Jeg er ikke rasist, men…

Som nylig innvandret bergenser til Oslo har jeg gleden av å bli kjent med byen når den utfolder seg i all sin prakt. Solen skinner og parkene er tettpakket med folk som griller, leker og nyter tilværelsen. Men, når jeg går forbi ungene i Sofienbergparken går tankene mine hen til mannen som i fjor sommer lå på gresset og blødde fra hodet.
Line Khateeb
Latest posts by Line Khateeb (see all)

Jeg har sett Ali Farah og hans kone Kohinoor i aviser og på TV når de forteller om det som hendte. Jeg lurer på om de sitter i Sofienbergparken i år ?

En ung jente kommenterte spontant da hun så et nyhetsinnslag med Ali Farah og Kohinoor; ”de der er alltid sinte”. Det er kanskje en forståelig kommentar, tatt i betraktning hvor lenge saken har pågått, og all oppmerksomhet den har fått i media. Ofte når Ali Farah og hans familie blir intervjuet om saken kommer frustrasjon og sinne til uttrykk. Ali Farah kunne dødd, eller fått alvorlige senskader da han ikke ble hentet av ambulansen. Kanskje det er frykten for, og følelsen av ikke å bli tatt på alvor som fører til frustrasjon?

Likestillings- og diskrimineringsombudet la 27. mars frem en rapport som konkluderte med at Ali Farah ble diskriminert av ambulansepersonellet. Fungerende Likestillings- og diskrimineringsombud Ingeborg Grimsmo sa i fremleggingen “at ambulansepersonellet var forutinntatte med hensyn til etnisitet”. Det er flott at ombudet torte å konkludere med at diskriminering lå til grunn for behandlingen Farah fikk. Det er fortsatt slik at rasisme og diskriminering kan være vanskelig å kartlegge, men den finner i aller høyeste grad sted.

– Vi trodde han var ruset, var ambulansepersonellet sin forklaring på hvorfor de valgte å la en blødende mann ligge igjen. Det var ikke motivert av rasistiske holdninger. Jeg synes det er rart at argumentet om rus er ment å skulle være oppklarende. Hvis en ruset person hadde hatt et brudd i kraniet og blødde fra hodet, ville ikke vedkommende da hatt krav på hjelp? Rasisme er en merkelapp folk flest skyr, men hva skal en si når folk blir diskriminert på grunn av hudfarge eller andre typer ”avvik”? Fordommer og fremmedfrykt er noe alle vi alle bærer med oss.
Men klarer vi ikke å legge frykten og fordommene til siden, havner vi i fellen. En kan diskriminere andre uten å ønske å være stygg mot noen, men det er like fullt diskriminering.

Min far, fra appelsinenes land, innerst i Middelhavet, leverte brillene sine til reparasjon hos den lokale optikeren. Da han skulle hente og betale brillen spurte damen bak disken med en selvfølge; ”har du rekvisisjon? ” Damen ønsket å være behjelpelig og antok at min far i begynnelsen av 50-årene, med brun hud og brune øyne trengte rekvisisjon fra sosialkontoret for å kunne betale brillene. Min far ble dypt fornærmet, han har aldri mottatt en krone fra sosialen og har jobbet hele sitt liv. Han tok spørsmålet som et tegn på damens fordommer mot innvandrere. Ja, han kom hjem og sa indignert ”dette samfunnet er rasistisk”.

Diskriminering skjer på tvers av hudfarge, sosial status og seksuell legning. Den som diskriminerer er ikke en satt type, og en rasist kan være det på tvers av bakgrunn og religion. Nylig demonstrerte israelske rabbier sammen med palestinske imamer og prester i Jerusalem, mot at den årlige homoparaden i Tel-Aviv skulle legges til Jerusalem. På samme vis har muslimske og kristne miljøer i Norge gått sammen mot en kjønnsnøytral ekteskapslovgivning. I mange tilfeller går konservative verdier foran etnisitet og religion. Å diskriminere andre, eller å bli utsatt for diskriminering, er ikke forbeholdt én gruppe mennesker. Alle kan bli utsatt for andres mangel på kunnskap, men det må ikke få føre til at en ikke får hjelp når en ligger i en park og blør.