Om nye kontorstoler, demokrati og integrering

På TV, søndag 4. oktober, blir lekre, (pleksi)glass-innpakkede kontorlokaler, nye, fortsatt plastinnpakkede kontorstoler og fargerike leker av plast, presentert. Desperate asylsøkere skal sendes tilbake, mens saksbehandleren får en lekker innpakning.

Som daglig og kunstnerisk leder for Teater Polyfon, kommer jeg tett på mange av menneskene som skjuler seg bak tallene som presenteres. 15 000 asylsøkere uten formelle rettigheter oppholder seg i Norge. Minst 4-5000 skal sendes tilbake før jul, ble vi opplyst på TV. Noen av disse man ønsker å ekspedere så effektivt, er aktører i Teater Polyfon.

Umulig situasjon
En av dem er Omar (ikke reelt navn, min anmerkning) fra Afghanistan:
“Jeg har vært i Norge siden 2004. I fem år. Jeg hadde utdannelse som sykepleier fra mitt hjemland. Jeg flyktet fra en krigsherre, som hadde drept min familie. Jeg har fått endelig avslag. Jeg har brukt 80 000 kroner på advokat. I rettsalen sa dommeren:

Arbeidet for å fremme andres stemmer enn de etablertes, krever ressurser.

– Du har rett, men vi kan ikke gi deg medhold. UNE – UTENLENDINGSNEMDA, vil sende deg tilbake.

I de fem årene jeg har vært her, har jeg arbeidet. Jeg har betalt skatt. Nå har jeg ikke arbeidstillatelse. Ingenting. Ingen hører på meg. Hva skal jeg gjøre? I avisene skriver de hver dag om at krigen blir verre og verre der jeg kommer fra. 

 Men regjeringen lukker øynene og ørene.
De sier: – Send dem tilbake der de kommer fra.
Det er MEG de snakker om.
Jeg kan ikke dra tilbake.”
(Manus Teater Polyfon)

Ufeilbarlig
Mange har en slik historie som de opplever at myndighetene ikke lytter til. Terje Sjeggestad, direktør i UNE uttalte i Morgenbladet i 2006:

“Jeg har selvsagt vært redd for at vi som er myndigheter skulle ta alvorlig feil. Jeg har arbeidet i 18 årene på dette feltet. Jeg har enda ikke sett ett eksempel på  at vi har tatt feil.”
(Fritt referert, bearbeidet som manus i Teater Polyfon)

I Teater Polyfon er alle aktørene asylsøkere og innvandrere. Hadde jeg ikke jobbet med Teater Polyfon og fått kjennskap til alle fortellingene og historiene, hadde jeg sannsynligvis levd med illusjonen om den RENE OG RYDDIGE OG EFFEKTIVE SAKSBEHANDLINGEN som vi presenteres for på TV.
I  Klassekampen 3. oktober 2009, i artikkelen “Ikke les Utrop”, står følgene uttalelse av Farida Ahmadi referert:

“(hun) reagerer på at Vivekananthan mener at for eksempel iranere som jobber med iranernes interesser, bør få offentlig støtte.”

Hvordan ser hun for seg at iranernes rop om ikke å bli sendt tilbake til diktaturet skal bli hørt? Arbeidet for å fremme andres stemmer enn de etablertes, krever ressurser.

Slipp flere stemmer til
Om stemmene til disse skal kunne høres, er det viktig å gi støtte til for eksempel støttekomiteer for iranere, afghanere og så videre. Opp mot et strømlinjeformet byråkrati, trengs oppbakking (i form av økonomisk og moralsk støtte) og rom/forum (for eksempel organisasjoner, magasin, teater).
For eksempel: Det høres så flott ut når UNE sier at de har sjekket forholdene i Iran og at det ikke truer en asylsøker fra Irans sikkerhet om han/hun sendes tilbake.

På Utflukt 2009 (en konferanse juni 2009 i Oslo) la noen av iranerne i støttekomiteen frem informasjon som viser at myndighetens referanser i Teheran er begrenset til én person. Om dette er riktig, er det temmelig skandaløst. Vi leser om Mahmoud Ahmadinejads regime, som stadig strammer grepet, samtidig som mange iranere lever uten formelle rettigheter i Norge fordi Norge mener det er OK for dem å dra tilbake.

I et demokrati er det bra at en støttekomite har ressurser til å synliggjøre denne mulige svakheten i myndighetenes referanser i Teheran.

På samme konferanse fikk vi informasjon om at UNE noen ganger bruker den samme saksbehandler som har behandlet saken, om det foreligger anke. En saksbehandler som selv skal vurdere om han gjorde feil ved forrige saksbehandling. Skurrer ikke dette?

Vi fikk også se på begrunnelser på avslag. I Iran er det dødsstraff om man er aktivt homoseksuell. En homoseksuell iraner fikk følgende gode råd fra UNE:

Om du gifter deg og stifter en normal familie, er det ingen risiko forbundet med at du hjemsendes (Sitert fritt etter hukommelsen)

Er dette saksbehandling ut fra demokratiske spilleregler?

Hvem skal fortelle oss om slike caser om ikke de det gjelder, asylsøkere og innvandrere selv, får et forum for å kommunisere sine fortellinger?

Usynliggjort
Farida Ahmadi sier at det vi trenger mest av alt er solidaritet og global samvittighet. Hvordan sikrer vi demokrati og solidaritet om kun én dominerende stemme får mulighet (gjennom media og midler) til å bli hørt?

Integrering og demokrati må baseres på at et mangfold av stemmer. Om det pøses inn penger bare for å understøtte en side (myndighetens) og det store VI (som stemmer på FrP og DNA), uthules demokratiet. I det store VI fins også mange godt integrerte innvandrere. Kanskje som Walid al-Kubaisi og Farida Ahmad? Deres stemmerer er ikke veldig annerledes enn de etablertes. De høres (blant annet relativt hyppig i Klassekampen). Er de er integrert eller assimilert?

“En god integrering er et toveis ansvar hvor alle parter må bidra for at vi skal kunne lykkes,” står det på Venstres hovedside.

“Assimilering defineres gjerne som den prosess som gjør at en minoritets-kultur utslettes og forsvinner slik at gruppen mister sin etniske identitet, og dens medlemmer blir, kulturelt sett, identiske med medlemmer av vertssamfunnet.” (Wikipedia, den frie encyklopedi)

For å sikre mangfold og demokrati er det viktig å støtte forum som tilrettelegger for at de marginaliserte stemmene høres. På den måten får vi en toveiskommunikasjon og sikrer integrering og unngår assimilering.
Jeg støtter Utrop i dette. Jeg leser gjerne Utrop om jeg kommer over den.