Oslomarkas overraskelser

Første gang jeg skrev denne spalten fortalte om mine opplevelser med å gå på tur i Norge. Folk syntes spalten var interessant og jeg ble invitert til et intervju på radio P 2, 3 eller 4, jeg husker ikke nå, men det var NRK. Journalisten foreslo en tur rundt Sognsvann, noe som skulle by på uante overraskelser.

Det var en strålende idé tenkte jeg, spasere litt mens du snakker med journalisten. I den første spalten skrev jeg om en vintertur til Sognsvann, og derfor foreslo journalisten at det beste stedet ville være nettopp det populære turvannet.

Det var tidlig vår og været var strålende, og som mange utlendinger kjenner jeg bare den brede grusveien som går rundt vannet. Jeg hadde aldri forsøkt meg på noen av disse endeløse stiene som går på kryss og tvers gjennom hele Oslomarka. Dem hadde jeg bare sett på kartet. Å gå i en ukjent skog er egentlig fryktelig for meg. Jeg kommer fra en treløs høyslette 3 800 over havet, rundt Titikakasjøen i Peru.
På annen side – når vi snakker om ”skog” i Sør-Amerika – har jeg erfaring fra Amazonas-”skogen”, hvor det er verken finnes veier eller stier. Derfor jeg ble litt redd da journalisten sa at vi skulle gå gjennom skogen, men det er greit, tenkte jeg, jeg går sammen med en nordmann som er lommekjent og vi kommer ikke til å gå oss bort.

Og mens vi gikk gjennom skogen, fortalte jeg henne at første gang jeg fikk oppleve hvordan bladene på et tre suser, var da jeg i sjuårsalderen besøkte Arequipa, en idyllisk by 10 timer fra Titikakasjøen. Den erfaringen var uforglemmelig for meg; lukten av trærne, bladene som beveget seg i vinden og den behagelig skyggen under de store trærne. Derfor fortalte jeg, var jeg veldig glad da jeg kom til Oslo, fordi hele byen ligger midt i skogen. Og når du flyr over kan du kan se bare skoger, fjell, fjorder og vann og atter skoger, fjell, fjorder og vann. Men plutselig mens vi gikk gjennom skogen var vi ankommet på et sted hvor det lå mennesker spredt rundt og solte seg, men, surprise, surprise, alle var nakne!

Skogen var full av nakne mennesker som nøt solen i liggende stilling. Journalisten kjente visst heller ikke området særlig godt. Vi gikk videre og la etter hvert merke til at alle var menn. Menn som solte seg nakne i den milde vårsola midt i Osloskogen. For å få greie på hva som var på ferde stoppet vi en forbipasserende turgåer. Han kunne fortelle at dette området var spesielt, ikke bare fordi det bare fantes menn her, men også fordi disse var homoseksulle. Herregud, tenkte jeg, heldigvis kom jeg ikke hit sammen med min far. Dette hadde vært enda et sjokk i hans fremskredne alder. Nakne, homoseksuelle menn som soler seg i den fredfulle skogen!

Da turgåeren som hadde tatt seg tid til å forklare situasjonen fikk greie på at vi var midt i et intervju om turgåing i Oslomarka, la han for dagen en glødende interesse for skog og mark og den frie, ville nordiske natur. Han la ut, ikke bare om naturen, men om den gamle vikingkulturen og hvordan det nære forholdet til naturen var en arv nettopp fra denne tiden. Han fortalte at dette igjen var en del av en fellesgermansk arv.
Det nære forholdet til naturen ble særlig godt tatt vare på i årene 1940-1945, mente han. Før vi visste ordet av det hadde vi viklet oss inn i en diskusjon om nazistenens okkupasjon av Norge. Vår nye tur”venn” overrumplet oss fullstendig. Konsentrasjonsleirene var ikke annet enn propaganda fra de forbannede jøde-amerikanerne og jøde-kommunistene, sa han plutselig. På det tidspunkt la jeg merke til klesdrakten hans: kortbukser og speiderskjorte.

Men herregud, tenkte jeg. En ekte nazist! Jeg står her og snakker med en ekte nazist! Jeg var lamslått, men samtalen fortsatte, og turgåeren, som altså viste seg å være en ekte gammelnazist, holdt fram med sin forsvarstale for den fellesgermanske fortiden. Jeg husker ikke lenger navnet hans, men da vi endelig rev oss løs kunne journalisten fortelle meg at dette var en av de gamle ideologer.

Min tur rundt Sognsvann ble en overraskende opplevelse. Av hensyn til leserne lar jeg være å gi en detaljert veibeskrivelse.