ble boken «Norske natur-mytologier» til. Hun var nysgjerrig, dessuten ønsket hun å finne ut hva som skremte henne den første gangen og hvorfor. Boken vakte mye oppsikt og skapte debatt blant forskere. Hun fikk masse kjeft og mye fantastisk ros fra kjente historikere og forfattere som Francis Sejersted, Per Egil Hegge og Arne Næss. I boken så hun på nytt på alt fra Snorre til norske potetprester til Næss og Vigelandsparken.
– Jeg ser nordmenn som den mest uromantiske folkestamme i hele Europa. De har en romantisk fasade, men under ligger det realisme og et sunt vett, forteller Nina.
Hun sier at hennes måte å skrive på og fortelle ting på nok stammer fra den opprørske polske tradisjonen. Dessuten har hun merket at folk har begynt å ta henne og hennes bøker på alvor.

Aldri si aldri
I dag bor hun sammen med sin norske partner, noe som overrasket henne etter å ha sagt gang etter gang at hun aldri vil ha noe å gjøre med norske menn.
– Min samboer har hjulpet med til å endre på det synet jeg hadde av norske menn, forteller Nina. Før mente hun at norske menn var fra et annet kosmos og av en annen rase som ikke er lett å forstå. Jeg tenkte: de er anti-gentlemen, kjedelige, snakker lite og har ingen manérer! I Norge finner jeg aldri en ”rydder”. Men der tok jeg feil, sier hun.
– Never say never, sier jeg i dag, ler hun.

Senter for utvikling og glede
I dag er hun i gang med et prosjekt hun har selv utviklet ideen til, men som hun har tenkt å bruke internasjonale forskere til å fullføre.
– Jeg er flinkest når jeg tenker og bringer fram ideer, men er nok ikke flink til å se dem gjennom, sier Nina.
– Derfor må jeg forføre folk som er smartere enn meg og kan fullføre mine ideer.
Prosjektet hun holder på med nå er sammensatt av tolv forskere fra ulike verdensdeler. Sammen skal de jobbe for å finne ut hvordan forskjellige mennesker tilpasser seg klima på forskjellige kontinenter.
Hun sier selv at hun har verdens beste arbeidsplass. Hun kaller den for ”Senter for utvikling og glede”, istedenfor ”miljø”.
– I dag når vi snakker om miljø er det på en misvisende måte. Vi snakker om issmelting og viser hjelpeløse isbjørner, men vi glemmer å snakke om fremtidige kriger og konflikter som klimaendringer vil forårsake: alle vet at det blir mye tørke som kommer til i de sørlige verdensdeler, og vi må takle disse nye utfordringene, sier Nina.

Fordummelse
Norske medier slipper heller ikke unna denne stridbare damens kritiske blikk.
– Alt skal helst handle om kjendiseri og det skandaløse som skjer i vårt samfunn. Jeg tror norske medier undervurderer sine leserne på det groveste, sier Nina
Hun savner en skikkelig politisk ukeblad med et satirisk preg à la amerikanske «The Onion».
– Jeg setter veldig mye pris på humor, men finner dessverre at akkurat dette er undervurdert i Skandinavia, sier Nina.
Hun spår en lysende fremtid for bloggere og uavhengige tidsskrifter og aviser.
    Hva irriterer deg mest?
–Dumhet, sier hun uten å blunke. Dette er noe hun ikke kan forenkle i noe som er forståelig for mange, men sier at hvis man kjenner seg selv igjen i dette, så forstår de.     –Det finnes utrolig mye dumhet på universitetet. Jeg pleier å kalle det universitetet fullt av høy IQ-idioter, sier hun.
–Det er mange universitetsfolk som mangler dialogisk fantasi, forklarer hun.
Denne termen har hun selv kommet opp med, og forklarer den slik: ”Det er kunsten å forestille seg konsekvenser av ens tanker, å høre på hva andre har å si, å holde hodet åpent, men ikke så åpent at hjernen faller ut”
Dette opplever hun som et problem for mange i høyere utdanningsinstitusjoner.

Avslører politiske agendaer
Andre små ting som irriterer Nina er prosjekter som skjuler seg bak det hun kaller en politisk agenda.
–Ta for eksempel «Mangfoldsåret 2008». Hva og hvor vil folk med dette? Jeg blir rett og slett skeptisk til slikt fordi man pøser i slike prosjekter penger som kunne ha blitt brukt til andre ting og formål som kommer til å vare lengre enn et år, sier Nina.
Hun mener at hvis folk vil tenke på mangfold i samfunnet, så bør dette være noe de kan tenke på hele tiden, ikke bare for en liten stund
– Hva skjer på slutten av år 2008? Hva blir år 2009? «Olympiadens år?». Det er ikke godt å si, sier hun oppgitt.

Et lite stykke Nina
Hun klarer ikke å beskrive seg selv, men forteller at for å kjenne og vite hvem hun er, kan man alltid lese hennes romaner.
– Jeg legger alltid en liten del av meg, så der kan man finne ut hvem jeg er, legger hun leende til.
Dessuten må hun ha overraskelser og spenning, ellers dør hun av kjedsomhet.
    – Hvilke andre ting kunne du ha jobbet med?
– For meg har det alltid vært to valg. Jeg kunne enten bli en vaskedame eller professor ved universitetet, sier Nina.
Hun forklarer valgene sine med at hun er flink til å vaske og stelle, samtidig som hennes favoritthobby har vært å tenke.
– Det å tenke fram noe nytt og se det bli til noe konkret er absolutt magisk, sier Nina.
Hun sier selv at hun har så vidt begynt.
– Jeg drømmer om å skrive ferdig den første homeopatiske rockeopera. Den heter ”The Remedies of Doctor Bach”.

Fakta
Navn:   Nina Witoszek
Alder:   En gammel sjel
Yrke:     Forsker ved Senter for utvikling og miljø. Skriver dessuten romaner og skuepill
Opprinnelig fra Polen
Fritt Ords pris i 2005
Har terget på seg flere i den norske akademiske og intellektuelle eliten med sitt kritiske blikk på Norge.