Profesjonell innpakning, men lite fokus på dagens utfordringer

To pyntelige ikoner

0Shares

Utstillingen ”Fra King til Obama” er rettet mot ungdom. Foruten fotografiene består den av lyd – taler og musikk – og en god del tekst, som i utgangspunktet er blitt utarbeidet av Ole Moen, professor i Nord-Amerikastudier ved Universitetet i Oslo. Men aller mest beskrivende er nok allikevel dette slagordet fra Obamas valgkamp:
 
”Rosa sat so Martin could walk, Martin walked so Obama could run, Obama ran so we could fly!”

Den ”Rosa” det siktes til her er Rosa Parks, som en gang i Alabama i 1955 nektet å reise seg og gi fra seg sitt sete på bussen til en hvit mann. Dette ble startskuddet til en 381 dager lang bussboikott fra de svartes side, og også til Martin Luther King sin karriere som ikkevoldsaksjonist, som kulminerte med marsjen i Washington i 1963 og fredsprisen året etter.
 
Fargeblindhet

Bildene alene forteller en noe forenklet historie, så man må ta seg tid til å lese tekstene for å forstå den komplekse kampen for like rettigheter i USA. Ole Moen sier til Utrop at han har prøvd å tone ned Martin Luther Kings rolle noe, for det var flere aktører som fortjente omtale.
 
– Blant de tingene King og Obama har til felles, er at de – i motsetning til de mer militante svarte fra Black Panthers til Jesse Jackson – har forsøkt å heve seg over rasespørsmålet. King var for integrering, han snakket om ”fargeblindhet”, og begge har hatt den holdningen at rase bør være irrelevant. Og så er det en annen ting de har til felles, og det er evnen til å begeistre!
 
Fattigdom i USA
Borgerrettighetsbevegelsen oppnådde store ting på 1960-tallet, mye på grunn av en sjeldent gunstig kombinasjon av en vennlig innstilt president, kongress og høyesterett på én og samme tid. Men Ole Moen forteller at det egentlig ikke har skjedd så mye siden den gang, og at dette er grunnen til at man i USA føler at dette med Obama er såpass stort.
 
– Da Michael Harrington ga ut sin fattigdomsstudie ”The Other America” i 1962, var det mange som ikke trodde på den. Kennedy-familien var ekstremt velstående, og brødrene hadde ingen kjennskap til denne siden av samfunnet. Bob Kennedy hadde for øvrig vært involvert i kommunistjakten på 50-tallet.
 
– Da futten begynte å gå litt ut av Martin Luther King og hans bevegelse, begynte han å snakke om fattigdom og Vietnam-krigen, og president Johnson så etter hvert på ham som en ”rikets fiende”. Mye tyder da også på at FBI-sjef Hoover hadde noe med drapet på King i 1968 å gjøre.
 
”The Melting Pot”

I og med lovendringene på 60-tallet – og fredsprisen – blir Martin Luther King i ettertid gjerne framstilt som en seierherre, attpåtil ikledd martyriets nærmest hellige status. Men stagnasjonen etter hans død kan leses ut av all verdens statistikk, og særlig avslørende er tall fra amerikanske fengsler. I 1996 ble det oppgitt at annenhver innsatt var afroamerikaner, mens de bare utgjorde 13 prosent av befolkningen. I noen storbyområder er det i dag større sjanse for at en ung, svart mann vil komme i kontakt med politiet enn ikke. Segregasjonen er altså overvunnet på papiret, men fortsetter i gatene. 
 
– Myten om ”The Melting Pot”, at alle blandes sammen, er blitt feiltolket. ”The Melting Pot” gjaldt bare de hvite: hverken de svarte eller meksikanerne fikk være med, og indianerne ville ikke. Denne myten sto uansett for fall på 60-tallet. Nå kan man heller snakke om en ”salatbolle”: man er riktignok blandet, men det er lett å identifisere hver enkelt ingrediens. Og så tilsetter man den spesielle amerikanske ”dressingen” som består av tre ting: individualisme, patriotisme og markedsliberalisme. Dette er som en sivil religion!
 
Symboler og retorikk

USA er en svært symbol- og retorikkpreget nasjon, noe som speiles i utstillingen. – Det er slike ting som holder folket sammen, for på vrangen har man en høyst virksom frykt for fragmentering av nasjonen: om en krise truer – som etter 9/11 – så feier man selv ”Bill of Rights” [de første ti tilleggene til USAs grunnlov, red.anm.] til side, sier Moen.
 
Utstillingen er svært profesjonelt presentert, men den konsentrerer seg etter denne anmelders mening litt for mye om de to ganske pyntelige ikonene King og Obama, og den ebber ut i den erkeamerikanske svulstigheten man gjerne får se i forbindelse med blant annet disse valgkampene. Afroamerikanernes nesten 400 år lange historie i USA er tross alt blitt kronet med ganske få seire, og det bør komme bedre fram.